Det har ikke gått så lang tid egentlig, men jeg har merket det. Jeg har merket hvordan alt er annerledes når man ikke følger med på alt. Det har gått noen uker hvor jeg ikke har hatt sosiale medier på mobilen. Jeg har ikke tenkt på hva jeg skal poste, eller hva neste post skal være. Det har vært umåtelig deilig. Og dette er bare starten. Bare en liten smakebit av et liv som er langt mer privat enn hva jeg noen gang har opplevd.

For det er jo hele poenget med denne følelsen. Jeg har aldri opplevd dette i voksen alder. Jeg kan mene og tro, men jeg har ikke hatt ordentlig tid til å kjenne livet uten å dele veldig masse. Dette betyr ikke at jeg skal slutte å skrive. Jeg elsker å skrive, det er en stor og viktig del av meg. Bokprosjektet mitt på Patreon kommer til å fortsette, og jeg skal skrive i bloggen når jeg vil.

Det sies at 40 er de nye 30. Vi er yngre lengre. Likevel går livet fort og det burde vel være godt? Vi har hele jordkloden til disposisjon, og vi kan gjøre hva vi vil med livet vårt. Vi kan velge å kaste bort tid på dumme ting, ødelegge for oss selv, havne i trøbbel gang på gang uten å ta lærdom – eller gjøre noe fornuftig.

Hva vil du egentlig gjøre? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men det er spennende. Litt om litt har jeg tatt noen drastiske endringer i livet mitt, basert på en sterk magefølelse. Magefølelsen som ville at jeg skulle fjerne masse støy og fokusere mer på meg selv. En ny jobb. Bak kulissene. Jeg elsker det! Jeg elsker å være til nytte for andre uten å bruke mitt eget ansikt utad. Å kunne bruke alt jeg kan til å gjøre noen andre gode. For nå, er det veldig fint. Og mens jeg har den tryggheten i å være ansatt hos noen, skal jeg ta tak i de tingene som venter. Jeg skal gå de turene i skogen, jeg skal meditere mer, jeg skal prate med noen om alt som ikke har vært pratet om.

Hvorfor kommer bagasjen til syne først nå? Nå som jeg har passert 30 pluss litt til. Vi opplever nye ting fra vi blir født, daglig. Barndommen, ungdommen og tyveårene. Så mye nytt å lære og erfare. Så kommer vi kanskje til et punkt hvor vi ikke får så mange nye input, og jeg tror det er her bagasjen tikker inn. Endelig har vi litt mer tid til å kjenne etter. Som om at noe flyter til overflaten og vil ut. Vi kan velge å overse det. Holde det nede med drittmat, usunne valg, tusenvis av filmer og serier – eller rett og slett bare masse fyll og rør uten noen alenetid. Alternativet er å ta imot bagasjen som kommer. Se den, akseptere den. Anerkjenne at dette er noe du har bært på.

For meg er det lett å ta dette valget. Skal jeg bruke livet på å grave meg ned? Nei. I vinter krasjet alt rundt meg og jeg fikk kjenne på motgang. Interessant og lærerikt. Det verste i alt var helsa. Ryggen sa fra. Ryggen lot meg føle meg som en 90-åring. Det var grusomt. Klarte ingenting. Det ble bare verre og verre til tross for øvelser og det å prøve å gjøre det riktig. Og jeg som tror på det at stress setter seg i kroppen. Men stress er ikke alltid lett å vite om. For når du er stresset er du ofte så stresset at du ikke evner å se deg selv fra utsiden.

Den siste måneden har jeg blitt bedre! Jeg har fått behandling som jeg absolutt tror at har hjulpet meg, også har jeg begynt å roe ned på mange områder i livet. Om et par dager har jeg min første time hos psykolog. Jeg har gledet meg til å komme i gang, for jeg vil ha det bra. Jeg vil gjøre dette ordentlig. På samme tid gruer jeg meg litt til etter timen. Jeg vet at dette kommer til å sette i gang prosesser i meg, som er vonde. Av mine tre psykologtimer (alt jeg turte) i 2013, har jeg erfart at noen tjener penger på at du virkelig får det vondt.

På Vipassana (meditasjonsskole) lærte jeg dog at all smerte og erfaring fra hele livet, kan forløses. Med fokus og disiplin. Det gjør vondt, veldig vondt, og plutselig slipper det.

Det var godt å skrive noen ord igjen. Lag deg en fin uke!

Omtale Nissan Leaf/

Det var ikke et lite opplegg Nissan Europe hadde stelt i stand denne uken. Tirsdagen startet med små foredrag på Mesh, hvor vi fikk innsikt i statistikk på elbiler, ladere og norske vaner. I Norge kjører vi mer elbil enn noen sinne. I år har en av to bilkjøpere valgt elbil. Er det ikke kult å se hvor vi er på vei? De fortalte også om det nyeste prosjektet for el-taxi, hvor laderen er trådløs.

Dette har jeg allerede sett for meg om fremtiden. At til slutt vil det ligge ladere under veien slik at bilene lader mens vi kjører. Sannsynlig? Alt er mulig. Etter den nyeste FN-rapporten hvor de erklærer klima-krise, er det viktigere enn noen gang å ta valg miljøbevisste valg. Dette gjelder alle, vi er sammen om dette. Batterikapasiteten på min nye Leaf er 40 KwH, mens denne oppgraderte modellen har 62. Den kommer i sommer. Jeg er veldig happy med min, og denne er enda råere! Ingen grunn til å ikke ha en elbil – med en rekkevidde på 385 kilometer, som er 115 kilometer lenger enn 40 kWh-utgaven jeg kjører.

Fra Mesh til Sætre. Jeg delte bil med svenske Lukas Stål Madison som lever av å kjøre friski. Vi hadde også med oss en hyggelig mann fra Nissan Helsinki i baksetet.  Det er alltid gøy på treff som dette når man får tid til å bli kjent. I sætre stoppet vi for kaffe. Vi kjørte dit via Drøbakstunnelen, og tilbake andre veien. Det var mange mennesker og mange biler. De fleste fra utlandet, derfor den fine landeveis-ruten.

Fra Sætre til Vulkan. Der spiste vi lunsj før vi deretter fikk møte en birøkter. For meg var det mest interessant å få se hvordan biene lever på nært hold, og hvordan de jobber sammen. Veldig fascinerende! Her er et bildedryss fra dagen.

Jeg møtte Noora fra Helsinki. For noen år siden var jeg med i en reklamefilm for IF. Vi hadde innspilling i Sverige hvor jeg ble kjent med Jenni fra Helsinki, som Noora kjenner. Det er vel og merke innenfor Influencer-miljøet, men likevel en liten verden.

Kudos til Nissan Europe og Nissan Norge, for et fantastisk event. Jeg ble bare med litt av den ene dagen, mens de dro videre til Frognerseteren, sjekket inn på The Thief, spiste på Kontrast og fortsatte dagen etter. (Jeg var på nyjobben da).

Dra innom Birger N. Haug og finn deg en Nissan Leaf! Anbefales!

Kjære, fantastiske lesere. Nå har det gått lang tid siden sist post, men det har vært bevisst. Deilig å kjenne at jeg ikke er avhengig av å poste noe nytt for å tjene til dagens opphold. Jeg tror at postene mine også blir bedre uten dette i bakhodet.

Jeg elsker bloggen min, og det at jeg har muligheten til å skrive noe som flere tusen leser og tar til seg i hverdagen. Det tøffe har vært å tilpasse bloggen min for annonsører. Jeg vet jeg kan gjøre det. Jeg er flink til både foto og tekst, men det ga meg ikke noe lenger. Jeg trengte å komme meg videre, og det har gått lang tid uten at jeg har skjønt hva jeg egentlig trenger.

Dette bildet er tatt på den eneste arbeidsdagen hvor jeg ikke har pyntet meg. Firmaet jeg jobber for driver med alt fra konsulentvirksomhet, eventer, reise til logistikk. Over er jeg innom sorteringsanlegget for Røde Kors Tøy og Tekstil. Vi sørger for at alt som blir lagt i Røde Kors sine innsamlingsbokser kommer inn hit. Her sorteres vekk søppel (svært lite er søppel), mens alt av tekstil blir fraktet ut av landet hvor det blir solgt.

Jeg har fått meg en liten knippe kollegaer, et kontor å komme til, og jeg får brukt alle mine kunnskaper. Design, foto tekst, men også nettverk og den sosiale delen bli ivaretatt. Jeg føler at jeg får gjøre ting jeg liker, et sted hvor folk har behov for nettopp min kunnskap. Jeg får også være kreativ og skape nye prosjekter. Det å stå opp av sengen har blitt lystbetont og jeg gleder meg til tiden fremover.

Å begynne i en ny jobb har fått meg til å innse hvor viktig det er å ha utfordringer å bryne seg på. Slik at vi kan videreutvikle oss med nye erfaringer. Livet kan være så fint som vi ønsker det, men vi må selv sørge for å fylle det med ting som gir oss mening.

Jeg ønsker å skrive mer om hva vi faktisk driver med og hvem jeg jobber for, i leserbrevet mitt neste uke. Det kan nemlig hende at vi kan jobbe sammen i nærmeste fremtid, eller at jeg kan komme i kontakt med bedriften du jobber for. Meld deg opp HER for å motta mail fra meg.

Jeg skal ha siste samling med Teamjegliker Kull 9 denne helgen, noe som alltid er vemodig. Gleder meg til å se hvor langt de har kommet. Vi skal også spise sammen og kose oss på lørdagskvelden. 

Lag deg en fortreffelig helg!

Oppskriften på å bli såret, er å sette forventninger som ikke blir møtt. Det er så mange forventninger som er skapt i oppveksten og alt som ligger i fortiden. Disse forventningene gjør oss triste, skuffet og lei oss. Og det er så mange. Og alt vi noen sinne har erfart, oppsummeres i en hver reaksjon vi får når forventninger ikke blir møtt.

Hvordan kan vi unngå dette? Vi må lære oss å være nøytral i en situasjon. De menneskene som har det veldig bra og tilsynelatende aldri blir berørt i humøret når forandringer skjer, det er de som behersker dette.

Tilstedeværelse er nøkkelen for å se dette. Det krever masse øving. Du står i en situasjon hvor du har en klar plan på hva som skal skje. Men så kommer noe i veien slik at det ikke skjer likevel. I stedet for å bli frustrert, sint, lei deg – så kan du se løsninger. Bare se hva du kan gjøre i stedet. Ta det med et smil. Huske at andre mennesker sin reaksjon, heller aldri har noe med deg å gjøre. Slik at når noen booster ut med noe til deg, så kan du også være rolig og se løsninger i stedet for å reagere og gjøre det samme tilbake.

Vi er en klump med bagasje og erfaringer som vi må lære å slippe for å leve fullt ut.

Det er faktisk mulig å ha det bra hele tiden om vi vil. Alt kommer an på øyet som ser. Dette kan vi lære våre barn. Lære dem at de selv er ansvarlig for hvordan de har det i hverdagen.

Fra kjelleren til soltoppen på kort tid. Jeg våknet nedstemt, noe som har skjedd en del denne våren, men som jeg jobber med. Skulle til å skrive mot, men det høres litt feil ut. Jeg jobber med det, gjennom det, ut av det. Klokken ringte halv åtte og jeg krøp ut av min seng og opp i jenta si. Det er så deilig å kose med barna før de våkner ordentlig. Jeg kommer til å fortsette med det til hun blir voksen og flytter ut. Mulig jeg møter en del motstand om noen år. Vi våknet og hun kledde seg i klærne hun hadde valgt frem i går. Tre antrekk la hun frem, sånn at hun hadde litt å velge mellom. Dette er det hun selv som har begynt med. Hun sliter ofte med å velge antrekk på morgenen. Smart, tenker jeg.

Etter at hun dro avsted til skolen, lagde jeg en kopp kaffe og ble sittende i fuglekvitter på balkongen. Jeg vet at hodet fort kan bli overfylt, og det ble det i går. Jeg tenkte på for mange utfordringer på en gang. Vi trenger ikke tenke på mer enn én ting i gangen. Det gjør underverker når man klarer det.

Jeg mediterte i 20 minutter før jeg gikk ut i skogen. På med joggebukse og ullgenser, mobilen ble hjemme. Det skjedde det som ofte skjer når jeg legger på tur i den vakre skogen min. Jeg ser en søppel og plager meg litt med at jeg ikke har med meg hanske og en pose. Langs elven går jeg en god halvtime mens jeg spotter ting jeg ville plukket opp. Målet mitt mens jeg går er å ikke tenke. Bare høre på fuglene, vannet, og trærne. Det er akkurat i disse dager at det er fantastisk å se naturen spire. Alt våkner til liv! Jeg ser et tykt rør opp i en skråning. Sikkert 6 meter langt. Rødt. Det har jeg sett før. Hvem skal plukke det opp? Kommunen? Jeg løper opp og drar det ned til stien. Kanskje noen henter det da?

Rett ved snupunktet mitt langt nede i skogen får jeg øye på en Joker-pose som ligger opp i skråningen. Tilfeldig? Jeg klatrer opp og henter den. Etter at jeg har plukket den opp får jeg øye på en pose i vannet. Ser rundt meg etter folk, balanserer på steinene.. får den oppi den andre og plumper uti med en fot i det samme ei dame jogger forbi. Har en kort samtale med meg selv i samme øyeblikk:

– Har det noe å si hva hun tenker? Er det ukult at du plukker søppel liksom? Er ikke det en bra ting? Jo. Så da driter vi i hvem som ser på. Ok? Ok. 

Jeg får øye på en flaske klorin (sånn blå flaske) langt opp i en skråning. Klatrer opp mens stein raser og ser for meg de verste ulykker mens jeg er i gang. Får fatt i flaska, ser en ny ting. Glass. Metall. Flere metallbokser som har ligger der  lenge.  Kaster dem ned til stien hvor posen min ligger. En ledning? Tar den også. Snakker litt med skogen mens jeg er i gang:

– Nå blir det fint her. Ja, dette var godt å få vekk, ikke sant?

Jeg kommer meg helskinnet ned igjen mens noen stein har rast under beina mine. Ler litt for meg selv og tenker på risiko-sporten jeg bedriver. Det er i all fall ikke så lenge mellom hver gang det kommer noen. Jeg hadde fått hjelp om jeg ble skadet, tenker jeg. På vei oppover får jeg øye på dette røret igjen. Hvor rart hadde det ikke vært om jeg tok dette under armen og passerte syklister og joggefolk? Jeg kommer til å tenke på dugnaden som har vært i helgen og containeren som står utenfor blokka mi. Genialt! Så tar jeg det rød-orange røret på seks meter under armen og går oppover – forbi syklister og gamle mosjonister. De tror sikkert at jeg er på jobb. Hvem tror at noen frivillig bærer med seg et langt rør gjennom skogen? Hver gang jeg ser en søppel legger jeg det fra meg og plukker opp.

Vel oppe med containeren er jeg svett av å bære røret, og posen er full. Føler meg som supermann! En miljøaktivist. Kanskje en aktivist for jorden? Det føles godt når jeg slenger det lange røret i containeren og tenker på at jeg slipper å se det mer i den fine skogen!

 (annonselink) Den deilige joggebuksa mi fra Better Bodies får du med 30% avslag nå. Finnes HER hos Proteinfabrikken.no

Nå er jeg i gang med dagen. Da jeg kom inn døra tok jeg av meg ullgenseren som jeg hadde klart meg uten i varmen. Åpnet balkongen, la meg rett på treningsmatta mi og kjørte gjennom dagens mageøvelser før jeg spiste frokost. Og ja, jeg åpnet et brev. Jeg har nå fått time hos psykolog og gleder meg til å ta tak i mental helse og gammelt skrot. Jeg vet at det blir tøft, men glad jeg har tatt valget om å endelig gjøre opp med fortiden min. Og hvem vet, kanskje jeg klarer å skrive ferdig boken min parallelt med dette?

Det er to dager til ny jobb. To dager til nye utfordringer og en ny arbeidshverdag. Jeg gleder meg mye til dette! Håper du som leser har en fin dag. Hvis ikke, still deg selv følgende spørsmål:

Hva kan jeg gjøre akkurat nå for å få det litt bedre? 

Med et utgangspunkt i at jeg er perfekt i bunnen, som jeg er. Med et utgangspunkt i at jeg bare har bagasje som jeg gledelig jobber meg gjennom. Med utgangspunkt i kjærlighet, for meg, ser du meg. Gjennom meg, analytisk, som en professor i faget – hvor faget er meg.

Mine skjold holdes mot himmelen av gammel vane. På refleks trekker jeg sverd og er klar til kamp. Og så husker jeg det. For jeg vet det jo innerst inn. Mitt DNA og alle mine røtter husket at dette er det ekte livet – med ærlighet. Sakte senker jeg skjoldet mens jeg forstår at dette ikke er en kamp – det er kjærlighet.

Det beste ved å krangle med deg, er at vi det ikke føles som en krangel. Vi er på oppdrag – om å bli bedre.

Jeg elsker den delen av praten hvor vi kommer til bunns i hva som egentlig utløste uenigheten.
Og den neste delen hvor vi blir enige om hva vi skal gjøre for å bli bedre. Når vi akkurat har innsett at vi er et team som møter utfordringer sammen, og at vi ikke er mot hverandre – den delen elsker jeg også.

Den der motsatte delen er heller ikke så verst. Den hvor jeg tør å si fra til deg, og hvor du tar det til deg som en nøkkel. Den delen hvor du vet at alle mine ord til deg også er sagt av kjærlighet.

– Jeg tror jeg elsker den delen også.

Livet mitt har vært i en karusell og mange baller har landet om beina mine. Der har de trillet rundt meg rådville som spørsmålstegn og lurt på hvem som skal bli plukket opp først. Det er to måneder siden ballelandingen startet. Det betyr at jeg – som ofte har tusen baller i lufta – bestemte meg for å alt lande for å få en oversikt.

På grunnlag av alt som skjer vil jeg først og fremst bare si at  j e g  e l s k e r  l i v e t . I neste uke begynner jeg i ny jobb. Jeg blir ansatt i et selskap. Det er 14 år siden jeg har vært ansatt. Jeg har drevet for meg selv i alle år og jeg har fått kunnskap til så mye at jeg har blitt rådvill på hvordan jeg skal bruke den. Jeg har ønsker å utrette så sinnsykt mye. Så mye at ingenting blir gjennomført.

Nå lurer du kanskje på hva som skjer med blogg, med foto, med teamjegliker, med alt annet. Teamjegliker får en ny teamleder! Mer om dette kommer, men teamjegliker har blitt bedre enn det noen gang har vært, til tross for at fitnesskonkurransen er vekk. Teamjegliker har blitt voksen. Jeg kommer fremdeles til å holde foredrag og jeg kommer fremdeles til å eie selskapet, men driften skal nå få nye muskler.

Fotooppdrag vil jeg fremdeles ta – så du kan fremdeles booke meg til bryllup, nyfødt, familie eller jobb. Jeg kan det som trengs innenfor foto.

Bloggen min kommer til å være her, men fy fader så godt det skal bli å blogge av kjærlighet uten å tenke på at jeg skal blogge for å tjene penger. Det er det mest forstyrrende jeg har opplevd som blogger, når presset kommet. Skrivepress dreper skrivelyst og kreativitet. Jeg er fremdeles åpen for oppdrag når det skulle passe seg, men bloggen skal ikke være min hovedinntekt. Jeg skal ikke være avhengig av den for å overleve. Det er viktig for meg nå. Jeg sykemeldte meg for å ta ryggen på alvor, og det har hjulpet. Jeg er ikke bra, men jeg er mye bedre. Gåturer, kjernetrening på stuegulvet og fokus på å spise bra – har gitt resultater. Man må gjøre en forandring for å få en forandring.

Jeg er lei av å fokusere på meg. Jeg vil bli utfordret på andre ting.

Nå blir jeg ansatt. Jeg skal senke skuldrene og nyte det. Jeg får brukt all min kunnskap i den nye jobben og jeg gleder meg som en unge til å starte. Jeg starter om én uke. Hva det er deler jeg da! Frem til da skal jeg planlegge siste samling med Kull 9 som er den 11. mai.

Livet vil oss det beste, men noen ganger må vi skru ned tempoet helt for å se hvor vi skal gå når det stagnerer.

PS: Kom tilfeldigvis over denne bloggen om aspergers syndrom. Synes det var mye fint dere. Tenkte jeg kunne dele den.

I disse dager har jeg vært mindre i sosiale medier. Jeg kunne brukt påsken til å ta haugevis med bilder hver dag, og delt dem alle steder. Fordi det er tid til å lage den slags. Fordi andre har tid til å se den slags. Men helt ærlig så blir jeg aldeles svimmel om jeg skal holde tritt med oppdateringer fra påskefjellet. Påske-perfekt.

Dagene mine har ikke vært mindre spesielle av den grunn. Jeg har storkost meg med jentungen i tre dager på Storefjell. Hun fikk nye venner, jeg fikk mye ro. Leste litt i en bok og hadde mye mobilfri. Den tilstedeværelsen jeg gir ungen i denne tiden gir meg noe jeg trenger. Jeg trenger å vite at jeg har vært tilstede, før hun vokser fra meg. Høres klisje ut kanskje, men det er alvorlig og sant.

På vei ned fra fjellet dro vi direkte til Slemmestad og besøkte Sonja og Stig. Her var det sminkefri og chill stemning. Da jeg kom (rett fra bakken i ulltøy og utebukse) møtte jeg en gjeng i shorts og bikini. Her ute var det rett og slett sommer og 20 grader. Solen gikk etterhvert ned og de måtte matche antrekket mitt.

Barna fikk frie tøyler på kjøkkenet og lagde kake til oss. Vi ble mektig imponert og følte oss heldige som kunne sitte ute og bli servert dessert fra barna. En deilig ettermiddag med deilige folk. En gjeng med folk som ikke rører mobilen mens man er i sosiale selskap. Det begynner å bli sjelden vare – men vi må ikke glemme at det er normal høflighet. Kan vi plis la det være normal høflighet? Kan vi plis lære barna våre dette også?

Nå er vi tilbake i Oslo og tar dagene som de kommer. Jeg har ikke lagt noen planer – dagene får lande slik det faller seg best. Føler at påsken er akkurat som den skal være. I kveld har jeg ikke gjort stort annet enn å scrolle gjennom VG en gang, mens jeg sukket meg over relevans i nyhetsbildet, samt skrivefeil. Mange skrivefeil. Ellers har jeg spist masse mat og vasket klær. Radioen har stått på en liten stund. Nå er klokken mer enn jeg forstår at den har rukket å bli, men det er helt okei.

Fortsatt god påske, alle sammen.

/Omtale Storefjell Resort

Tenk at jeg ikke har vært her før. Midt mellom Gol og Hemsedal ligger det et resort 1001 meter over havet. Det er et familiedrevet resort, og det kan man merke i korridorene. Det er litt sånn . . gammeldags på en fin måte. Et perfekt sted for barn! Mens jeg skriver løper jentungen rundt og leker med en ny venn. I går kunne hun bade i bassenget, mens jeg satt rett ved i solen og leste.

– Mamma, se når jeg tar salto! 

Jeg føler plutselig det jeg tror de voksne følte når vi var barn. Den lille frykten for at ungen knekker et eller annet i et forsøk på noe nytt. På den andre siden har jeg ikke nerver nok til å være nervevrak, så jeg går litt for den: Når de slår seg, lærer de. Heldigvis gikk det bra. Hun fikk et skikkelig mageplask og mista lysten på saltohopp for denne gang.

Etter basseng spiste vi middag i buffeten. Det var dessverre lite for en veganer å bryne seg på, men jeg var flink og sa fra. Nå har jeg snakket med kjøkkensjefen og de lager noe mer komplett for meg til i kveld. Jeg tror flere hadde valgt mer kjøtt-fritt om alternativet var der. Men hvis man ikke er vegetarianer og kun får servert kjøttretter, så blir det vel sånn? Enig, uenig?

Da kvelden tok inn lå vi i sengen på hotellrommet og så på Askepott. Det var ordentlig koselig. Vi har et romslig rom med nyoppusset bad. Utsikt over fjellet og et kjøleskap som vi har fylt med kjærlighet.

Og i dag sto vi opp og reiste rett i bakken etter frokosten. Jeg fikk låne slalåmski og sammen tok vi fatt i bakken. Igjen følte jeg meg som en ekte mor, når ungen fyker fra meg både opp og ned. I de bratteste bakkene, rett ned! I de bakkene jeg likte, sa hun noe som:

– Denne løypa er kjedelig, mamma. Jeg mister bare fart.

Mens jeg:

– Weeeee! Se hvor fort jeg kjører nå!

Jeg tror ikke farten var imponerende. Nå har vi spist lunsj og gått tur. Prøver å være mest mulig ute i solen når det er så fint. Går vel fra å være snøhvit i ansiktet til å bli solbrent. Typisk det. Nå jeg skal lese bok i solveggen mens jentungen leker med sine nye venninner.

God påske, alle sammen!

/Inneholder reklame for Storefjell Resort

God mandag, alle sammen! Jeg startet dagen helt avkoblet, som jeg planla før jeg inntok søvnen i natt. Jeg planla at denne dagen skulle være uten noe kontakt med omverden – lengst mulig. Sto opp og gikk rett ut på balkongen i sola, naken. Det er så deilig det! Spiste en sunn frokost og drakk en deilig kopp kaffe mens Radio Retro durer stemning inn i dagen.

Jeg er alene til i morgen ettermiddag, da kommer jentungen. Vi skal på fjellet, bare oss to. I forrige uke fikk vi invitasjon til å bo på Storefjell Resort, og det takket jeg ja til. Noen ganger føler jeg at livet legger til rette for meg. Jeg tok et hardt valg om å ikke reise nordover i påsken, til familien, og det har vært litt kjipt. Det er første gang at lillesøster og hennes familie også reiser opp til Vesterålen, men billettene ble svindyre for oss her nede i Oslo. Kunne kjørt, men det hadde blitt en ganske så hektisk reise med El-bil, tror jeg. Valget hadde også grunnlag i at jeg har planlagt tidenes sommerferie for jentungen og meg, etter en lang vinter. Tre uker skal vi være borte – langt borte. Skal fortelle mer om det senere.

Da ble det bare oss, i påsken. Så kom det en melding på Storefjell Resort. Jeg har aldri vært der oppe før og det ser helt perfekt ut for barn. Så dette gleder jeg meg virkelig til. Da blir det ski på beina og påskekos + masse kvalitetstid.

Nå skal jeg på trening, og mobilen skal ligge igjen her, avslått. Planen er å trene og gå rett inn i skogen etterpå. Frem til 15.00 har jeg tenkt å være avkoblet, så har jeg et møte på ettermiddagen.

Livet blir hva vi lager det til, og for meg skjer ikke livet sånn ordentlig hvis jeg er for mye i sosiale medier. Jeg trenger å kjenne på roen utenfor, uten å tenke på hva alle andre gjør, eller se hva alle andre gjør. Fokusere på meg selv og mitt.

Lag en fin mandag! Vi skal nok dele litt påskekos med dere.

Noen herlige minner fra 2016 på hytta med lille pus som vi akkurat hadde fått.
Skrev et dypt innlegg om tilstedeværelse i 2017.