I natt sov jeg hos venninna mi i Sylling. Den største gleden med å hente den nye bilen min i går, var altså friheten til å stikke dit jeg ville. Og min første utflukt ble til Alessandra. Er det en ting vi to er gode på, så er det å ta vare på barnet i oss. Vi leker, tuller, er barnslige, uredde, og disconnected med omverden. Og sånn som dette tror jeg egentlig at det alltid vil være. Jeg elsker de individene som vet når de skal være voksen, og alltid tillater seg selv å være tullete, fri og rar. Jeg tror alle er litt rare og annerledes innerst inn, mens de fleste putter på seg samfunnsmasken og blir som resten når de går ut døra.

Vårt vennskap går langt tilbake og vi har aldri vært uvenner. Hvordan har det seg sånn at man kan ha venner man aldri er uvenner med?  Og hvis det er mulig, så må det vel være mulig å ha forhold som det også? Det må være rom for å diskutere og være uenig, uten at man blir uvenner. Jeg tror det er mulig.

Hvis vi fikser problemene hos oss selv, med oss selv, så vil andre være rundt oss. Vi kan skylde på andre for våre problemer, men det kommer aldri noe godt ut av det. Aldri. Vi sender det videre. Den dårlige energien, den dårlige stemningen. Hvorfor vil vi sende noe dårlig videre?

Bare se hvor sterkt et smil smitter. Da dagene du blomstrer. Alle vil være rundt deg. Og hvis du ikke vil blomstre, finn ut hvorfor. Finn gnisten til å blomstre. I Norge mangler vi en hel dose med:

Hilse på mennesker selv om man ikke kjenner hverandre. 
Snakke med mennesker selv om man ikke har sett hverandre før. 
Smile til hvem som helst over alt, for å spre godt humør. 

Og hvis du sliter med å være glad helt uten grunn: Se deg i speilet og smil til deg selv. Sånn skikkelig. I 10 sekunder. Jeg tipper du begynner å smile på ekte.

Jeg har hatt en deilig morgen med Nirvana over høyttalerne og en fantastisk frokost. Det er litt som å komme hjem til familien når jeg er med Aless. Det kan gå et par uker uten at vi snakker, kanskje mer, så kan vi prate mange ganger hver dag. Ingenting endrer vennskapet. Ingenting får oss til å tvile på hva vi betyr for hverandre. Det er ekte vennskap, tenker jeg.

annonse//

I dag kunne jeg endelig hente den nye bilen på Birger N. Haug. Jeg synes hele opplevelsen av å organisere alt for å få bilen, har vært en glede. Det er imøtekommende folk her som tenker på mer enn det man rekker å tenke på selv. En følelse av å bli ivaretatt fra første stund! Jeg har jobbet mye med Nissan de siste åtte årene, og var tidlig ute til å kjøre den første Nissan Leafen som kom på markedet.

Da bodde jeg i Lørenskog og levetiden på et batteri var noe helt annet enn hva denne har. Jeg kan minnes godt en kveld da jeg sto i bakken i nabolaget og gikk tom for strøm. Det endte i at jeg tjuvlånte strøm fra en nabo mitt på natten. Jeg fant ut hvem som bodde der og fikk sagt fra at jeg lånte litt strøm for å komme meg opp bakken og hjem. Dette er de tøffe opplevelsene man kan gjennomgå med en EL-bil om man ikke er litt føre var på batteriet.

I dag har teknologien kommet enda lengre, sånn at vi også kan kjøre enda lengre – før vi må lade. Det er et år og et halvt år siden jeg hadde egen bil. For noen er det vanskelig å tenke at det kan være et problem uten bil i Oslo. Oslo har kollektiv og det er lett å være miljøvennlig.

Med ryggen min som har vært et problem lenge, samt jobben min som er fleksibel og ofte krever at jeg reiser med utstyr. Da jeg fortalte bestevenninna mi det var hun så i ekstase at man skulle tro det var hun som hadde fått seg bil. Da har man noen som virkelig vet situasjonen man er i.

Jeg har bare kjørt fra Birger N. Haug på Risløkka til sentrum, men jeg elsker den allerede. Og jentungen kommer til å bli så glad når vi har bil igjen. Da er det litt lettere å reise til vennene våre som ikke bor i Oslo. Mine bestevenninner bor nemlig i Sylling og i Fredrikstad. Og barna vi henger med som ikke går på samme skole, bor også utenfor Oslo.

Jeg har leaset, hvis noen lurer. Tre år. Gleder meg til å bli enda mer kjent med den nye bilen min!

//annonse//

Noe vi ikke snakker så høyt om, er vel fordøyelsen? I alle fall ikke med hvem som helst. Men det å slite med fordøyelsen tar unødvendig mye livsglede fra et menneske. Det er ikke moro å ikke fungere optimalt. Probiotika har en rekke helsefordeler.

For meg har bruken av probiotika overbevist meg to ganger. For et par år siden fikk jeg min første forstoppelse. Magen var virkelig syk og det hele kokte vel ned til at jeg hadde fått infeksjon i tarmen etter at jeg var i Kambodsja. Hele systemet mitt sluttet å fungere. Jeg fikk anbefalt flytende probiotika og kjøpte det raskt. For en som alltid har fungert i kroppen blir det kort vei til butikken. Jeg ville løse det kjapt og det kunne ikke legen hjelpe meg med. En kartong med probiotika kjøpte jeg på helsekost. Det var veldig dyrt og det hadde en grusom smak – men det fungerte!

Mitt gjensyn med probiotika var etter at jeg begynte å spise plantebasert. Stor forandring i kosten og huden min fikk gjennomgå. Jeg fikk plutselig uren hud for første gang og prøvde ut mye i kosten for å finne ut hva det var. En dag ble jeg kontaktet av en bekjent som ville sette meg i kontakt med de som har utviklet Belly Bliss. Det var fordi hun mente dette var knall og at jeg var riktig person til å fronte det. Spørsmålet mitt var: Hvorfor kapsel i stedet for flytende? Svaret var: Fordi du slipper smaken og holdbarheten er mye lengre.

Det er sant. Den store pakken som jeg tidligere hadde som var flytende, gikk raskt ut på dato. Det svir litt når du bruker masse penger på probiotika.

Møter skjedde og jeg tok i bruk dette. Da jeg brukte probiotika ble huden raskt fin. Et klart tegn på at det fungerte, for jeg hadde da kontroll på alt jeg pakket i meg. Da jeg sluttet å bruke det, ble den ille igjen. En periode trodde jeg det var soya. Det er så mange som sier det, men det var det ikke. Jeg fant til slutt ut at det var et proteinpulver jeg har brukt mye og lenge som er vegansk. Som jeg elsker. Jeg reagerer på det selv om jeg ikke spiser soya. Sluttet på det, spiste soya i flere produkter daglig, og huden ble likevel fin.

Det interessante er at hvis jeg spiser dette proteinpulveret når jeg også tar probiotika, er huden fin. Jeg ville finne mye forskning rundt dette, men den beste forskeren er jo meg selv. Det er det samme med Soya. Det finnes så mye negativt om det, som ikke stemmer. Det er masse informasjon man ikke kan stole på der ute. Man må være mer kritisk og finne egne svar, tenker jeg.

Jeg bruker ikke probiotika hele tiden, men sånn passe ofte. Spesielt når jeg spiser uregelmessig eller reiser. Det hjelper på fordøyelsen min. Belly Bliss er et merke jeg selv har ønsket å samarbeide videre med, fordi jeg kan stå for produktet. Jeg sier ikke at du opplever det samme som meg, men for meg fungerer det. Det å slite med magen og huden tar mye unødvendig energi. Vi skal ha energi til å leve og ha det bra, uten problemer.

Bruk kode anetteliker og få to måneder til prisen av én, på første bestilling. Belly Bliss kan du lese mer om, og se andre sine tilbakemeldinger, her. Du kan også skrive med dem live på siden deres, hvis det er noe du lurer på.

Linker til andre nettsider som har skrevet om probiotika:

Du kan lese mer om hva probiotika er på NHI.no. (Norsk Helseinformatikk.)
Og her på abcnyheter.no står det skrevet at det ikke skal taes med antibiotika.
Hepla.no har skrevet om probiotika gjennom kosten. 

Og her kan du lese om veganske kilder til probiotika samt hva det er godt for. Hvis du ønsker å teste Belly Bliss, klikk deg inn her.

Denne kåpen er det fineste produktet som til nå har bært denne logoen. Jeg var helt i ekstase da jeg for første gang tok den på meg i går. Kåpen er designet av Karina Kjenner Titze. Den symboliserer alt Teamjegliker har vært og det skille vi er gjennom. I dag sender jeg fire herlige jenter fra Teamjegliker Kull 8 på scenen. Dette kullet er det siste som har hatt oppkjøring mot scenen. Kull 9 har livsstilsendring og mental trening som mål.

Kjolen jeg har på er fra Undorn.

Koppen jeg drikker av har jeg fått fra teamjegliker-jenter. Mange gaver har jeg fått. Og kort. For en reise. Jeg har blitt kjent med så mange vakre mennesker de siste fire årene. Nå er jeg klar for en liten pause før neste kull blir tatt opp. Det er på tide å kunne tenke på bare meg selv. Jeg føler at de siste fire årene med masse ansvar har gått i ett.

Jeg savner det å skrive og inspirere uten å ting hengene over meg. Det er kjipt når noe man elsker å gjøre blir for mye. Så å trekke seg litt tilbake nå blir perfekt. Man må hjelpe seg selv før man hjelper andre, og det er det jeg skal gjøre nå.

Ryggen min er absolutt ikke bra. Jeg gjør mine daglige øvelser og holder meg unna trening. Føler meg treig i kroppen. Gammel. Ekkelt å skrive. Blir mer ekte. Jeg forstår nå hvor kjipt det er å bli gammel og stiv. Det vil jeg ikke bli. I dag står konkurransen i Sandefjord for tur. Jeg kjører med jentungen og en sminkør. Vi kjører 05.15 for å rekke alt. Neste helg er det samling med Teamjegliker Kull 9. Nest siste samling! Tiden bare svosj!

Lag en fin søndag, og sjekk ut sminkeinnlegget jeg lagde i går, om du ikke allerede har gjort det! Hvis du synes det er gøy å rote i gamle innlegg kan du se tidligere ting som har med sminke og hår å gjøre HER.

Innlegg om Teamjegliker HER. Teamjeglikerbloggen HER.

/Inneholder produktlenker//

Jeg har gått inn for å vise dere hvor bra denne sminken er, og jeg skal teste forskjellig fremover. Grunnen til at jeg vil fronte denne sminken, er at den er bra for deg. For meg. For miljøet. Hvis vi likevel skal bruke sminke, så skal jeg vise dere at det finnes valg som faktisk er sunne i sminkeverden.

100% Pure er et amerikansk merke som er tvers igjennom 100% økologiske og organiske. Produktene har velgjørende ingredienser, antioksidanter og vitaminer. 100% Pure er de eneste i verden med fruktpigmentert sminke, og er fri for syntetiske og kjemiske tilsetninger og fargestoffer. Og de har virkelig alt du trenger. I dette innlegget drar jeg kun frem tre produkter.

Huden min viser både noen prikker og en svak dunbart på det ene. Sånn ser jeg ut og jeg har aldri rørt annet ansiktshår enn brynene. Ingen botox (føler plutselig at det har blitt nevnverdig i 2019) og dette fjeset er 32 deilige år.

Jeg tok et bilde etter at jeg hadde dusjet, uten noen sminke. På bildet etter har jeg brukt en økologisk, fruktpigmentert tonet fuktighetskrem med solfaktor 20. Fargene er fra frukt og grønnsakspigmenter, og næring fra hvit te, acai-olje, granatepleolje og vitaminer. Den tar ikke vekk mine linjer eller føflekker og jeg føler huden får puste. Det er viktig!

Men om du ønsker en krem som dekker alt, så har de også heldekkende (annonselink) HER.  Jeg har en rush som jeg har brukt lenge. Dette er nummer tre. Elsker den! Linker til produktene under neste bilde.

(annonselinker) Fuktighetskrem med farge HER. Fruktpigmentert rush HER. Bryn HER.
Bruk kode TJL og få 15% på absolutt alle varer uansett førpris. 

Jeg har flere ganger fått komplimenter for huden min hos sminkører. Mulig grunnet lite bruk av sminke totalt. Om sommeren går jeg som regel uten. Og hvis jeg sminker øynene er det sjeldent jeg bruker noe på huden. Nå som jeg er bleik om vinteren liker jeg å gi ansiktet noe glød.

En vanlig tykk brunkrem føler jeg endrer utseende mitt og lager spor etter smile-linjene. Jeg har ikke skjønt greia. Hvis man sminker ser sånn blir man glattere der huden ikke beveger seg, mens det blir dobbelt opp der den beveger seg. Man ser ofte eldre ut med sminke, synes jeg.

Huden min har vært strøken helt til jeg ble veganer. De fleste opplever å få finere hud når de begynner å spise plantebasert, mens noen opplever omvendt. Min teori er at dritt kommer til overflaten, og de må ut. Og at når all antibiotika som vi ellers får gjennom kjøtt– ikke er der mer, tåler huden mindre dritt. Jeg spiser mye sjokolade. Å oppleve vegansk sjokolade er himmelsk. Det finnes masse godt som ikke er sunt, selv om man spiser vegansk. Så at man er veganer behøver ikke å bety at man er sunn, men man ødelegger ikke andre enn seg selv med det i alle fall.

Jeg er nok sunn og spiser hovedsakelig sunt. Vi blir hva vi spiser, og huden er ingen unntak. Jeg hadde en overgang hvor huden gikk gjennom mye rart, men med probiotika kom jeg meg raskt ut av det. Det er over to år siden jeg begynte å spise plantebasert og jeg angrer ikke et sekund!

Er sminkeinnlegg som dette givende? Jeg elsker å sminke meg og gjør det når jeg har tid og lyst. Det er flott at vi kan bruke sminke og pynte oss, men det er viktig at vi føler oss vel uten sminke også. Det er fint å gå dager uten i blant sånn at vi ikke glemmer hvordan vi ser ut. Å ikke like seg selv uten sminke er trist.

Tenk på dette: Du er like vakker og unik som Universet. Det er helt sant.

Nå skal jeg pakke siste rest her før morgendagen. Jeg har lånt meg bil og skal kjøre hjemmefra 5.45 for å rekke jentene i Sandefjord. Kanskje siste konkurranse jeg bringer noen til scenen. Gleder meg faktisk. Har pre-postet et innlegg om det som kommer i morgen tidlig. <3

De som vil fraskrive seg ansvar sier at alle er ansvarlig for seg selv. At den som leser eller blir påvirket selv er ansvarlig. Men er vi ikke alle ansvarlig? Alle. Vi er her sammen. Når skal vi forstå at vi ikke er mot hverandre? Vi er sammen, hele kloden. Derfor må vi passe på hva vi sier til andre, men også passe på hva vi velger å lese. 

I det jeg skriver tittelen kan jeg kjenne at jeg har skrevet den eksakt samme tittelen før. I dette innlegget. Ganske nøyaktig for et år siden. Jeg skal uansett skrive et nytt nå, uten å ta stilling til hva jeg skrev den gang. Det er så interessant, for det handler alltid om det samme, innerst inne, men man endrer seg likevel hele tiden. Fra dag til dag.

Å elske seg selv er en følelse så dyp at den går forbi det ytre. Lett å lese uten å forstå at det er mulig, og det handler ikke om å elske hvordan vi ser ut. Det er å akseptere alt som det er. Sånn at du kan elske deg selv som du er.

Hvordan skal du kunne elske deg selv om du alltid går og ønsker at du er annerledes?

Slutt med det. Slutt med det nå. Akkurat nå er du den du er, der du sitter. Om håret er for kort eller for langt. Om magen er for tjukk eller for tynn. Om du har kviser, utslett eller andre plager. Om du mangler en fot, om du mangler en kjæreste.

Uansett hvordan situasjonen er, så er situasjonen akkurat det den er. Forstår du? Du kan ikke endre den akkurat nå. Ergo må du akseptere alt som skjer i livet ditt akkurat i dette minutt, for det det er. Du kan ha planer om å endre på ting, men du må fremdeles akseptere deg for den du er nå for å kunne ha kjærlighet til deg selv.

Det blir litt feil å si: Jeg skal elske meg selv når jeg har gått ned fem kilo.

For hva skjer når du har gått ned fem kilo? Du innser at du ikke elsker deg selv da heller, og mest sannsynlig går du opp fem kilo igjen. Ikke la det ytre styre deg. Det er inn du må. Og når du kommer til kjernen hos deg selv, akkurat den kjernen som bare venter på å få kontakt med deg, så vil du kjenne på en ekte kjærlighet.

En kjærlighet som gir deg den energien og den gleden i livet – til nettopp det å ta vare på deg selv.

Sånn må det starte. Det må starte innvendig, selv om du tror at løsningen er utvendig. Når det er gjort vil du ta vare på deg selv. Hvordan kan det skje? Jo. Når du er glad i deg selv, så vil du ta vare på deg selv. Akkurat som du vil ta vare på din beste venn eller noen andre du er glad i.

Se for deg dette: Kroppen er ditt tempel. Hold det i live, gi det riktig næring og omsorg. Hver dag.

Følg gjerne min andre side på Facebook, som kun tar for seg selvutvikling. HER. 

Jeg er glad for at denne offentlige debatten om influenserne sitt ansvar startet. For noen år siden ble det en sak om at jeg fikk snaps fra veldig unge jenter, saken er her i VG. Dette er noe som har pågått lenge der ute, men ingen har tatt ansvar for å lage noen regler rundt det. Lei meg for at noen nå måtte motta en haug med stygge og usaklige meldinger samt drapstrusler, men glad for at det har satt flere i søkelyset.

Som media selv. Avisene våre. Overskriftene vi ser daglig er til å spy av. Vi lærer om presse-etikk som journalist. Hva er målet med en avis som Verdens Gang? Hvorfor skal vi lese om inngrep? Enten det er fra kjente eller anonyme? Med mindre det er en alvorlig skade som å få en ny fot eller arm?

Jeg ble veldig glad da jeg leste denne artikkelen i kampanje i går. Det er på tide at også avisene tar ansvar. Noen av overskriftene er helt klart for å få klikk, og jeg føler ikke at mediene er nøytrale i sine artikler når fokuser ligger på å få mer klikk. På den måten synes jeg det er flott at NRK ikke har reklame. De lager nyheter, ekte nyheter. Og hvis du ser på nyheter på NRK kan det faktisk hende at du opplever noen glad-nyheter også.

Produkter blir også satt spørsmålstegn rundt, og Camilla Phil sine produkter har blitt testet. Jeg synes dette er bra. Ikke for å ta noen, men for at vi begynner å faktisk tenke mer over hva vi kjøper. Og det kan hende at produkter kommer godt ut av det. Poenget er at vi må bry oss litt mer. Ikke bare følge strømmen, men sette kritiske spørsmål til hva vi putter i eller på kroppen vår. Hvorfor gjør vi det? Fordi det gjør noe godt, eller fordi det er en trend?

Jeg føler det var helt forkastelig hvordan en uskyldig dansevideo ble delt av Giske, og hvordan alle skulle henge seg på og hate. Hvorfor skal man hate hver gang man får sjansen? Hvis du er en sånn, vit at du får det verre med deg selv hver gang du gjør noe sånt. Hver gang du deler noe stygt bare for å dele og være gossip. Jeg er glad for at denne historien nå har kommet ut på TV2.no, og jeg synes det er forkastelig at en journalist har oppført seg på den måten mot et menneske som ikke er vant til å takle journalister.

Jeg håper vi fortsetter nå. Hele veien. Ikke stopp. Kan du merke hvordan du som leser også har makt? Spre de gode artiklene, velg hvem du følger med omhu, og si fra når det er noe. Folket, du, har også en stemme. Vi er alle i sosiale medier, og vi kan gjøre en forskjell. Vi trenger ikke bruke tiden vår til å snakke noen ned, men heller til å løfte opp viktige saker. Og hvis du ser noe som ikke stemmer, tips noen. Tips en avis, en blogger. Det verste som kan skje er at de ikke plukker det opp, det beste som kan skje er at det spres.

Journalister skal være dem som bringer nyhetene i samfunnet. Nyhetene som gjør at politikere og de som styrer landet, må gjøre ting på en ordentlig måte. For hvis det blir tull i kulissene, da kan journalister vise det frem. Ekte nyheter. Avisen og blogger er ikke det samme. Aviser må slutte å oppføre seg som motemagasin eller klikk-horer.

Denne uken trengte jeg. Kommer til å savne dette taket med sol, bassenget. Her er noen bilder med moro fra to gamle glamour-modeller fra 2006. Jeg og Camilla ble kjent på denne tiden i Oslo. Det var Tiger Tiger, Kamikaze og Mojito som gjaldt.

Takk, Camilla. Det var så moro og avslappende. Aldri vært så inaktiv på reise. Det trengtes. Kommer tilbake. 

Nå sitter jeg på flyplassen. Flyet er forsinket. Så får vi bare se om jeg rekker det fra Oslo til Trondheim i ettermiddag. Jeg skal ha et par timer på meg, hvis dette ikke blir ytterligere forsinket . . .

Til helgen er det, forresten, konkurranse i Sandefjord. Gleder meg til å følge en liten knippe jenter til scenen. Det blir moro å gjøre dette en siste gang.

Fra de raskeste tankene og tempoet rundt meg, til en stillhet som fremdeles er langt unna å bryte gjennom muren. Stillheten er der når jeg våkner etter å sovet til kroppen selv våkner. Ingen klokke ringer her. Jeg stirrer lenge i veggen, eller i taket, før jeg beveger meg. Blir liggende tom. Det eneste jeg vet at jeg skal gjøre er yoga-øvelsene jeg har fått tildelt, før jeg går ut av rommet.

Det er ingen tanker som plager meg. Det er bare tomt. Likevel kjenner jeg et ubehag, fordi det er noe trist i meg. Jeg nyter at jeg er på reise. Jeg nyter situasjoner, mennesker og solen. Jeg ler mye og jeg finner glede i mye. Men etter gleden lander jeg tilbake i dette bunnsolide og flate. Og for første gang i mitt liv kjenner jeg på dette som kalles depresjon. Jeg kan finne noe fascinerende med «diagnosen». Jeg fikk en såkalt bi-diagnose. For her er jeg, sterk som et fjell, glad som laks, forelsket som en tulling, men likevel lei meg langt der inne.

Så det er dette som er en depresjon . . .

Tøff som jeg er, må jeg vise meg svak. Hvordan skal jeg ellers komme meg ut av dette? Jeg kan ikke kjempe meg ut av denne gropen uten å dele den med dere. Da må jeg i så fall slutte å skrive helt. Jeg kan ikke komme meg til bunns i alt, uten å dele hvordan det er. Ærligheten på veien er en så stor del av prosessen, og jeg vil aldri klare å bære på en fasade mens jeg healer.

Jeg trenger å være mer ærlig. Enda mer. Så ærlig som jeg aldri har vært. Å si de tingene jeg mener, offentlig, selv om det sårer noen som ikke mener det samme. Jeg trenger å leve ut mine indre verdier på en måte som gjør alt verdt noe. Å være en influencer må bære et budskap. Det må bety noe for noen. Gjøre godt for noen, sånn at det også gjør godt for meg.

Om det ikke gjør godt for andre, så betyr det ingenting. Da er det bare å mate egoet mitt med meg og mitt. Det vil jeg ikke. Så klart ønsker jeg å vise de flere aspekt av det å leve, men da vil jeg vise at man kan gjøre det på en måte som gjør godt for andre. Og alt vi gjør, det kan vi gjøre med kjærlighet. Det er mulig. Vi kan til og med ha uvenner – med kjærlighet.

Det har vært så mye over lang tid, og jeg tror denne depresjonen har blitt dyrket over tid. Tid med å ikke vise seg svak, holde seg oppe. For selv nå når jeg har begynt å innrømme at jeg har dritt jeg jobber meg ut av, er det vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg har lyst å vise hvordan man kan vinne over vonde ting og ha det bra.

Jeg tror jeg har ønsket å være den som overlever alt, og når jeg gang på gang har fått et stempel som superkvinne og hardt arbeidende, blir det nesten som å feile når man ikke klarer det. Som å gå tilbake. Men det er ikke å gå tilbake. Det er bare en erfaring som jeg atter en gang kommer til å vokse på.

Det verste er at en overlevelsesmodus som slår inn, uten at man ser den. Eller, jeg gjorde i alle fall ikke det. Jeg har kjørt på og holdt hodet oppe gjennom hele den vanskelige høsten og vinteren så langt. Og når løsninger begynte å finne sted, når jeg så lyset jeg jobbet mot, så slapp noe taket og jeg kunne kjenne alt jeg har stengt ute til nå.

Det er vanskelig å vise seg svak når man vet man må være sterk. Når det ikke er noen som kommer og redder deg eller fikser problemene du ser har havnet i, på en eller annen måte.

Det er fremdeles vanskelig, mens jeg skriver. Jeg kjenner meg selv som en gladjente, og den jenta skal jeg bli igjen. Det er noe jeg må jobbe med hver eneste dag. Å slippe guarden, være der jeg er, ikke late som at ting er bedre enn de er. Men jeg er ikke i stand til å slutte å leve, legge meg flat og gi opp. Dette er en meget interessant prosess og jeg vil bruke alt jeg nå lærer til å hjelpe andre senere.

Siste kveld i Dubai nå. I morgen skal jeg rett til Trondheim. Og der skal jeg. . i Forliksrådet. . Gleder meg til å få dette overstått.

Forleden var vi ute i en bursdag, på Caesars Palace. Cove Beach het det. Det var den ene dagen jeg ble med og pyntet meg. Vi var sosial og det var kjempegøy. Det var nok gøy for en stund og jeg kjente at det var det lille sosiale jeg maktet. I morgen er det siste dag her. Tiden har gått unna fort og det er nesten flaut å tenke på hvor mye tv jeg har sett. Likevel er det vel dette jeg trenger, som er så uhyre vanskelig å klare. Nemlig å slappe av. Her er par bilder fra forleden.

Ligger på senga og skriver. Klokka er 02.09 og dette har vært en helt rolig dag. Var en tur på stranden og møtte noen andre jeg kjenner herfra. Eller, de er Norge, men bor her. Inger, Ian og den vakre jentungen. Bloggen til Inger kan du lese her.

I går var det helt rolig. Jeg gikk en lang tur alene på kvelden. Noe jeg elsker å gjøre på ukjente steder. Bare vandre rundt og bli kjent uten noe mål eller mening.

Dypere innlegg neste gang. Har prøvd å starte et lite skrift på hva som foregår innvendig, men det er litt vanskelig å sette ord på. Er liksom mer som en stek. Monotont. Kanskje det kommer i morra.

Thats what I got. God natt.