Det har ikke gått så lang tid egentlig, men jeg har merket det. Jeg har merket hvordan alt er annerledes når man ikke følger med på alt. Det har gått noen uker hvor jeg ikke har hatt sosiale medier på mobilen. Jeg har ikke tenkt på hva jeg skal poste, eller hva neste post skal være. Det har vært umåtelig deilig. Og dette er bare starten. Bare en liten smakebit av et liv som er langt mer privat enn hva jeg noen gang har opplevd.
For det er jo hele poenget med denne følelsen. Jeg har aldri opplevd dette i voksen alder. Jeg kan mene og tro, men jeg har ikke hatt ordentlig tid til å kjenne livet uten å dele veldig masse. Dette betyr ikke at jeg skal slutte å skrive. Jeg elsker å skrive, det er en stor og viktig del av meg. Bokprosjektet mitt på Patreon kommer til å fortsette, og jeg skal skrive i bloggen når jeg vil.

Det sies at 40 er de nye 30. Vi er yngre lengre. Likevel går livet fort og det burde vel være godt? Vi har hele jordkloden til disposisjon, og vi kan gjøre hva vi vil med livet vårt. Vi kan velge å kaste bort tid på dumme ting, ødelegge for oss selv, havne i trøbbel gang på gang uten å ta lærdom – eller gjøre noe fornuftig.
Hva vil du egentlig gjøre? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men det er spennende. Litt om litt har jeg tatt noen drastiske endringer i livet mitt, basert på en sterk magefølelse. Magefølelsen som ville at jeg skulle fjerne masse støy og fokusere mer på meg selv. En ny jobb. Bak kulissene. Jeg elsker det! Jeg elsker å være til nytte for andre uten å bruke mitt eget ansikt utad. Å kunne bruke alt jeg kan til å gjøre noen andre gode. For nå, er det veldig fint. Og mens jeg har den tryggheten i å være ansatt hos noen, skal jeg ta tak i de tingene som venter. Jeg skal gå de turene i skogen, jeg skal meditere mer, jeg skal prate med noen om alt som ikke har vært pratet om.
Hvorfor kommer bagasjen til syne først nå? Nå som jeg har passert 30 pluss litt til. Vi opplever nye ting fra vi blir født, daglig. Barndommen, ungdommen og tyveårene. Så mye nytt å lære og erfare. Så kommer vi kanskje til et punkt hvor vi ikke får så mange nye input, og jeg tror det er her bagasjen tikker inn. Endelig har vi litt mer tid til å kjenne etter. Som om at noe flyter til overflaten og vil ut. Vi kan velge å overse det. Holde det nede med drittmat, usunne valg, tusenvis av filmer og serier – eller rett og slett bare masse fyll og rør uten noen alenetid. Alternativet er å ta imot bagasjen som kommer. Se den, akseptere den. Anerkjenne at dette er noe du har bært på.
For meg er det lett å ta dette valget. Skal jeg bruke livet på å grave meg ned? Nei. I vinter krasjet alt rundt meg og jeg fikk kjenne på motgang. Interessant og lærerikt. Det verste i alt var helsa. Ryggen sa fra. Ryggen lot meg føle meg som en 90-åring. Det var grusomt. Klarte ingenting. Det ble bare verre og verre til tross for øvelser og det å prøve å gjøre det riktig. Og jeg som tror på det at stress setter seg i kroppen. Men stress er ikke alltid lett å vite om. For når du er stresset er du ofte så stresset at du ikke evner å se deg selv fra utsiden.
Den siste måneden har jeg blitt bedre! Jeg har fått behandling som jeg absolutt tror at har hjulpet meg, også har jeg begynt å roe ned på mange områder i livet. Om et par dager har jeg min første time hos psykolog. Jeg har gledet meg til å komme i gang, for jeg vil ha det bra. Jeg vil gjøre dette ordentlig. På samme tid gruer jeg meg litt til etter timen. Jeg vet at dette kommer til å sette i gang prosesser i meg, som er vonde. Av mine tre psykologtimer (alt jeg turte) i 2013, har jeg erfart at noen tjener penger på at du virkelig får det vondt.
På Vipassana (meditasjonsskole) lærte jeg dog at all smerte og erfaring fra hele livet, kan forløses. Med fokus og disiplin. Det gjør vondt, veldig vondt, og plutselig slipper det.
Det var godt å skrive noen ord igjen. Lag deg en fin uke!