Hver gang motgang har meldt seg i livet, har det tøffeste vært å snu det hele til lærdom. Når lærdommen viser seg snus alt til en eufori av forståelse. Jeg er stolt av meg selv for å følge drømmene mine. For å våge nye ting og nye retninger til å utvikle meg selv. Vi mennesker har et enormt potensiale til å stadig utvikle oss. Hvorfor skal vi ikke lære oss å ta dette ordentlig i bruk? Vil du angre på alt du ikke gjorde?

Vi kan alltid velge å være litt fanget i en annen virkelighet enn hva vi egentlig vil, men da skal man vite hvem man gjør det for. For hvis du ikke er villig til å leve i sannhet for deg selv, hvem er det du velger å leve på en løgn for? Og hvorfor skal andre leve i sannhet til deg? Livet er fantastisk når man lar det skje.

Det er så mye som skjer rundt oss, og i en verden full av bekymringer, med overdoser av inntrykk, ønsker jeg å dele hvordan man kan lære seg å finne balanse i en hektisk hverdag. Stress og indre uro er mer utbredt enn noen gang. Rett og slett fordi at vi, i vår tid, aldri har lært oss å leve i harmoni med oss selv. Midt opp i all teknologi, urbanisering og automatisering, glemte vi oss selv et sted.

Ytre forståelse er et resultat av indre trygghet. Nettopp derfor er din indre styrke viktig. Styrke til å tørre å våge å være deg selv. Og styrke til å takle andres tolkning av deg.

En viktig leveregel kan for eksempel være: Å være tro nok mot seg selv, til å forstå at man skal lytte til seg selv når man ikke trives i hverdagen. Livet er for kort til å være ulykkelig. Bær ikke nag til andre, det ødelegger kun ditt eget liv. Bær ikke nag til deg selv, for det holder deg tilbake fra å oppnå det livet du egentlig ønsker å leve.

I treningsteamet som jeg startet for fire år siden, ønsker jeg at disse verdiene skal leve i seg selv. Jeg bærer ikke nag til noen for å ikke ha de samme meningene som meg. Det ville slitt meg ut og fratatt meg gleden over å møte mennesker. Å gjøre fine ting for mennesker, uansett hvor de kommer fra, gir meg utrolig mye. Gjennom teamjegliker har jeg hatt gleden av å bli kjent med så mange mennesker som jeg kanskje aldri hadde møtt på min vei. Gleden av å se andre mennesker få et bedre liv, den trumfer alt. Jeg vet at mennesker som er ensomme, kommer langt ved å bryte ut av komfortsonen. Du kan tilsynelatende være den mest suksessrike utad i sosiale medier, men likevel sitte med all din fritid i dyp ensomhet.

En sammenheng som er sikker, er at desto mer vi lytter til oss selv, som vi gjør når vi er glad i oss selv – desto sunnere og mer aktive liv lever vi.

I sommer leste jeg en bok, som jeg gjerne vil anbefale. Den heter «Raushetens Tid», og er skrevet av Kathrine Aspaas. Mens jeg leste kunne jeg sitte i fred og innse at jeg har misunnelse for andre, som jeg kan snu til beundring. Boken har vært en av sommerens beste lesninger. Lettlest med en hel rekke gode poeng og skildringer. Masse fakta og mange referanser til forskning.

En av de fineste tingene i livet er å forstå hvordan vi fungerer. Det er en livslang prosess å bli kjent med seg selv, men desto herligere å vite at man aldri blir utlært. Denne spenningen kan vare livet ut, men man må først forstå hvordan man skal omfavne forandring. Mange bruker hele livet på å dagdrømme om det livet de egentlig vil ha, uten å forstå at det er mulig å gjennomføre det. En forandring skjer ikke uten at man gjør noe annerledes. Ingenting er umulig. Din dedikasjon til en oppgave utgjør resultatet av oppgaven, og hvis noe slår ut en annen vei enn man ønsker, så er det nok en pekepinn til hvordan du skal takle neste oppgave.

Lykke er uavhengig av det ytre. Men effekten av lykke vil som regel føre til et sunnere ytre. Mennesker som ikke klarer å spise sunt og ta vare på seg selv, har som regel noe bagasje de ikke har åpnet. Noe som trenger å slippe ut. Noe som trenger å bli hørt og forstått. Noe som en overvektig eller undervektig selv trenger å forstå. Det er aldri for sent. Du er aldri for gammel eller for ung. Det er alltid håp. Jeg ønsker å motivere andre til å ta grep om livet, for det er det det handler om. Å ta ansvar for seg selv. Lytte til seg selv. Lære hvordan man lytter til seg selv.

Det er ingen andre enn du selv som er ansvarlig for din lykke.

Anette-Marie

PS: Hvis du ønsker å lese mer om Teamjegliker – klikk her. 

Etter mange uker helt vekk fra alt som heter data eller mobil, er det nesten rart å trykke på tastaturet igjen. Å reise hit med jentungen er definitivt det beste valget jeg har gjort i år. Vi må jo alltid bli kjent med hverandre, i takt med hvordan vi forandrer oss, og barna våre er ingen unntak. Vi tilbragte tre uker her. De tre fineste ukene i mitt liv, kanskje.

Vi har lært og erfart så mye fint. Sett forskjeller og forstått vår posisjon på kloden enda bedre. Med det mener jeg at vi har større resurser enn vi aner. Det skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Her er noen øyeblikk fra tiden vår her nede. Har gledet meg til å dele bilder med dere!

Alle bildene betyr noe, og jeg håper de var inspirerende og fine å se på. Bali har en puls som er behagelig, og stedet kan lære deg mye. Det er mer å komme, mer å skrive, men dette er en start. Er det noe jeg virkelig har lært, så er det atter en gang forståelsen av å logge totalt av å være tilstede med de man elsker – uten å vite hva andre driver med på den andre siden av planeten. Det er en kort vei til seg selv.

Denne turen har ladet batteriene våre, men den har også nok en gang ført oss nærmere. Å bli kjent med jentungen gang på gang, er helt fantastisk. Jeg elsker å være mammaen hennes. Tiden jeg investerer er så viktig, og det er umulig å angre på tilstedeværelse med barna. ♥

Annonse Glassmester1/

Jeg brukte god tid på å finne ut hva som skulle være på denne veggen. Mer presis. . to år. For noen måneder siden gikk det opp for meg at det måtte være et speil der. Et rundt, stort speil! Etter noen enkle søk på nett havnet jeg på nettsiden til Glassmester1, som hadde eksakt hva jeg ønsket meg. Jeg kom i kontakt med en hyggelig dame som var svært behjelpelig. Heldig var jeg som fikk lov til å ha et aldri så lite samarbeid med dem.

Klossene som er montert bak speilet skaper avstand til veggen. Dette gir en lett og fin skygge som rammer inn det hele.

Det er ingen tvil om at speilet forandret hele stuen min. Det virker større, mer luftig, og lysere! Kontakt Glassmester1 om du ønsker deg et speil. Jeg fikk to super-trivelige karer på besøk for å montere speilet. De fikk kaffe og ble ekstra muntre. Pratet og ga meg et lite innblikk i montørenes verden. Det er fantastisk når de kommer hjem og monterer det hele for deg, så slipper det å stå i et hjørne i lang tid før man får hengt det opp. Og det blir gjort riktig!

For en måned siden fikk jeg en kommentar som jeg trengte tid til å svare på. En leser har mistet sin elskede i selvmord, men bærer barnet hans frem. Dette er å få satt livet sitt på prøve. Jeg bryr meg mye om dette rundt døden og livet, men det er ikke ofte det matcher med andre sin tro. Dessuten er det lett å bli fornærmet når man er i en sårbar situasjon og noen ikke ser alvoret. Spørsmålet som var i dette innlegget, gikk som følger:

«Jeg lurer på om du kan skrive et innlegg om tankene dine rundt livet, døden og det å leve i nuet? Sette pris på de små tingene i livet og hvordan du har omfavnet livet som alenemor?»

Hvis du synes alt overtroisk er provoserende, så slipper du å lese videre nå. Her kommer mine tanker rundt dette.

Vi vokser opp til å tro at alt er som det er i aviser og på tv. Vi feirer fødsel, vi sørger over død. Når noen dør kler vi oss i sort og sørger. Noen ganger sørger vi halve livet, over noe som ikke er her. Vi klamrer oss til tanker som kun finnes i hodet vårt. Minner som vi har skapt og spiller om og om igjen. Bildene er ikke virkelig, for det er ikke noe som finnes her og nå. Det er det jeg har lært, og det er det som har satt meg fri fra idéen om at vi eier hverandre i relasjoner og familie. Men det har ikke alltid vært sånn.

Som mange vet, mistet jeg mammaen min da jeg var veldig liten. Prisen av dette betaler jeg først nå, men jeg er evig takknemlig for åpenbaringen jeg har hatt på veien. Da jeg var lita drømte jeg om at det skulle være noe mer. Om at mamma satt i himmelen på en sky og så på alt jeg gjorde. At hun var stolt og at kun de fine tingene jeg gjorde ble vist. Jeg hadde til og med et bilde av at hun lå på magen på en sky og så på en film. VHS. Av mitt liv.

Da jeg ble eldre begynte jeg å tenke på døden. Den plagde meg, søkte meg. Ikke den, men tankene om den. Jeg var ikke redd for ulykker, eller å dø nå. På sett og vis har jeg alltid visst at jeg skal bli veldig gammel. Det jeg var redd for, var å bli gammel og dø. For hva skjedde etter døden?

Jeg pleide å ligge i sengen og tenke på det sorte Universet. Hvordan ting er sort utenfor jordkloden, og hvordan vi ikke visste hva som var utenfor der, eller utenfor der. At det var ingenting. Og at når vi dør er det over. Det er ingenting. Det kunne sette i gang en ekkel følelse i hele meg.

Frykten for det vi ikke vet.

Og innerst inne har vi vel alle et håp om at det er mer? Jeg mener, tenk på det da, vi latterliggjør mennesker som tror på noe mer. Men hvor naivt er det vel å tro at vi på denne bittelille ballen kalt Jorden, er det eneste som finnes her? At vi blir født, går på skole, gifter oss, får hus, barn, hund og garasje, også dør vi. Det er alt. Ingenting mer! . . . Jeg tenker at det er absurd å slå seg til ro med denne tanken. Og virkelig, hvorfor skyr man alle andre tanker rundt dette temaet? Fordi vi er redde. Vi er redde for det vi ikke vet. Og så lenge vi ikke vet, så kan vi ikke si at det ikke er mer. Skjønner?

For fire år siden hadde jeg en åpenbaring. Igjen, dette er min oppfatning. Jeg kan aldri bevise at det er sånn som jeg tror det er. Inne i meg er det noe som ikke kan dokumenteres. Likevel har vi alle på sett og vis følt at det finnes mer. Som når vi ringer noen og vedkommende sier: Jeg tenkte på deg akkurat nå! Tilfeldig? Eller ubevisst telepati. En person tenker på deg, du føler det uten å tenke hva det innebærer, men navnet til vedkommende er plutselig i hodet ditt. Eller magefølelsen. Når du virkelig kjenner at noe skurrer. Senere skjønner du hvorfor. Noe i deg sa at noe var galt. Eller når noen smiler, men du kan kjenne at det ikke er bra. Eller når noen lyver og du kan føle at hele rommet har en mørk og giftig energi som du vil bort fra.

Hvordan kan dette skje? Det ligger i oss alle. Det eneste du trenger å gjøre for å lytte til dette, er å være stille. Og i en tid som nå, er vi sjeldent stille. Stillhet må inn i kalenderen for at vi skal evne å prioritere den.

Åpenbaringen min var så enkel som at kanaler åpnet seg. Kanaler vi ikke kan se, men som kobler oss til noe større. Til det som egentlig er. Til sannhet, om du vil kalle det det. Til Universet, om du vil bruke det ordet. Eller som noen kaller Gud. Kjært barn har mange navn. Det er noe i oss som kan gi oss svaret på alt. Ytterst få mennesker på kloden har tålmodigheten til å være så stille som dette. Så mye som 1% har opplevd å komme i kontakt med seg selv. Dette er ingen religion, ingen sekt. Dette er noe som krever en så sterk tilstedeværelse at du kan se gjennom det som ikke er ekte. Du kan føle alt som har liv, og du kan se hvor fint alt liv er. Uavhengig av form. Denne tilstedeværelsen gir deg mulighet til å se mennesker for hva de egentlig er. Bak egoet. Bak sinne, misunnelse, hat. Alle de vonde følelsen mange gjemmer seg bak. Vonde følelser som er beskyttet av å jobbe seg ihjel, å spise seg ihjel, ende på feil side av livet eller rett og slett bare leve som en drittsekk uten kontakt med seg selv.

Denne klarheten gir så mye kjærlighet til deg selv, at du kun er i stand til å elske alt som lever. Selv din fiende vil du elske. Du vil se at alt vondt er skapt av smerte.

Denne åpenbaringen ga meg et helt nytt syn på livet og døden. Jeg skjønner at døden ikke er noe vondt, men et steg videre. Når vi har erfart det vi skal i dette livet, starter det på nytt et annet sted. Vi er energi, sjel og noe som skal videre fra dette legemet. Og deretter er jeg ikke redd for å dø mer. Det kommer til å bli spennende å se hva som er utenfor denne materien. Hva som venter. Denne innsikten i meg selv gjør også at jeg vet det er mulig å se problemer som løsninger. Ta et problem, se på det som en utfordring. Nøytralt. Uten å bli sint, uten å hate noe. Se at dette er noe jeg skal lære av. Som en gave. Her kommer en bag med dritt, og alt du må gjøre er å vaske den. Hver erfaring er puslebrikker som gjør deg mer hel. Som gir deg mer liv, glede, innsikt.

Du forstår plutselig hva det vil si å være vis. Når man ser verden på denne måten forsvinner titler, storheter, forskjeller. Vi er alle det samme, som gjør noe ulikt. Man skjønner at det som betyr noe, det kan ikke vises. Titler og diplomer betyr ingenting. Erfaringen for å få disse, er alt som kan gjøre noe med deg.

Jeg ser på livet som et slags spill. Lære mest mulig. Utgjøre en forskjell der jeg kan. Skape noe som vokser. Påvirke mennesker i riktig retning. Oppdra barnet mitt til å være et fint menneske. Til å være noe som hele tiden vet at hun selv er sin beste venn.

Og de som dør, hvor er de? Jeg tipper de lever et annet sted. Mamma var mamma her på Jorden. Hun er ikke mammaen min nå lenger, men en del av henne (kanskje sjelen om du vil), kan jeg fremdeles nå. Nå er ikke jeg den som klarer å kommunisere klokkeklart med noe som helst jeg ikke kan se, men jeg kan kjenne det. Når en energi kommer inn i rommet og prøver å fortelle meg noe. Det har ofte skjedd når jeg har skrevet innlegg som betyr noe. En energi omfavner meg som om at det er en bekreftelse. Du er på riktig vei. Noe i den duren.

For å leve fullt ut kan man ta i bruk teknikker som gir oss indre ro. En ro som gjør sinnet klart. Man ser hvor man skal. Har energi. Føler seg uthvilt. Man kan utdanne seg selv, men man må prioritere det. Ikke tenk på hva andre tenker. Tenk på hva ditt indre deg har lyst å gjøre. Jeg vet at de aller fleste lever normen fordi det var lagt opp til det. Det er så mange der ute som ikke følger hjertet eller kreativiteten sin slik de ønsker.

Jeg kan ikke finne noe mer interessant enn dette. Dette som binder oss sammen. Og alt jeg kan gjøre for å lære mer fra den sikreste kilden, er å være så stille, og så tilstede, at det finner sin vei til meg. Jeg anbefaler alle å meditere som en daglig rutine. Og hvis det er vanskelig å la alle tanker gå, så anbefaler jeg å gi deg selv 10 dager på Vipassana for å lære stillhet og fokus. 10 dager av ditt liv. Alt er gratis. Det er en gave som videreføres fra åpne mennesker. Jeg har selv gjennomført dette to ganger, og det har gitt meg enormt mye, derfor vil jeg anbefale det.

Desto mer innblikk og forståelse jeg får ovenfor de store naturkatastrofene vi står bak, desto mindre føler jeg meg. Oppgitt av å vite at det finnes mer trendy ting å bruke livet sitt på – enn naturen. Det er på tide at vi vekker hverandre og våkner skikkelig, for vi har faktisk ingen tid å miste.

Å lære ungen min å bruke Internett riktig, har blitt et enda større fokus. Skal de bli jåledukker med dårlig selvfølelse med null viten om hva som skjer i verden? Det skjer med veldig mange! Det er meg, meg, meg, meg. Sminke, klær og hvordan vi selv ser ut. For noen er ikke verden større enn dette.

Internett kan være det beste som har hendt verden, hvis vi bruker det riktig. For første gang i historien kan vi kommunisere på kryss og tvers av  hele planeten, med et tastetrykk! Vi har oppmerksomheten til hverandre. Vi kan se og høre hverandre uten å møtes. Tenk om dette fenomenet ble brukt riktig? Til å redde det vi står, går og lever på?

Jeg har sett en dokumentar i det siste. Det første som traff meg i disse videoene, var å se flere hundre flodhester kjempe om vann. De har så lite vann enkelte steder at de står i gjørme for å kjøle seg ned. Å se hvordan de desperat krangler om plassen og blir aggressive mot hverandre, gjorde noe med meg. Jeg bestemte meg for å se alle episodene. Tidligere har jeg sett Planet Earth, som er helt fantastisk med tanke på å bli kjent med andre arter på Jorden, og klimaet, men denne forklarer godt hva som skjer på steder vi ikke ser. Som den nordøstlige kysten av Russland, hvor 100.000 hvalross samler seg på en liten øy uten plass til å røre seg.

Se Our Planet på Netflix. Se alle episodene. Utdann deg selv slik at du forstår hva som faktisk foregår på jordkloden. Klamre deg fast til alt du lærer, ikke gli sakte tilbake. Se at dette er en verden som du også er en del av. En verden som du også kan bidra til å redde. Ikke vent på at ledere i verden skal fikse det. Verden er for opptatt av penger til å klare å hanskes med dette alene. Jorden trenger deg til å lede de rundt deg.

Visste du at isen på jordkloden holder temperaturen på Jorden i sjakk? En hvit overflate reflekterer det meste av solenergien tilbake til verdensrommet, mens det sorte gjør det motsatte. Mørke overflater på jorden absorberer over 90% av energien fra solen, og varmer med dette jorden. Ettersom havisen smelter mister jorden sitt eget skjold. Det er 40% mindre havis som dekker Arktis i sommermånedene, enn det var i 1980. Arktis varmes dobbelt så fort opp som noen andre steder på jorden. I 2040 vil det være tomt for is her i sommermånedene.

Så enkelt forklart kan global oppvarming være.

Hva gjør vi mennesker for å bidra til dette? Søppel, båt, fly, bil, fisk, kjøtt. Det er helt utrolig at ikke hele verdens industri av forurensning stopper over natta, når man vet hva vi holder på med. Ego, penger og lite empati fører hele menneskeheten mot verdens ende – i full bevissthet?

Vi ødelegger all naturlig flyt i havet ved å overfiske. Enkelte fiskearter ryddes ut og noe så enkelt som dette gjør at elver stopper å renne. Ferskvann kommer ikke frem dit det skal, og annet dyreliv under vann får ikke tilgang til næring det trenger. Naturens flyt ødelegges og det hele er på vår kappe. Det er vi menneskene som ødelegger for alle. Det er vi som skaper den kritiske ubalansen. Tenk at naturen har det bedre uten oss. Naturen som gir oss alt vi trenger for å overleve.

En annen ting er hvordan vi velger å rangere dyreliv. Hvor mange fisk døde akkurat grunnet giftige alger? 4200 tonn? Og vi snakker om det som om det ikke er liv. Som om en fisk ikke er verdt noe. Hadde to kuer brent inne på en låve hadde det vært en dyretragedie. I en av episodene på Our Planet handler det om ferskvann. Denne tar deg med inn i bittesmå fisk sin verden. Her får du se fisk løse utfordringer med oksygen, samt hvordan de krøller seg sammen og formerer seg i kjærlighet.

Det er på tide at vi ser hverandre. Ikke bare oss selv. Mennesker er så egosentriske at vi sloss med hverandre – vår egen art. Så egosentriske at vi ikke lærer at krig ikke løser noe – og så egosentriske at vi ikke bryr oss om omstendighetene. Omstendighetene som gir oss liv.

Vi kan leve isolerte liv hvor vi gjør hverdagslige rutiner gjennom et tunnelsyn. Eller vi kan utdanne oss selv fremfor å lese daglig sladder som ikke nærer noe annet enn vår egen dumhet. Generasjonen etter oss har to ytterpunkter. En veldig overfladisk gjeng, samt en veldig engasjert og miljøbevisst gjeng. Det er ikke mye du trenger å gjøre for å føle at du bidrar, og det føles umettelig godt å gjøre noe. Vil du være dum, eller vil du være smart? Personlig har jeg aldri følt meg så opplyst som etter at jeg begynte å utdanne meg selv. Jeg begynte å velge dokumentarer og bøker som lærer meg om verden og mennesker.

Det finnes mange mennesker som føler at livet er meningsløst. Jeg er sikker på at alle som begynner å gjøre ting for miljøet og Jorden får mer mening i livet enn noen gang. Å kjempe for noe som er en del av oss – er viktig. Og nødvendig.

Det har ikke gått så lang tid egentlig, men jeg har merket det. Jeg har merket hvordan alt er annerledes når man ikke følger med på alt. Det har gått noen uker hvor jeg ikke har hatt sosiale medier på mobilen. Jeg har ikke tenkt på hva jeg skal poste, eller hva neste post skal være. Det har vært umåtelig deilig. Og dette er bare starten. Bare en liten smakebit av et liv som er langt mer privat enn hva jeg noen gang har opplevd.

For det er jo hele poenget med denne følelsen. Jeg har aldri opplevd dette i voksen alder. Jeg kan mene og tro, men jeg har ikke hatt ordentlig tid til å kjenne livet uten å dele veldig masse. Dette betyr ikke at jeg skal slutte å skrive. Jeg elsker å skrive, det er en stor og viktig del av meg. Bokprosjektet mitt på Patreon kommer til å fortsette, og jeg skal skrive i bloggen når jeg vil.

Det sies at 40 er de nye 30. Vi er yngre lengre. Likevel går livet fort og det burde vel være godt? Vi har hele jordkloden til disposisjon, og vi kan gjøre hva vi vil med livet vårt. Vi kan velge å kaste bort tid på dumme ting, ødelegge for oss selv, havne i trøbbel gang på gang uten å ta lærdom – eller gjøre noe fornuftig.

Hva vil du egentlig gjøre? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men det er spennende. Litt om litt har jeg tatt noen drastiske endringer i livet mitt, basert på en sterk magefølelse. Magefølelsen som ville at jeg skulle fjerne masse støy og fokusere mer på meg selv. En ny jobb. Bak kulissene. Jeg elsker det! Jeg elsker å være til nytte for andre uten å bruke mitt eget ansikt utad. Å kunne bruke alt jeg kan til å gjøre noen andre gode. For nå, er det veldig fint. Og mens jeg har den tryggheten i å være ansatt hos noen, skal jeg ta tak i de tingene som venter. Jeg skal gå de turene i skogen, jeg skal meditere mer, jeg skal prate med noen om alt som ikke har vært pratet om.

Hvorfor kommer bagasjen til syne først nå? Nå som jeg har passert 30 pluss litt til. Vi opplever nye ting fra vi blir født, daglig. Barndommen, ungdommen og tyveårene. Så mye nytt å lære og erfare. Så kommer vi kanskje til et punkt hvor vi ikke får så mange nye input, og jeg tror det er her bagasjen tikker inn. Endelig har vi litt mer tid til å kjenne etter. Som om at noe flyter til overflaten og vil ut. Vi kan velge å overse det. Holde det nede med drittmat, usunne valg, tusenvis av filmer og serier – eller rett og slett bare masse fyll og rør uten noen alenetid. Alternativet er å ta imot bagasjen som kommer. Se den, akseptere den. Anerkjenne at dette er noe du har bært på.

For meg er det lett å ta dette valget. Skal jeg bruke livet på å grave meg ned? Nei. I vinter krasjet alt rundt meg og jeg fikk kjenne på motgang. Interessant og lærerikt. Det verste i alt var helsa. Ryggen sa fra. Ryggen lot meg føle meg som en 90-åring. Det var grusomt. Klarte ingenting. Det ble bare verre og verre til tross for øvelser og det å prøve å gjøre det riktig. Og jeg som tror på det at stress setter seg i kroppen. Men stress er ikke alltid lett å vite om. For når du er stresset er du ofte så stresset at du ikke evner å se deg selv fra utsiden.

Den siste måneden har jeg blitt bedre! Jeg har fått behandling som jeg absolutt tror at har hjulpet meg, også har jeg begynt å roe ned på mange områder i livet. Om et par dager har jeg min første time hos psykolog. Jeg har gledet meg til å komme i gang, for jeg vil ha det bra. Jeg vil gjøre dette ordentlig. På samme tid gruer jeg meg litt til etter timen. Jeg vet at dette kommer til å sette i gang prosesser i meg, som er vonde. Av mine tre psykologtimer (alt jeg turte) i 2013, har jeg erfart at noen tjener penger på at du virkelig får det vondt.

På Vipassana (meditasjonsskole) lærte jeg dog at all smerte og erfaring fra hele livet, kan forløses. Med fokus og disiplin. Det gjør vondt, veldig vondt, og plutselig slipper det.

Det var godt å skrive noen ord igjen. Lag deg en fin uke!

Omtale Nissan Leaf/

Det var ikke et lite opplegg Nissan Europe hadde stelt i stand denne uken. Tirsdagen startet med små foredrag på Mesh, hvor vi fikk innsikt i statistikk på elbiler, ladere og norske vaner. I Norge kjører vi mer elbil enn noen sinne. I år har en av to bilkjøpere valgt elbil. Er det ikke kult å se hvor vi er på vei? De fortalte også om det nyeste prosjektet for el-taxi, hvor laderen er trådløs.

Dette har jeg allerede sett for meg om fremtiden. At til slutt vil det ligge ladere under veien slik at bilene lader mens vi kjører. Sannsynlig? Alt er mulig. Etter den nyeste FN-rapporten hvor de erklærer klima-krise, er det viktigere enn noen gang å ta valg miljøbevisste valg. Dette gjelder alle, vi er sammen om dette. Batterikapasiteten på min nye Leaf er 40 KwH, mens denne oppgraderte modellen har 62. Den kommer i sommer. Jeg er veldig happy med min, og denne er enda råere! Ingen grunn til å ikke ha en elbil – med en rekkevidde på 385 kilometer, som er 115 kilometer lenger enn 40 kWh-utgaven jeg kjører.

Fra Mesh til Sætre. Jeg delte bil med svenske Lukas Stål Madison som lever av å kjøre friski. Vi hadde også med oss en hyggelig mann fra Nissan Helsinki i baksetet.  Det er alltid gøy på treff som dette når man får tid til å bli kjent. I sætre stoppet vi for kaffe. Vi kjørte dit via Drøbakstunnelen, og tilbake andre veien. Det var mange mennesker og mange biler. De fleste fra utlandet, derfor den fine landeveis-ruten.

Fra Sætre til Vulkan. Der spiste vi lunsj før vi deretter fikk møte en birøkter. For meg var det mest interessant å få se hvordan biene lever på nært hold, og hvordan de jobber sammen. Veldig fascinerende! Her er et bildedryss fra dagen.

Jeg møtte Noora fra Helsinki. For noen år siden var jeg med i en reklamefilm for IF. Vi hadde innspilling i Sverige hvor jeg ble kjent med Jenni fra Helsinki, som Noora kjenner. Det er vel og merke innenfor Influencer-miljøet, men likevel en liten verden.

Kudos til Nissan Europe og Nissan Norge, for et fantastisk event. Jeg ble bare med litt av den ene dagen, mens de dro videre til Frognerseteren, sjekket inn på The Thief, spiste på Kontrast og fortsatte dagen etter. (Jeg var på nyjobben da).

Dra innom Birger N. Haug og finn deg en Nissan Leaf! Anbefales!

Kjære, fantastiske lesere. Nå har det gått lang tid siden sist post, men det har vært bevisst. Deilig å kjenne at jeg ikke er avhengig av å poste noe nytt for å tjene til dagens opphold. Jeg tror at postene mine også blir bedre uten dette i bakhodet.

Jeg elsker bloggen min, og det at jeg har muligheten til å skrive noe som flere tusen leser og tar til seg i hverdagen. Det tøffe har vært å tilpasse bloggen min for annonsører. Jeg vet jeg kan gjøre det. Jeg er flink til både foto og tekst, men det ga meg ikke noe lenger. Jeg trengte å komme meg videre, og det har gått lang tid uten at jeg har skjønt hva jeg egentlig trenger.

Dette bildet er tatt på den eneste arbeidsdagen hvor jeg ikke har pyntet meg. Firmaet jeg jobber for driver med alt fra konsulentvirksomhet, eventer, reise til logistikk. Over er jeg innom sorteringsanlegget for Røde Kors Tøy og Tekstil. Vi sørger for at alt som blir lagt i Røde Kors sine innsamlingsbokser kommer inn hit. Her sorteres vekk søppel (svært lite er søppel), mens alt av tekstil blir fraktet ut av landet hvor det blir solgt.

Jeg har fått meg en liten knippe kollegaer, et kontor å komme til, og jeg får brukt alle mine kunnskaper. Design, foto tekst, men også nettverk og den sosiale delen bli ivaretatt. Jeg føler at jeg får gjøre ting jeg liker, et sted hvor folk har behov for nettopp min kunnskap. Jeg får også være kreativ og skape nye prosjekter. Det å stå opp av sengen har blitt lystbetont og jeg gleder meg til tiden fremover.

Å begynne i en ny jobb har fått meg til å innse hvor viktig det er å ha utfordringer å bryne seg på. Slik at vi kan videreutvikle oss med nye erfaringer. Livet kan være så fint som vi ønsker det, men vi må selv sørge for å fylle det med ting som gir oss mening.

Jeg ønsker å skrive mer om hva vi faktisk driver med og hvem jeg jobber for, i leserbrevet mitt neste uke. Det kan nemlig hende at vi kan jobbe sammen i nærmeste fremtid, eller at jeg kan komme i kontakt med bedriften du jobber for. Meld deg opp HER for å motta mail fra meg.

Jeg skal ha siste samling med Teamjegliker Kull 9 denne helgen, noe som alltid er vemodig. Gleder meg til å se hvor langt de har kommet. Vi skal også spise sammen og kose oss på lørdagskvelden. 

Lag deg en fortreffelig helg!

Oppskriften på å bli såret, er å sette forventninger som ikke blir møtt. Det er så mange forventninger som er skapt i oppveksten og alt som ligger i fortiden. Disse forventningene gjør oss triste, skuffet og lei oss. Og det er så mange. Og alt vi noen sinne har erfart, oppsummeres i en hver reaksjon vi får når forventninger ikke blir møtt.

Hvordan kan vi unngå dette? Vi må lære oss å være nøytral i en situasjon. De menneskene som har det veldig bra og tilsynelatende aldri blir berørt i humøret når forandringer skjer, det er de som behersker dette.

Tilstedeværelse er nøkkelen for å se dette. Det krever masse øving. Du står i en situasjon hvor du har en klar plan på hva som skal skje. Men så kommer noe i veien slik at det ikke skjer likevel. I stedet for å bli frustrert, sint, lei deg – så kan du se løsninger. Bare se hva du kan gjøre i stedet. Ta det med et smil. Huske at andre mennesker sin reaksjon, heller aldri har noe med deg å gjøre. Slik at når noen booster ut med noe til deg, så kan du også være rolig og se løsninger i stedet for å reagere og gjøre det samme tilbake.

Vi er en klump med bagasje og erfaringer som vi må lære å slippe for å leve fullt ut.

Det er faktisk mulig å ha det bra hele tiden om vi vil. Alt kommer an på øyet som ser. Dette kan vi lære våre barn. Lære dem at de selv er ansvarlig for hvordan de har det i hverdagen.

Fra kjelleren til soltoppen på kort tid. Jeg våknet nedstemt, noe som har skjedd en del denne våren, men som jeg jobber med. Skulle til å skrive mot, men det høres litt feil ut. Jeg jobber med det, gjennom det, ut av det. Klokken ringte halv åtte og jeg krøp ut av min seng og opp i jenta si. Det er så deilig å kose med barna før de våkner ordentlig. Jeg kommer til å fortsette med det til hun blir voksen og flytter ut. Mulig jeg møter en del motstand om noen år. Vi våknet og hun kledde seg i klærne hun hadde valgt frem i går. Tre antrekk la hun frem, sånn at hun hadde litt å velge mellom. Dette er det hun selv som har begynt med. Hun sliter ofte med å velge antrekk på morgenen. Smart, tenker jeg.

Etter at hun dro avsted til skolen, lagde jeg en kopp kaffe og ble sittende i fuglekvitter på balkongen. Jeg vet at hodet fort kan bli overfylt, og det ble det i går. Jeg tenkte på for mange utfordringer på en gang. Vi trenger ikke tenke på mer enn én ting i gangen. Det gjør underverker når man klarer det.

Jeg mediterte i 20 minutter før jeg gikk ut i skogen. På med joggebukse og ullgenser, mobilen ble hjemme. Det skjedde det som ofte skjer når jeg legger på tur i den vakre skogen min. Jeg ser en søppel og plager meg litt med at jeg ikke har med meg hanske og en pose. Langs elven går jeg en god halvtime mens jeg spotter ting jeg ville plukket opp. Målet mitt mens jeg går er å ikke tenke. Bare høre på fuglene, vannet, og trærne. Det er akkurat i disse dager at det er fantastisk å se naturen spire. Alt våkner til liv! Jeg ser et tykt rør opp i en skråning. Sikkert 6 meter langt. Rødt. Det har jeg sett før. Hvem skal plukke det opp? Kommunen? Jeg løper opp og drar det ned til stien. Kanskje noen henter det da?

Rett ved snupunktet mitt langt nede i skogen får jeg øye på en Joker-pose som ligger opp i skråningen. Tilfeldig? Jeg klatrer opp og henter den. Etter at jeg har plukket den opp får jeg øye på en pose i vannet. Ser rundt meg etter folk, balanserer på steinene.. får den oppi den andre og plumper uti med en fot i det samme ei dame jogger forbi. Har en kort samtale med meg selv i samme øyeblikk:

– Har det noe å si hva hun tenker? Er det ukult at du plukker søppel liksom? Er ikke det en bra ting? Jo. Så da driter vi i hvem som ser på. Ok? Ok. 

Jeg får øye på en flaske klorin (sånn blå flaske) langt opp i en skråning. Klatrer opp mens stein raser og ser for meg de verste ulykker mens jeg er i gang. Får fatt i flaska, ser en ny ting. Glass. Metall. Flere metallbokser som har ligger der  lenge.  Kaster dem ned til stien hvor posen min ligger. En ledning? Tar den også. Snakker litt med skogen mens jeg er i gang:

– Nå blir det fint her. Ja, dette var godt å få vekk, ikke sant?

Jeg kommer meg helskinnet ned igjen mens noen stein har rast under beina mine. Ler litt for meg selv og tenker på risiko-sporten jeg bedriver. Det er i all fall ikke så lenge mellom hver gang det kommer noen. Jeg hadde fått hjelp om jeg ble skadet, tenker jeg. På vei oppover får jeg øye på dette røret igjen. Hvor rart hadde det ikke vært om jeg tok dette under armen og passerte syklister og joggefolk? Jeg kommer til å tenke på dugnaden som har vært i helgen og containeren som står utenfor blokka mi. Genialt! Så tar jeg det rød-orange røret på seks meter under armen og går oppover – forbi syklister og gamle mosjonister. De tror sikkert at jeg er på jobb. Hvem tror at noen frivillig bærer med seg et langt rør gjennom skogen? Hver gang jeg ser en søppel legger jeg det fra meg og plukker opp.

Vel oppe med containeren er jeg svett av å bære røret, og posen er full. Føler meg som supermann! En miljøaktivist. Kanskje en aktivist for jorden? Det føles godt når jeg slenger det lange røret i containeren og tenker på at jeg slipper å se det mer i den fine skogen!

 (annonselink) Den deilige joggebuksa mi fra Better Bodies får du med 30% avslag nå. Finnes HER hos Proteinfabrikken.no

Nå er jeg i gang med dagen. Da jeg kom inn døra tok jeg av meg ullgenseren som jeg hadde klart meg uten i varmen. Åpnet balkongen, la meg rett på treningsmatta mi og kjørte gjennom dagens mageøvelser før jeg spiste frokost. Og ja, jeg åpnet et brev. Jeg har nå fått time hos psykolog og gleder meg til å ta tak i mental helse og gammelt skrot. Jeg vet at det blir tøft, men glad jeg har tatt valget om å endelig gjøre opp med fortiden min. Og hvem vet, kanskje jeg klarer å skrive ferdig boken min parallelt med dette?

Det er to dager til ny jobb. To dager til nye utfordringer og en ny arbeidshverdag. Jeg gleder meg mye til dette! Håper du som leser har en fin dag. Hvis ikke, still deg selv følgende spørsmål:

Hva kan jeg gjøre akkurat nå for å få det litt bedre?