Slik ble et av bildene fra photoshooten jeg var på :)

Dette bildet har jeg selv gjort litt etterarbeid på. Ser ikke det ut som det er litt old fashion? Jeg likte i allefall bildet, men jeg synes kanskje jeg ser litt furten ut ? 😛 
Og dette har de trykt opp i 2 * 1 meter ?!?!? Hjelpes 😛 Kanskje jeg kan se ting på bildet som jeg ikke klarer å se i speilet 😛 (nå ler jeg litt )
I morgen skal kortfilmen spilles inn. Det er elever på sisteåret fra NISS, som lager denne. Den blir kanskje vist fram på kortfilmfestivaler osv. Alt kommer vel an på resultatet, men jeg er spent 😀
 
 
 

strekker ut etter en veldig tung økt. Har blodsmak i munnen og et øyeblikk føltes det ut som at jeg


strekker ut etter en veldig tung økt. Har blodsmak i munnen og et øyeblikk føltes det ut som at jeg bare skulle stoppe opp! Nå er det deilig og være ferdig. Jeg har løpt masse, trent baken, bryst og skuldre. Også har jeg bokset litt. Skuldrene mine er det svakeste på min kropp. Definitivt. Jeg tror det er lett å glemme og trene de. . . Men. Bra jobbet idag syns jeg 🙂

 

idag har vi prøvespilt kortfilmen som jeg skal være med i på lørdag. Ja det er en papirbit i munnen


idag har vi prøvespilt kortfilmen som jeg skal være med i på lørdag. Ja det er en papirbit i munnen min. Den skal illustrere munnbindet jeg skal ha på. Også ha jeg ikke kostymet mitt riktig her heller. På lørdag blir det innspilling for alvor. Det er ikke sikkert at min karakter overlever. . . Mer kommer om dette senere 🙂 gleder meg til å spille på lørdag 🙂 nå skal jeg sove.z i morgen skal jeg oss tidlig og trene, etterpå skal vi ordne dåpskjole 🙂

 
 

se så flink jenta mi er. Hun spiller en annens dame barn, man klarer nesten ikke se at det er uekte.


se så flink jenta mi er. Hun spiller en annens dame barn, man klarer nesten ikke se at det er uekte. Tenk det, så utrolig god til å spille når hun kun er 8 uker! Jøss, ikke bare bare og late som en annen er meg.. Nå ligger hun på brystet mitt og sover. Hun er helt utslått etter sin livs første arbeidsdag. Flinke jenta, hun er allered selvstendig og kan betale for maten sin selv når den tid kommer! Ja, jeg ler nå. Men litt forsiktig så hun ikke skal våkne 🙂

 
 

Å LEVE I NUE.. Tenk så godt om vi bare klarte å gjøre det litt mer..

Jeg fikk noe å tenke på idag.. Da vi var på reklameinnspilling, og satt i et slags venterom, var det en dame som sa noe.
Hun så på Tina Odine og beundret henne mens hun sa, tenk så deilig de har det de der små. De har ikke noe å tenke på. De lever i nuet.
Denne måten har ikke jeg tenkt på før. Jeg har liksom syntes det er litt trist, at denne lille babyen ikke vet noenting, at hun ikke vet at hun er et menneske engang.
Men tenk så godt det er. Hun tenker ikke tilbake. Hun tenker ikke framover. Hun husker ikke at hun gråt litt igår, og hun gruer seg ikke til i morgen. 
Denne lille babyen, den lever i nuet. Når hun vil ha mat, så får hun det, og spiser. Når hun er trøtt sovner hun. Når hun er våken, ja da er hun våken og ser seg rundt. Hun bæsjer når hun må, og hun sier ifra om hun vil rape. 
Hun har ikke vonde minner, eller ting hun angrer på. Hun har ikke sett vonde ting skje, så hun er ikke redd. Hun får varme og kjærlighet så mye hun bare orker + litt til.
Og det beste er, at hun beundrer meg. Uansett om jeg har gjort noe galt før i tiden. Uansett om jeg angrer på noe. Hun beundrer meg hele tiden og liker å være hos meg. 
Jeg er hoverdpunktet i livet hennes. Og etter meg, kommer pappaen. Ja jeg kommer først, det skulle vel bare mangle etter at hun har blitt produsert i 9mnd i magen min. Ja hun skjønner at det er meg hun hører til. 
Jeg bare tenker litt tilbake nå, på når hun ble født. Det var så vakkert (og nå får jeg selvfølgelig tårer i øynene), hun ble lagt opp på brystet mitt, og hun var naken og redd. Men hun visste at hun ville være inntil meg. Hun ville kjenne lukten av melk som kom fra meg. Og hun ville være inntil den varme kroppen min. 
Hun var så uvitende, det er hun ennå.
Men jeg kan huske hun lå med hodet på siden. Jeg klarte ikke å se ned til ansiktet. Jeg så bare oppå hodet. Og jeg turte ikke røre på henne, var så redd for å ødelegge. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, men jeg ville se henne. Jeg ville se på fjeset. Pappan hennes sto på siden og fulgte med på ansiktet. Beundret henne med tårefulle øyne og hadde ikke ord for hvor uvirkelig dette var.
Jeg visste at jeg hadde en baby i magen, men alikevel så visste jeg ikke. Man skjønner ikke at man faktisk har hatt dette mennesket inni seg. Hun lagde bittesmå lyder som gjorde at jeg smeltet. Jeg ble overbeskyttende og ville helst bare pakke henne inn trygt ved siden av meg og jage bort alle levende vesen. 
Når vi skulle gå over til barselhotellet var det så rart at jeg kunne ta henne med. Var henne virkelig min? Får jeg lov? Kan jeg bære henne over? Er det greit at jeg tar henne med meg? 
Ja, ja dette er min baby. Min og kjæresten min sin baby. Vi har lagd dette. Vi har skapt dette sammen. Det er halvparten av meg, og halvparten av han. Det var så lite at vi kunne sett det… Nå er det henne. 
De første dagene med henne var litt vonde på en måte. Og da mener jeg på grunn av frykten og redselen. Vi sov ikke. Vi kan ikke kalle det søvn. Vi var så redde og overbeskyttende. Vi måtte passe på at hun pustet. At hun lå rett. Hun var så liten, vi turte neste ikke ta i henne når vi skulle skifte på henne. 
Når legen undersøkte henne ble jeg nesten litt redd. De var ikke forsiktige nok, de var for hardhendte og raske. 
Jeg vet de ikke var det. Hun tålte det. Hun tålte kjempemasse. Men jeg synes det var litt hardt å se på uansett. Alikevel om legen visste godt hva hun holdt på med.  
Det er bare morsinnstinkt, ikke klandre meg for det da vel.. det kommer til å skje deg også. altså. Morsinnstinkt. 
Helt uvitende.. er hun her. Og hun har det bra. Hun koser seg. Hun sier ifra når hun vil noe. 
De siste to dagene har hun funnet ut hvordan hun skal røre på tungen sin. Nå ligger hun hele tiden å jeiper for seg selv, eller til oss. Enn det. Bare ligge der og røre på noe som man ikke vet hva er? 
Jeg skulle ønske vi alle kunne levd mer i nuet. Konsentrert oss om NÅ. Ikke i morgen. Ikke feilen fra igår. Ikke at skulle ønske det var.. nei, det er. Når det ER, så er det. 
Og bli mamma er helt klart det største som skjer i livet til noen. Etter det kommer det å gifte seg. Etter det vet jeg ikke. Da har man vel alt?
Idag så jeg en påminnelse om morsdagen.. tenk det alle sammen, alle dere som nylig har fått.. vi har morsdag for første gang i vårt liv. Også på valentines day! 
Det som er så flott med det, er at vi har lov til å gi noe tilbake. 
Jeg vil takke for at jeg er meg. Jeg vil takke for at jeg har en kjæreste som elsker meg. Jeg vil takke for at han har gitt meg en nydelig jente som jeg er forelsket i.
Fordi at det er viktig og være takknemmelig for det man har, istedefor å tenke på det man ikke har.
Jeg vil leve i nuet.