Jeg kunne kjenne sinnet til Kristin Gjelsvik gjennom videoen hun delte på YouTube. Og jeg misunner evnen hennes til å stå opp med så sterke meninger og være brutalt ærlig. For når er det egentlig nok? Dette er et viktig tema, men la oss ikke begynne å hate noen på grunn av dette. Saker som dette får oss alle til å tenke. Stormer som dette kan lære oss noe. Dette handler om en trend som har blitt normalisert over tid. Det er ikke bare Sophie Elise dette gjelder, og det er viktig å poengtere. Dette gjelder alle som stiger til topps basert på unge menneskers fascinasjon av deres utseende. Jeg har flere ganger vært frustrert over dette. Og jeg har mang en gang poengtert at jeg tar avstand, for jeg føler at det er viktig. Jeg føler at det er viktig at noen viser at det er ok å bli rynkete, slik naturen har regissert dette livet.
Hvorfor er det greit å gråte over motgang rundt plastisk kirurgi, samt å dele historer og promotere klinikker, hvis det ikke skal være greit å si fra når det er motsatt?
Skal jeg uttale meg i denne saken? Jeg veide det litt opp og ned, og tenkte som så: Når skal jeg tørre å uttale meg og være så ærlig som jeg faktisk ønsker å være, uten å være redd for at noen blir såret? Dette handler om livene til de som kommer etter oss. Som mamma til en niåring som har sniktittet på Sophie Elises Verden med vennene sine, vet jeg hva jeg snakker om.
Jeg kjenner Sophie. Jentungen kjenner henne også. Men dette gjelder ikke bare henne. Det er mange flere som er på toppen av blogg-Norge og gjør ting som aldeles ikke burde promoteres. Dette skal ikke være et springbrett for å slenge dritt til henne. Kanskje flere kan våkne litt i stedet?
Sophie Elise var en ung jente som ble påvirket av andre. Hun var, som hennes unge lesere, utsatt for det Internett har å gi til en ung og usikker jente. Ikke glem det! Hun var det, og det var greit. Hun angret og ville endre seg, og det var greit.
Når tiden har gått og man har vokst, når man har uttalt seg rundt temaet, om selvfølelse og selvbilde, så endrer det seg. Når man da snakker om selvutvikling, uten å fortelle hele sannheten, er det en fasade. En fasade som sier selvutvikling og at alt skal bli bedre, mens man tillater seg å fortsette uten å si det høyt. I alle fall ikke med en gang.
For det er enklere å be om tilgivelse enn det er å be om tillatelse. Er det ikke?
Det handler om hva vi sender ut av signaler. Og ja, det handler om at vi faktisk har et ansvar. Jeg har forsvart Sophie Elise ovenfor voksne mennesker i årevis. Jeg har stolt sagt at folk ikke aner hva de snakker om – når de kommenterer personligheten dømt ut fra utseende. For meg er hun en annen en det folk ofte oppfatter henne som. Dette er en jente jeg er glad i, som har fripass til å komme og overnatte når hun trenger det. Som jeg har stilt opp for når hun ønsker det, og kommer til å fortsette med. En intelligent jente som kan overraske mange. Likevel står jeg mellom barken og veden når jeg skal akseptere hennes valg, og samtidig se min egen jentunge bli påvirket av de samme trendene.
Den jenta som jeg synes er finere enn noe annet. Jeg ville ikke flyttet på en eneste celle i det individet. Det er tøft å være mor til en jente som vokser opp. Man ønsker skåne dem for så mye, men vi kan ikke skåne dem for alt.
Det samme lille mennesket blir påvirket utenfor min kontroll, av det som skjer der ute. 9-åringene leser også VG, som jeg forøvrig også mener burde velge sine overskrifter med omhu. Dette lille mennesket kommer hjem til meg etter en dag med skole eller venner, så forteller hun meg det ene etter det andre. De får med seg alt. Det er ingen aldersgrense for å få tilgang til forbilder. Dette lille mennesket ser seg i speilet og sier at hårfestet hennes ikke er som det skal, eller at klærne hennes gjør at hun ser feil ut. Dette fantastiske individet som jeg har satt til verden, har sånn smått begynt med komplekser som får meg til å revurdere ønsket om å sette flere barn til verden. For det gjør så uendelig vondt. Jeg står der med magen knytt og kjemper mot tårene mens jeg må irettesette henne for å si stygge ting til seg selv i speilet.
Ungen min er ni år. Jeg gjør alt i min makt for at hun skal lære indre verdier. Jeg har fjernet tv, hun har ikke mobil i vårt hjem, vi eier ingen iPad. Og til tross for alle tiltakene så har jeg ingen kontroll over hva hun rekker å få med seg i løpet av en dag. For Internett er ustoppelig, og det er overalt. Når jeg ser hvordan mitt eget yrke påvirker disse små, så får det en til å tenke. Det handler ikke om å droppe sminken eller å kle seg i en sekk. Vi kan fremdeles pynte oss for å føle oss fine og feminine. Men å endre på det utseende som Gud vet hvem som har gitt oss, det er ikke greit.
Så i tillegg til å gjøre tiltak på hjemmefronten, så kan jeg velge å fortsette å være en påvirker. Neste generasjon med individer er min motivasjon for å fortsette dette offentlige sirkuset som influencer.
Jeg har flere venner som har lagt seg under kniver og nåler, men jeg har ikke mange venner som tør å skrive det eller å si det høyt. At unge mennesker rettferdiggjør en operasjon på grunnlag av issues med sitt eget utseende, er ikke greit. Ikke når man man har tilgang til å påvirke medie-Norge.
Dette er ikke et innlegg rettet til en person. Dette er et innlegg i en debatt som er viktig for de små, men også for de som har blitt blind på disse tingene.
Vi kommer aldri til å elske oss selv mer av å fikse på ting som fungerer. Vi kommer bare til å finne den neste feilen ved oss selv. For den eneste veien ut, er inn. Vi må rydde opp innvendig for å få det bra med seg selv. Og man må velge med omhu hva man velger å la seg inspirere av her i verden. Hvem vi velger å følge, hvem vi velger å se opp til. Dette gjelder Influencere, mer enn noen andre. For Influencere er også mennesker, de blir også påvirket. Dessverre kan ikke vi som har holdt på i lang tid skjule oss bak dette mer. Vi har lært oss at vi skaper trender, påvirker andre, har et ansvar. Vi kan velge å fraskrive oss ansvar og kalle oss for et vanlig menneske som bare skriver og deler. For å føle oss litt bedre, eller fraskrive oss noe ansvar. Det forandrer ikke rollen vi har valgt som påvirker flere tusen andre mennesker.
Hvilken retning vil vi påvirke dem i? Vi har nok andre problemer i verden å fokusere på, som ikke handler om hvordan vi ser ut. Men heller hvordan vi oppfører oss.
Sophie Elise er jeg er veldig glad i. Dette vet hun. Vi skal ikke dra hele henne over en kam. Dette er en egen sak i seg selv. Sophie har satt fokus på masse viktig og brenner for mye bra som hun også fronter. Likevel er jeg glad for at dette skjer. Jeg håper og tror at et så stort fokus på dette kan gjøre at ting snus på hodet. At stormen og ærligheten fra de mange som ikke har sagt noe før, gjør at vi innser ting mer enn noen gang. Og la oss holde det saklig. Konstruktiv kritikk skal vi tåle. Hatmeldinger og andre trusler blir for dumt hvis man har noe på hjertet og vil bli hørt.
Kanskje det må ut i lyset som dette for at det skal stoppe. Kanskje det er mulig å snu en trend – på ordentlig. Dette trenger ikke å være en dum ting. Det er mulig å ta dette som en bra hendelse. Et smell som forandrer alt. Kanskje flere av de det gjelder en dag takker Kristin Gjelsvik for å ha satt igang denne stormen.
La oss håpe det.
