Kjære lesere, nye som gamle. Ja, nå er vi her – på Bali. Og med all roen som fulgte så vil jeg plutselig skrive igjen! Jeg er nok en blogger i hjertet fremdeles. Mens jeg skriver spilles det reggie-musikk fra høytaleren på stua og en herlig gartner rydder i hagen. Jeg har hjulpet litt til. Fjerne store, visne blader fra palmene. Han synes det var så gøy at jeg ville hjelpe til. Da jeg spurte om jeg kunne spille musikk, svarte han: Yes, reggie! Og da Bob Marley begynte å synge stua begynte han å danse med vannslangen utpå plena her. For en glede!

Hvor skal jeg begynne? Går jeg tilbake for å forklare alt, eller skriver jeg bare fra akkurat nå? Du vil vite alt, vil du ikke? Jo. Så klart vil du det. Du leser jo om et Bali-eventyr!

Okei. Alt startet i desember. Datteren min og jeg var hos en venninne og hennes datter på overnatting. Hun var nysingel og jeg var jo allerede alene med jentungen. Vi begynte å snakke om å reise på ferie sammen straks pandemien roet seg. Og euforiske som vi ble gikk praten over til det å flytte vekk et år. Og vit, at dette har jeg drømt om i mange år. For tre år siden snuste jeg på England. Kontaktet skoler og sjekket opp mulighetene. Men tiden var ikke helt klar for det. Denne gangen gikk praten rett på Bali. Det er vel bare et par bloggposter tilbake til vår første reise hit i 2019. Og av alle stedene jeg hadde reist, var dette stedet som ga meg en enorm ro og glede. Jeg tittet på tidligere Instagrambilder for noen måneder siden, og så at jeg hadde skrevet: «Jeg tror jeg kunne bodd på Bali».

Det som skjer etter denne lunsjen, er dyp research og planlegging av ord. Det var jo bare et hinder for å gjøre noe sånt. Jobben min er online, den var ikke et hinder. Men jeg har en datter som også har en far. Vi har henne annenhver uke. Hvordan skulle han gå med på at jeg tok datteren vår vekk fra ham i et år? Ikke  bare rett borti gata heller, men til andre siden av kloden!

Jeg skrev verdens lengste sms. Flaks at vi ikke har delmeldinger lenger. Husker du (eller opplevde du det i det hele tatt) da en tekstmelding hadde maks antall bokstaver. Skrev man får langt fikk man flere meldinger. Vel, dette hadde blitt veldig mange delmeldinger! Jeg skrev ned alle fordelene for jentungen, samt hvor mye jeg selv ønsket dette i mitt liv, samt viste til skoler jeg hadde sjekket ut som hadde et veldig godt omdømme.

Jeg sendte meldingen og ventet. Og ventet. Og ventet.

Dagen etter fikk jeg svar. Det stod noe som «Dette ser bra ut, la oss snakkes om det til uken»!

Du vet når du ser noe, men klarer ikke helt å tro dine egne øyne? Det var sånn. Jeg klarte ikke å forstå om at han hadde forstått hva jeg egentlig skrev. Men jo, det var sant. Han skjønte at dette ville gi datteren vår enormt mye. Hun får praktisert engelsk, og hun får kjenne en annen kultur enn vår egen. Sistnevnte er muligens det viktigste jeg ønsker at hun skal lære. For det tok meg mange reiser i voksent liv for å lære noe veldig grunnleggende om livet. Ikke bare se det på nyheter og på tv. Men å kjenne med min egen kropp og mitt eget sinn, hvordan det er her ute. Hvordan andre har det andre steder i verden. Bare for å nevne noen punkter som utgjør mine egne verdier ut fra å ha opplevd andre kulturer:

• De som ikke har noen ting er lykkeligere enn oss. Hvorfor?
• Desto mer ting jeg eier, desto tyngre føles livet. Hvorfor?
• Her kjenner jeg ingen, og da er jeg mindre redd. Hvorfor?

Og fra disse spørsmålene kommer så mye læring. For lykke har ikke noe å gjøre med hvor mye mat, penger eller status vi har. Det kommer av tilstedeværelse og aksept. Og mange ting er bare mer bagasje som hindrer oss fra å flytte rundt – om man vil. Vi kan ikke bli noe større enn det mennesket vi er, det er bare egoet vårt som kan det. Den delen av oss som vil ha status, vise frem bilen, eller ha fint ting fordi andre har det, selv om man kanskje ikke liker tingen. Det handler sjeldent om tingen, men følelsen rundt å være en sånn person som har en sånn ting, sant? Og det at vi begrenser oss selv så mye bare ved frykten av andre sine tanker om oss selv. Mens i det store bildet har det jo ingenting å si. Vi er så redde for å drite oss ut at vi ikke tør å prøve.

Uansett – vi planla i desember. Venninnen min og datteren fikk det ikke til, men jeg fant min mulighet gjennom denne ene lunsjen hvor vi hadde drømt oss vekk sammen. Og jeg måtte ta den muligheten. Ingenting kunne stoppe meg fra å gjøre dette nå som jeg fikk barnefars velsignelse. Jeg hadde seks måneder på å få alt på plass, og det er første gang i livet jeg har planlagt noe så grundig.

Det første som måtte på plass, var at hun kom inn på skolen her. Hun fikk plass på Montessori. En helt vilt fantastisk bra skole. Etter skolen var det flybillettene. Deretter søkte jeg henne ut av den norske skolen. Visum måtte på plass, dette fikk jeg via en visa-agent (finnes mang av dem her). Betale 6000 norske kroner for oss begge. Det må dog fornyes eller gjøres om til Kitas etter en stund. Kitas er dyrt, men gir 2 års oppholdstillatelse. Så var det å leie ut leiligheten min. Den ble leid ut til en alenepappa som flyttet hjem til Norge for et år med sin datter, etter mange år i USA. Litt samme eventyr som meg, og følte meg så utrolig heldig med leietakerne. Leide ut leiligheten fullt møblert, og siden jeg ikke har så mange ting, plasserte jeg 4 esker med personlige eiendeler i en bod. Null stress!

Det var litt kronglete da vi skulle reise, som mange fikk med seg. To dager før avreise gikk Indonesia i full lockdown, etter at Delta-varianten tok av her nede. Det endte med at vi bodde i en koffert i to måneder. I starten hadde jentungen undervisning over nett med skolen her, men så endte jeg med å skrive henne inn i sin klasse. Hun fikk et par uker med vennene sine på nytt igjen, før vi plutselig fikk reise!

Oslo – Doha – Jakarta. Og der måtte vi bo på hotell i 8 dager. Jeg hadde logget av alle sosiale medier, og det føltes veldig godt å kunne være tilstede uten å følge med på andre folk. Vi var kreative, spiste mye god mat, trente på gulvet, så mye serie og tv, og plutselig var tiden inne for å reise videre til Bali.

Det var fantastisk å endelig komme frem. Litt skummelt også, men mest fantastisk. Nå har vi vært her i tre uker. Vi har funnet rutiner i hverdagen og jeg elsker hvordan livet vårt utarter seg. Jeg kjører henne til skolen på scooteren hver morgen 8.30. Derfra drar jeg rett på trening. Kom meg inn i et fantastisk fellesskap på Nirvana Strenght, og har allerede fått flere bekjentskap. Etter trening reiser jeg hjem og jobber, noen ganger tar jeg macen med på cafe. Det er enormt mange spisesteder å velge mellom. Maten er fersk og digg, og det er et vegansk paradis når det kommer til farger og utvalgt av retter. Maten er også mye billigere enn i Norge. Jeg har beregnet at det er cirka halve prisen av det vi ville betalt hjemme, når vi spiser ute. Etter jobb henter jeg jentungen. Vi slapper av litt hjemme, bader i bassenget, kanskje vi spiser ute – og tar tidlig kveld, for så å våkne av solen – ikke vekkerklokken! Det er veldig behagelig. Veldig mange dager drar vi på stranden. Å løpe i bølgene i solnedgang er det beste hun vet. Hun blir aldri lei. Aldri. Og det er alltid noen å leke med på stranden.

Jentungen er på sin tredje uke på skolen og snakker engelsk hver dag. Det er ingen norske der til å hjelpe henne i løpet av dagen, kun Google Translate til nød. Det kommer til å gjøre at hun lærer engelsk enda raskere, og jeg vet at dette vil være en opplevelse hun vokser mye på.

Nå skal jeg ha litt skjermfri frem til at jeg skal hente henne på skolen. Det var gøy å skrive igjen! Håper det var gøy å lese også.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Tenker på å skrive enda et innlegg til i morgen, hvor jeg tar for meg det jeg personlig har gått gjennom i forkant… om det er av interesse? 

Jeg står på badet og skal reklamere for noe på Snapchat. Følte det var helt innafor å dele de nye veganske produktene jeg har fått testet ut. Jeg begynner å filme, men finner ut at jeg vil sminke meg litt. Føler jeg ser litt lite inspirerende ut. Vil bare markere bryna mine kanskje? Så tenker jeg ting som; Nei, det kan jeg ikke, for det er helt rart å sminke seg bare for å være på sosiale medier.

Så registrerte jeg følelsen jeg sto med av å tenke på hva kanskje noen andre vil tenke om meg, hvis jeg velger å gjøre noe jeg akkurat tenkte at jeg faktisk ville gjøre. Jeg står altså alene på badet og klarer helt på egenhånd å gi meg selv en dårlig følelse ut fra noe som ikke finnes.

Da jeg tok meg selv i det, klarte jeg å hente inn den mer fornuftige holdningen og tenke tanken helt gjennom. For er det egentlig så rart å sminke seg for å vise seg på sosiale medier? Mange går ikke en gang på butikken uten sminke, og her står influencere og leverer ansiktet sitt like nært til flere tusen mennesker, som til de man går tett på ellers i dagen. Det er jo som å være på TV, og hvor mange hadde egentlig gått helt usminket og stilt opp på TV? Og vipps fikk jeg et nytt syn på det å fikse seg for sosiale medier. Vi pynter oss når vi skal møte andre mennesker i selskap. Er det så galt at man gjør det i møte med noen gjennom en skjerm? At når vi først viser oss frem så vil vi skinne litt? Nå er ikke jeg den som bruker sminke ofte, men jeg elsker å sminke meg og pynte meg når jeg først gjør det. Dette var bare et av mange eksempel på destruktive tanker vi lager oss selv. For å bryte mønstre som dette må man være på vakt. Følge med hva slags tanker vi selv er i stand til å sette i gang.

Typisk meg det også, litt sånn alt eller ingen ting. Noe jeg har betraktet som en personlighet som bare er der. Jeg kan være mye, jeg kan være ingenting. Det er også noe jeg har lært om årsaken til. Livet har aldri vært mer spennende enn nå som jeg har blitt mer kjent med meg selv enn noen gang, og det er en lang prosess som jeg kjenner mye på.

De siste fire månedene har jeg hatt to måneder helt vekk fra sosiale medier. Jeg har fjernet apper som Instagram, Snapchat og min private Facebook. Og det er ikke for noen andre enn meg selv at jeg gjør det. Mange klarer ikke å forstå. Noen tenker at jeg har et problem med sosiale medier fordi jeg må logge helt av, eller de forstår ikke hva som finnes utenfor sosiale medier. Og det forsto ikke jeg heller før jeg prøvde å være helt uten i lengre perioder. Ikke bare en uke, eller en helg, men faktisk en hel måned. Jeg fant et mer harmonisk liv uten det hele.

Tenk alle inntrykkene vi får av én runde på Instagram. Eller, tenk på alle gangene de aller fleste sjekker sosiale medier hver eneste dag. Hvis du legger alle de inntrykkene sammen – tenk så mange inntrykk jeg IKKE fikk da jeg logget av. For å ikke snakke om all tiden. All energien jeg ikke brukte på å scrolle og falle ut av andre ting jeg skulle gjort. Tenk så mye tid vi bruker på å bare se på andre mennesker (som ofte gjør at vi ikke føler oss bra nok selv) i stedet for å utføre ting vi har lyst til. I stedet for å følge drømmene våre og ikke la tiden fly forbi.

Jeg er glad i bloggen min. Det er nesten et helt år siden jeg har skrevet, men jeg har lagt så mange år i dette at den er virkelig en del av mine yngste år som voksen. Voksen. Voksen er vel egentlig et annet ord for «neste generasjon». For man blir aldri riktig voksen. Det er alltid generasjonen før oss som virker som de voksne, selv hvor voksen jeg blir. Og jeg tar meg i å tenke på pappa og hvor ung han egentlig var da jeg var lita og tenkte at han var kjempevoksen! Så er man der og føler at man har mer ansvar, mer forståelse, mer erfaring, men barnet i oss er likevel med oss hele veien.

Vi har alle noe i oss som brenner etter å bli hørt, men det er umulig å vite at dette vakre finnes i oss uten å virkelig distansere oss fra støy så lenge at vi blir komfortabel i vårt eget selskap uten å bli rastløs. Når du kan sitte for deg selv å skrive, tegne, lese, eller gjøre hva som helst, kun for deg selv. Når du ikke trenger å se på en skjerm. Når du finner på noe med deg selv. Når du kan gå en mange timers tur i marka, alene, uten mobil. Når det ikke er for å dele med noen eller for å vise noen, når du faktisk liker å være i ditt eget selskap og føler at du har det veldig fint alene. Når du merker hvordan du lader batteriene på en helt annen måte, når du er helt for deg selv uten støy. Det er da du kjenner at du er i kontakt med noe større, noe mer. Noe som bor i deg, som er deg, og som gjør deg godt. Noe jeg ikke kan overbevise deg om at finnes, uten at du selv erfarer det. Men du må våge å gå ut av komfortsonen.

Hvorfor ikke sette av en kveld til å være med oss selv hver eneste uke? Hvorfor sitte alene og bruke tid på mennesker som ikke vet at du gir tiden din til dem? Især hvis du ikke lærer noe nytt fra det. Og for ikke å snakke om å meditere – som er å gi tid til seg selv. Hvorfor er det så vanskelig å prioritere en halvtime hver dag med full oppmerksomhet til seg selv, når du lett som ingenting kan sitte å scrolle på sosiale medier i en halvtime?

Når det å meditere er noe av det sunneste vi kan gjøre, og noe som gjør oss lykkeligere? Hvordan kan noe så godt være så vanskelig å prioritere?

Og hvordan kan det være så vanskelig å legge fra seg dette andre (tv og some) som ikke bunner i en indre vekst? Det er verdt å vie noen tanker til. Det digitale er fint og flott, men forstå at alt virkelig er designet for å holde deg lengst mulig til skjermen. Du er en brikke i et stort puslespill. En brikke i en kamp om oppmerksomhet. Store, sterke krefter som får meg til å skape innhold og deg til å sitte her og lese. Eller som får tusenvis av influencere til å selge alle verdens ting, og milliarder av følgere til å kjøpe. Disse kreftene er større enn hva vi evner å forstå uten å grave, og vi er brikker. Influencere, kjendiser, følgere. Alle er brikker.

Jeg har tenkt på enda en ting i dag, jeg. På hvordan vi tenker på hva andre tenker om oss. På hvordan jeg har tenkt på hva andre tenker om meg. Og jeg fanget meg selv et sted på veien. Jeg har spist ”vegansk” i fire år. Plantebasert. Men jeg har også det året spist melkesjokolade og ved flere anledninger vanlig ost.

Herregud for en deilig lettelse å skrive det!

Det skjedde noe da jeg publiserte at jeg spiste vegansk og ville fronte denne livsstilen. Jeg ble plutselig livredd for å si at jeg hadde driti på draget og spist melkesjokolade. Skammet meg. Men hvem i all verden er det jeg lager all denne motstanden for? Kun meg selv. Jeg vil gjerne spise 100% plantebasert, men jeg har altså en sånn svakhet for sjokolade at da jeg gikk på en smell med en pakke bamsemums en kveld, så gikk det fort over til en pose pops om dagen i en periode jeg hadde det tungt. Og selv om jeg hadde gått på en smell, ville jeg altså ikke vise det. For jeg tenkte at hvis jeg viste frem at jeg ikke fulgte min nye livsstil slavisk, så ville de der ute tro mindre om meg. Eller i verste fall ikke tro på hvor mektig og bra det faktisk er å spise plantebasert. For det kanskje det viktigste vi kan gjøre for verden. Og jeg ville vise at jeg klarte det.

Men da prøver jeg å være perfekt. Og det er jeg ikke. Det vil jeg ikke være heller. Det er slitsomt å prøve. Det er tungt å bære på skuldrene dette å skulle være perfekt. Men herregud så viktig det er å ikke proppe i seg sukker, det kan altså dra en glad tanke rett i kjelleren. Det er viktig at jeg nevner det. For det at jeg spiste så mye sjokolade dro meg enda mer ned da jeg var nede. Og jeg sleit så hardt med å komme meg ut av mørket. Og det kan ikke være tilfeldig at proppen løsnet etter tre dager da jeg sluttet å spise sukker. Skyene åpnet opp og ga meg lys til å komme meg videre.

Hvorfor ser vi på det uperfekte slik som vi gjør? Det er så mye lærdom i det vi tenker på som uperfekt. Hva er perfekt? For meg høres det overfladisk ut. Det høres ut som noe som ikke vil bli hørt, noe som er glattpolert og tomt. Det uperfekte har sjarmen med å kunne forandre, lære, vise. Det uperfekte bærer erfaringer som kan hjelpe utallige mennesker å forstå mer av seg selv. For det er når vi snakker om det uperfekte at det ikke føles så feil ut lenger. For når jeg forteller deg om et hull i meg, så er det mye lettere for deg å snakke om ditt. Du kjenner plutselig at ditt hull blir noe fint å prate om, fordi vi begge har det. Men i et rom med «perfekte» mennesker uten noen hull, kan det heller føles ut som en defekt. Som noe mislykket.

Hva med å tenke at denne defekten, dette uperfekte er nøkkelen? At alle de som streber etter det perfekte egentlig bare står på bar bakke uten å vite hvor de skal videre. Mens du med dette hullet har en vei å gå. Noe å lære. Noe å reparere til det bedre!

Det er også verdt en tankegang. Dette fine med å forstå hvordan vi saboterer for oss selv. For helt ærlig, hvis du er hundre prosent ansvarlig for din egen lykke, da skulle man vel tro at vi ville gjøre alt i vår makt for å komme dit?

Og jeg tror feilen muligens ligger i at vi blander lykke med perfeksjon. La oss snu på det: Hva om lykken er i det uperfekte i deg?

Frem til tredveårene løp jeg hodeløst rundt uten bekymringer og uten å kjenne på det som lå godt gjemt inne i meg. Det var nesten som at jo mer jeg løp hodeløst rundt, desto mer ristet jeg til live det som hadde ligget i bunnen av meg selv.

Og man skulle tro at man savnet å være uviten når det var så mye enklere, men sannheten er at jeg har aldri vært lykkelig sånn som nå, når jeg faktisk graver dypt i meg selv. Det uperfekte i meg er så spennende og lærerikt, at selv om det kan overvelde meg av smerte når jeg graver i det, så fortsetter jeg å grave. Nysgjerrigheten er større enn frykten. Og komfortsonen er farlig på alle måter. Den gjør deg tilfreds, og du slutter å vokse. Etterhvert som du går ut av komfortsonen vil du merke at du blir komfort med å være ukomfort. Og det er litt kult.

Et av de mest spennende som skjer i meg når jeg lærer om meg selv, er iveren etter å lære det videre. Livet raser fra deg mens du scroller. Sørg for å bli kjent med deg selv. Sørg for å finne ut hva du vil bruke livet ditt på. For når du slår av alt er det ingen som merker det likevel. Og når alt er av ser du hvem som er der på ekte.

Og hvis du ikke er der for deg selv på ekte, hvis du ikke er glad i å være med deg selv på ekte, hvorfor skal noen andre like å være med deg? Det er ditt ansvar å oppdra deg selv, hvis foreldrene dine ikke klarte det. Du er selv ansvarlig for å skaffe deg den hjelpen og den kunnskapen du trenger for å bli et velfungerende menneske. For å ha det bra. Og det finnes ikke noe mer spennende i livet enn å bli kjent med seg selv. Og det er en livslang prosess! Det er også det beste ved å lære å elske å utvikle seg. Kilden til glød inni deg blir aldri tom, den blir bare større.

Så logget jeg på sosiale medier igjen, som var planlagt for desember, og det er jo også gøy. Jeg tenker lenge på hva mitt første bilde skal være, og jeg bruker lenger tid enn før på å velge ut et. Alt er mer skummelt. Og de fleste har egentlig ikke merket at jeg har vært borte, for dagene deres har hatt så mye input at dagene har blitt som timer. Eller, ukene, som dager. Og jeg har blitt det så bevisst, at jeg kan observere hvordan jeg føler når jeg sjekker inn på bildet jeg har publisert: Hvor mange har sett? Og jeg kjenner at jeg synes det føles litt godt, å legge ut et bilde hvor jeg føler meg fin. Men så vet jeg også at det er kortvarig. Bare en liten boost.

Noe som mater egoet mitt og gir meg bekreftelse.

Noe som ikke er den lykken jeg må ha i bunn. Og når man vet det, så er det ikke så farlig med likes og antall publikum. For hvor absurd er det ikke at man kan legge ut et bilde man elsket før man postet det, men så fikk det mindre verdi for deg selv da det ikke var «mange nok» som likte det? Vi kan late som at det ikke er sånn, men det er det. Og derfor er det viktig å lære seg å se på det hele som statistikk, om man driver med det. Og vite at dette er statistikk, det er ikke kjærlighet. Antall likes skal ikke kunne rokke ved et menneskes selvtillit eller selvbilde. Og frem til vi lærer oss det, så er det altfor mange der ute som lever i ekstrem smerte under dårlig selvbilde, grunnet sosiale medier, fordi de ikke vet bedre.

Og jeg har et barn som vokser inn i dette. Det viktigste jeg kan gi henne, er nøkkelen inn til seg selv. For jeg kan ikke reversere eller stoppe teknologien. Jeg kan kun ruste henne med en sterk verktøykasse, slik at hun står støtt når hun forlater redet.

Å hjelpe andre til å tenke på ting som dette, det livnærer meg. Det gir meg en ordentlig god følelse, og jeg har lenge kjent at jeg må skrive noe før jul. For det har jeg alltid gjort. Julen har vært noe som minner meg om ting som gjør meg trist, og jeg vet at utrolig mange sliter. Hvis bare noen av dem kan se at jeg også sliter, så vet jeg at det føles litt bedre. Og det vil jeg bruke denne muligheten til. Å bare nå frem til noen med det viktige buskapet: Det går bra. Du kan fikse dette!

Jeg har flyktet og stengt julen ute ved hver anledning, men i år skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe annerledes. Julen kommer hvert år. Jeg kan rømme, eller møte den. Og fra den tanken hoppet jeg i bilen, kjørte til nærmeste KID og kjøpte inn julepynt. Jeg valgte å omfavne julen i år. Og selv om jeg sitter her alene med julestjerne og julelys og de fine juledukene, så har jeg det skikkelig koselig. Leiligheten ble varm og jeg elsker å se rundt meg. Mitt hjem. Min jul. Mitt ansvar. Enda en kode knekt!

Alle fotografier er tatt av

Marika Mørkestøl

Jeg visste ikke at jeg selv var en som ble påvirket. Jeg skjønte ikke hvordan jeg ble påvirket. Og for meg handlet det om tankene mine rundt hvordan andre så meg. Jeg klarte ikke å se hvem jeg selv var, på en måte. Var det jeg selv som ville være fornøyd med hvordan jeg oppførte meg, eller var det fordi jeg trodde at noen andre tenkte over det. Eller, hadde jeg bestemt hvilket inntrykk jeg trodde en annen hadde av meg, og oppførte meg deretter? Små, store ting som man bare ikke forstår at man holder på med.

Som skaper elsker jeg sosiale medier og dens verktøy, men hadde jeg ikke vært en skaper, så hadde jeg valgt vekk alt av sosiale medier for å leve et liv uten. Og kanskje jeg kommer dit en dag, men jeg er fremdeles på min vei og finner stadig ut hvordan den skal se ut. Og jeg er heldig som har gjort det jeg har gjort med sosiale medier, som gjør at jeg kan jobbe med ting som jeg elsker. Og jeg kan velge hvilken budskap jeg ønsker å sende ut når jeg først velger å stikke frem nesen for å jobbe. For å reklamere for teamet og sanke neste kull, for så igjen å logge av og fokusere på meg selv mitt private og jobbe med teamet. Jeg har funnet ut at å være helt av annenhver måned fungerer for meg nå. Jeg elsker det. Jeg har masse energi til å være på og lage innhold når jeg er pålogget, men også god tid til å være helt avlogget med god samvittighet når jeg logger av. Det har handlet om å se at det jeg har bygget opp er bra nok. Det skal alltid bli bedre, men det er bra nok. Hvis ikke nyter man ikke livet, man skal bare «rekke noe», gjøre «noe ferdig først». Også skal man bli lykkelig etterpå. Nei, det går ikke. Du må være lykkelig nå, for «nå» er det eneste tidspunktet du kan leve på. Du lever hverken i fortid eller fremtid. Kun nå.

Og når jeg først er på: Ja, da vil jeg snakke om dette med oss selv. Dette med ensomhet, angst, stress og alle disse hindringene som står i veien for at man skal forstå hva det å være lykkelig betyr. Vi er intelligente skapninger og vi har en hjerne som er fascinerende som få. Det essensielle vi kan oppleve ved å lære om oss selv, og det å være tilstede helt på ekte. Og vi kan lære oss nye ting, hele tiden. Vi kan lære oss om de vanskene vi har. Om psyken vår. Om hvorfor vi reagerer som vi gjør i ulike situasjoner. Og vi kan lære å bli bedre, snillere, smartere – hele tiden.

Det er så tilgjengelig og så livsviktig for oss alle, likevel vier vi mer tid til skjermer i alle varianter. «Det eneste veien ut, er inn.» Det var det min gode venn og livscoach Gustav som lærte meg når jeg hadde det vondt. Man kan ikke rømme, man må stå i det. Lære seg å kjenne det. For når du kjenner det – da er det ikke farlig.

Ikke gro fast. Ikke la middelmådig være ok. Ikke la livet være helt greit. Streb etter forandring og vekst. Erfaringer. Kom deg ut av komfortsonen og kjenn at du lever. At noen bruser i deg. Jeg lover, det bruser langt der inne, du må bare være stille nok til å lytte. Til å kjenne etter hva som bruser. Til å la det som bor i deg, veilede deg i den retningen som er ment for deg.

Til neste gang –
Lag en fin dag.

Anette-Marie 

Han skal ikke dø for ingenting, tenker jeg. Det var bare for noen dager siden, at jeg skulle skrive. Så skrev jeg ikke, slik som jeg egentlig skulle. Jeg skulle skrive til de som er alene i julen, slik som jeg tidligere har gjort når det er jul. Fordi jeg vet hvordan denne tiden, sluker oss inn i noe dypt.

Morgenen etter at den forferdelige nyheten om Ari Behn hadde stukket oss så uventet, var det denne himmelen som kledde fjorden på Romset. Jeg var alene i pappas hus, og slik tilbragte jeg de fleste dagene i julen. Denne natten hadde jeg sovnet når det var kortere vei til morgen enn til natt. Alt som ble publisert om Ari, samt videoer og tekster jeg kunne finne, alt slukte jeg som om han sto meg selv nær.

Fjorden hatt mørke skyer, hver dag, helt til denne dagen. Denne dagen var himmelen ren, vakker, med farger. Og jeg tenkte at det måtte være fordi at Ari forlot oss. Fallende inn i naturens sterke mening, om du tillater den, kjente jeg på en takknemlighet. Den kom ikke alene, den kom med en smerte som minte meg på at det finnes så mye å være takknemlig for.

Men i blinde lever vi. Blinde.

Han skal ikke dø for ingenting.

Dette lærer oss nok en gang at status ikke teller for lykke. At det å bli likt eller anerkjent, ikke teller som lykke. At det å bli likt av så ufattelig mange mennesker, ikke teller som lykke.

Det er noe som bor langt inne i oss, som er så viktig å gi oppmerksomhet. Jeg liker å tro at det er å være i kontakt med det som virkelig er. Det vi kommer fra og det som får alt det vakre til å gå sin gang av seg selv. Blomster, trær, dyr, Universet. Ikke forkludret. Selve livet blir avskåret av tankene, og vi tillater det, ubevisst.

Og hvem lever du for, om du ikke lever for deg?
Lever du i det hele tatt?

Spiller det noen rolle hva andre synes om du skulle dø i dag?
Og betydde det han eller hun gjorde noe i det store, om de skulle forsvinne i morgen?

Det er litt sånn, at hvis du ikke er opptatt med kaker, mennesker og pakker, så er det et mørke som tar oppmerksomheten i stedet, når det er jul. Et mørke som forsterker alt det mørke som bor i en. Og noen ganger, så hjelper det ikke at noen står med åpne armer og roper på deg. Jeg kan ikke forestille meg det mørket som falt over Lommedalen denne kvelden. Jeg kan kun tenke på det mørket jeg selv har dyppet sinnet i. Det må ha gjort så vondt.

Jeg hørte ham snakke i intervju og andre steder, og jeg fikk kjenne hvordan mine problemer plutselig ikke eksisterte. Hvor sørgelig er det egentlig at vi bruker minutter, timer, uker, år – av våre liv. På bagateller, uenigheter og negativ holdning. Hvordan vi tillater oss å være blinde for kjærligheten i oss og rundt oss.

Men så kan vi som står igjen – lære av å se kjærligheten som står igjen i vår nasjon.
Når ett menneske med et så stort press, klarte å sette spor – som ringer etter stein i vann.

Det er så lett å mene om andre, men glemte du at; du kun har ansvar for deg selv?

Vi vet aldri når siste ord er sagt, når siste øyeblikk er passert. Det kan være i dag, det kan være i morgen. Kan vi alltid sørge for å ikke angre på noe vi sier? Og hvis vi angrer, kan vi være sterke nok til å fortelle at vi angrer? Kan vi slippe denne stoltheten som er skapt ut fra idealer som egentlig ingen kan stå for?

Han skal ikke dø for ingenting, tenker jeg. Inn i dette tiår skal jeg ta med meg disse følelsene jeg sto med mens jeg så ut på himmelen. Da jeg innså at jeg ikke lever fullt ut. Tiden kan ikke kjøpes. For å få mest ut av tid, kan man kun være tilstede. Det krever fokus. Og de tingene jeg ønsker å oppnå, de skjer ikke uten at jeg jobber for de. Og hvert minutt jeg ikke bruker på mine drømmer, er bortkastet tid. Jeg vil gå inn i 2020 med denne lærdommen, og jeg skal se mennesker. Lytte mer. Prate mindre. En venn fortalte meg om noen kloke ord som en vis mann en gang sa:

The Dalai Lama — ‘When you talk, you are only repeating what you already know . But if you listen, you may learn something new.’

Vær vag om dine ord ikke er omhyggelig.
Begynn å lev litt. Om du sitter fast, svev. Og om du svever for høyt, føl dine bare tær mot bakken igjen,
for å minne deg om det viktigste: Å leve, mens du ennå kan.

Det kjennes, at landet sørger.

Tiden kan ikke snu, det er umulig. Men det står mye ære i det å lære.

Sa du noe du ikke skulle sagt?

Ensomheten som ligger i å bli voksen uten å lytte til seg selv. Mørket som kan fylle rommet selv om solen står høyt på himmelen. Tankene på den sorte evigheten i Universet. Tankene som vi kan velge å la bli til virkelighet. Det finnes i oss alle, et sted- Disse erfaringene og følelsene vi kjenner på når vi først er stille og lytter. Men ikke stopp, ikke overse det, ikke undertrykk det.

For et øyeblikk kunne jeg ikke minnes passordet. Det er så lenge siden jeg har skrevet. I kveld er det noe i meg som ikke klarer overse lengselen etter å skrive noe her. Jeg kan se hvordan flere tusen har vært innom bloggen min den siste måneden uten å få et eneste nytt ord å lese. Tenk at noen der ute oppdaterer bloggen min etter noe nytt – ennå. Bare det bekreftet at det er riktig å skrive noen ord i denne kvelden. Takk.

Balanse. Jeg bemerker ordet igjen og igjen. Plutselig skjønner jeg at alt er pluss og minus. Balanse. I sinn, i kropp, i natur, i alt. For mye eller for lite vil velte oss.

Å trekke meg tilbake fra å dele så mye som jeg har gjort i så mange år, har vært en prøvelse og en befrielse. Alt jeg trodde har blitt revet fra hverandre. Jeg ønsker å skrive til deg som trenger å lese noen gode ord, for jeg har fått meldinger fra tid til annen om at ordene mine er ønsket og savnet.

Livet er så mange farger, fasader, ulike sannheter, illusjoner. Og menneskene rundt deg speiler sider av deg selv. Hvis du omgås noen du ikke respekterer, så kan det like gjerne være noe i deg selv du ikke respekterer. Har du noen gang følt at du ikke klarer mer? Som om at du kan skylde på en god eller en dårlig dag? En dag er bare en vending av jordkloden, den kan vi ikke klandre for de vonde tankene vi velger.

Psykologen min sa noe beroligende her om dagen. Når det blir ordentlig mørkt og det gjør vondt, ikke stopp. Du er i en tunnel, og lyset er i den andre enden. Du kommer deg ikke gjennom før du kjenner på alt som kommer til overflaten.

Som en løk vil den som er stille se innover, lag etter lag. Å være redd og usikker, bare helt sånn plutselig, det er mulig. Og det er lov. Det er lov å være redd. Det er lov å være usikker. Det er lov å angre. Det er lov å starte på nytt.

De viktigste tingene jeg har lært så langt i livet er tilstedeværelse, nestekjærlighet, ærlighet til seg selv. Å gjøre ting med en god intensjon. Stillhet.

Så kan livet sparke beina av deg, men du kan likevel være den beste versjonen av deg selv. Mennesker kan være slu. De kan være slemme. De kan være ufine. Men dette er utenfor din kontroll. Det eneste du kan ha kontroll over, er hvordan du tar det.

Ha respekt for deg selv, ikke la andre tråkke deg på tærne eller behandle deg urettferdig. Vi skal erfare på kryss og tvers, og hvis det ikke er din lærdom, så er det noen andre sin. Man vet aldri intensjonen til andre, man vet aldri hva noen går gjennom. Hvis du opplever at noen gjør noe forferdelig, se for deg at du selv gjør det samme. Gjør det vondt når du forestiller deg dette? Da er det meget mulig at vedkommende har det så vondt selv.

Å være stille er skummelt. Da kommer det til overflaten. Alt vi har undertrykt, oversett. Vel. Til syvende og sist renner det over og da har du likevel ingen mulighet til å trykke det vekk. Alt skal komme for en dag, det er bare et spørsmål om tid.

Vær stille, for deg selv. Det er det fineste du kan gi deg selv. Stillhet uten avbrytelse. Alenetid. Naturen. Alt som kan lade batteriene dine i en tid som er travlere enn noen gang. Teknologien kan vi ikke stoppe.
Det er umulig.
Det eneste vi kan er å lære å leve med den. Sosiale medier og nettaviser, eller Internett, legger seg ikke til å sove. Det finnes ingen stengetid. Dette er din oppgave å takle, og det er den viktigste oppgaven du har i ditt liv akkurat nå.

Først og fremst for deg selv. Og hvis du er voksen og har barn, så er det ditt ansvar å lære barnet stillhet. Lære hva stillhet er. Stillhet får frem kreativitet, sannhet, ro. Det er noe i stillhet som er så fylt med kjærlighet og alt vi føler at vi «mangler» i livet. Du trenger ikke løpe eller reise noen sted, du trenger kun å være stille. Akkurat der du er. Så nært har det alltid vært, alt som du har savnet. Vi må bare overleve litt kjedsomhet for å nå frem.

Ikke vent til du er utbrent før du tar vare på deg selv. Ta det fra en som har testet det. Disse veggene kommer hyppigere og alt som heter angst og depresjon vokser som mentos bruser i cola. Det er deg selv, den ekte deg, som sier fra. Du må lære deg å leve i denne tiden. Lære deg hva som skal til for at din dag fungerer. Hvordan kan du lade batteriene dine kontinuerlig?

Jeg har så vidt funnet ut hva som fungerer for meg. Når jeg har fått det til å fungere over tid, kanskje jeg kan dele mer. Jeg jobber med meg selv. Det kommer til å ta litt tid, men det er i gang. Det er det viktigste. Jeg ønsker å hjelpe andre, dele erfaringer og være der for de som trenger meg. Men jeg har lært noe på den harde måten: Man må fikse seg selv før man kan fikse andre. Og livet er så mye mer enn stress. Det er for eksempel uendelig mange bøker å lese.

Lag deg en fin dag, hver dag. Les bøker og se dokumentarer. Utdann deg selv. Vær stille.
Det er mitt beste råd mot et meningsløst liv. 

Hver gang motgang har meldt seg i livet, har det tøffeste vært å snu det hele til lærdom. Når lærdommen viser seg snus alt til en eufori av forståelse. Jeg er stolt av meg selv for å følge drømmene mine. For å våge nye ting og nye retninger til å utvikle meg selv. Vi mennesker har et enormt potensiale til å stadig utvikle oss. Hvorfor skal vi ikke lære oss å ta dette ordentlig i bruk? Vil du angre på alt du ikke gjorde?

Vi kan alltid velge å være litt fanget i en annen virkelighet enn hva vi egentlig vil, men da skal man vite hvem man gjør det for. For hvis du ikke er villig til å leve i sannhet for deg selv, hvem er det du velger å leve på en løgn for? Og hvorfor skal andre leve i sannhet til deg? Livet er fantastisk når man lar det skje.

Det er så mye som skjer rundt oss, og i en verden full av bekymringer, med overdoser av inntrykk, ønsker jeg å dele hvordan man kan lære seg å finne balanse i en hektisk hverdag. Stress og indre uro er mer utbredt enn noen gang. Rett og slett fordi at vi, i vår tid, aldri har lært oss å leve i harmoni med oss selv. Midt opp i all teknologi, urbanisering og automatisering, glemte vi oss selv et sted.

Ytre forståelse er et resultat av indre trygghet. Nettopp derfor er din indre styrke viktig. Styrke til å tørre å våge å være deg selv. Og styrke til å takle andres tolkning av deg.

En viktig leveregel kan for eksempel være: Å være tro nok mot seg selv, til å forstå at man skal lytte til seg selv når man ikke trives i hverdagen. Livet er for kort til å være ulykkelig. Bær ikke nag til andre, det ødelegger kun ditt eget liv. Bær ikke nag til deg selv, for det holder deg tilbake fra å oppnå det livet du egentlig ønsker å leve.

I treningsteamet som jeg startet for fire år siden, ønsker jeg at disse verdiene skal leve i seg selv. Jeg bærer ikke nag til noen for å ikke ha de samme meningene som meg. Det ville slitt meg ut og fratatt meg gleden over å møte mennesker. Å gjøre fine ting for mennesker, uansett hvor de kommer fra, gir meg utrolig mye. Gjennom teamjegliker har jeg hatt gleden av å bli kjent med så mange mennesker som jeg kanskje aldri hadde møtt på min vei. Gleden av å se andre mennesker få et bedre liv, den trumfer alt. Jeg vet at mennesker som er ensomme, kommer langt ved å bryte ut av komfortsonen. Du kan tilsynelatende være den mest suksessrike utad i sosiale medier, men likevel sitte med all din fritid i dyp ensomhet.

En sammenheng som er sikker, er at desto mer vi lytter til oss selv, som vi gjør når vi er glad i oss selv – desto sunnere og mer aktive liv lever vi.

I sommer leste jeg en bok, som jeg gjerne vil anbefale. Den heter «Raushetens Tid», og er skrevet av Kathrine Aspaas. Mens jeg leste kunne jeg sitte i fred og innse at jeg har misunnelse for andre, som jeg kan snu til beundring. Boken har vært en av sommerens beste lesninger. Lettlest med en hel rekke gode poeng og skildringer. Masse fakta og mange referanser til forskning.

En av de fineste tingene i livet er å forstå hvordan vi fungerer. Det er en livslang prosess å bli kjent med seg selv, men desto herligere å vite at man aldri blir utlært. Denne spenningen kan vare livet ut, men man må først forstå hvordan man skal omfavne forandring. Mange bruker hele livet på å dagdrømme om det livet de egentlig vil ha, uten å forstå at det er mulig å gjennomføre det. En forandring skjer ikke uten at man gjør noe annerledes. Ingenting er umulig. Din dedikasjon til en oppgave utgjør resultatet av oppgaven, og hvis noe slår ut en annen vei enn man ønsker, så er det nok en pekepinn til hvordan du skal takle neste oppgave.

Lykke er uavhengig av det ytre. Men effekten av lykke vil som regel føre til et sunnere ytre. Mennesker som ikke klarer å spise sunt og ta vare på seg selv, har som regel noe bagasje de ikke har åpnet. Noe som trenger å slippe ut. Noe som trenger å bli hørt og forstått. Noe som en overvektig eller undervektig selv trenger å forstå. Det er aldri for sent. Du er aldri for gammel eller for ung. Det er alltid håp. Jeg ønsker å motivere andre til å ta grep om livet, for det er det det handler om. Å ta ansvar for seg selv. Lytte til seg selv. Lære hvordan man lytter til seg selv.

Det er ingen andre enn du selv som er ansvarlig for din lykke.

Anette-Marie

PS: Hvis du ønsker å lese mer om Teamjegliker – klikk her. 

Etter mange uker helt vekk fra alt som heter data eller mobil, er det nesten rart å trykke på tastaturet igjen. Å reise hit med jentungen er definitivt det beste valget jeg har gjort i år. Vi må jo alltid bli kjent med hverandre, i takt med hvordan vi forandrer oss, og barna våre er ingen unntak. Vi tilbragte tre uker her. De tre fineste ukene i mitt liv, kanskje.

Vi har lært og erfart så mye fint. Sett forskjeller og forstått vår posisjon på kloden enda bedre. Med det mener jeg at vi har større resurser enn vi aner. Det skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Her er noen øyeblikk fra tiden vår her nede. Har gledet meg til å dele bilder med dere!

Alle bildene betyr noe, og jeg håper de var inspirerende og fine å se på. Bali har en puls som er behagelig, og stedet kan lære deg mye. Det er mer å komme, mer å skrive, men dette er en start. Er det noe jeg virkelig har lært, så er det atter en gang forståelsen av å logge totalt av å være tilstede med de man elsker – uten å vite hva andre driver med på den andre siden av planeten. Det er en kort vei til seg selv.

Denne turen har ladet batteriene våre, men den har også nok en gang ført oss nærmere. Å bli kjent med jentungen gang på gang, er helt fantastisk. Jeg elsker å være mammaen hennes. Tiden jeg investerer er så viktig, og det er umulig å angre på tilstedeværelse med barna. ♥

Annonse Glassmester1/

Jeg brukte god tid på å finne ut hva som skulle være på denne veggen. Mer presis. . to år. For noen måneder siden gikk det opp for meg at det måtte være et speil der. Et rundt, stort speil! Etter noen enkle søk på nett havnet jeg på nettsiden til Glassmester1, som hadde eksakt hva jeg ønsket meg. Jeg kom i kontakt med en hyggelig dame som var svært behjelpelig. Heldig var jeg som fikk lov til å ha et aldri så lite samarbeid med dem.

Klossene som er montert bak speilet skaper avstand til veggen. Dette gir en lett og fin skygge som rammer inn det hele.

Det er ingen tvil om at speilet forandret hele stuen min. Det virker større, mer luftig, og lysere! Kontakt Glassmester1 om du ønsker deg et speil. Jeg fikk to super-trivelige karer på besøk for å montere speilet. De fikk kaffe og ble ekstra muntre. Pratet og ga meg et lite innblikk i montørenes verden. Det er fantastisk når de kommer hjem og monterer det hele for deg, så slipper det å stå i et hjørne i lang tid før man får hengt det opp. Og det blir gjort riktig!

For en måned siden fikk jeg en kommentar som jeg trengte tid til å svare på. En leser har mistet sin elskede i selvmord, men bærer barnet hans frem. Dette er å få satt livet sitt på prøve. Jeg bryr meg mye om dette rundt døden og livet, men det er ikke ofte det matcher med andre sin tro. Dessuten er det lett å bli fornærmet når man er i en sårbar situasjon og noen ikke ser alvoret. Spørsmålet som var i dette innlegget, gikk som følger:

«Jeg lurer på om du kan skrive et innlegg om tankene dine rundt livet, døden og det å leve i nuet? Sette pris på de små tingene i livet og hvordan du har omfavnet livet som alenemor?»

Hvis du synes alt overtroisk er provoserende, så slipper du å lese videre nå. Her kommer mine tanker rundt dette.

Vi vokser opp til å tro at alt er som det er i aviser og på tv. Vi feirer fødsel, vi sørger over død. Når noen dør kler vi oss i sort og sørger. Noen ganger sørger vi halve livet, over noe som ikke er her. Vi klamrer oss til tanker som kun finnes i hodet vårt. Minner som vi har skapt og spiller om og om igjen. Bildene er ikke virkelig, for det er ikke noe som finnes her og nå. Det er det jeg har lært, og det er det som har satt meg fri fra idéen om at vi eier hverandre i relasjoner og familie. Men det har ikke alltid vært sånn.

Som mange vet, mistet jeg mammaen min da jeg var veldig liten. Prisen av dette betaler jeg først nå, men jeg er evig takknemlig for åpenbaringen jeg har hatt på veien. Da jeg var lita drømte jeg om at det skulle være noe mer. Om at mamma satt i himmelen på en sky og så på alt jeg gjorde. At hun var stolt og at kun de fine tingene jeg gjorde ble vist. Jeg hadde til og med et bilde av at hun lå på magen på en sky og så på en film. VHS. Av mitt liv.

Da jeg ble eldre begynte jeg å tenke på døden. Den plagde meg, søkte meg. Ikke den, men tankene om den. Jeg var ikke redd for ulykker, eller å dø nå. På sett og vis har jeg alltid visst at jeg skal bli veldig gammel. Det jeg var redd for, var å bli gammel og dø. For hva skjedde etter døden?

Jeg pleide å ligge i sengen og tenke på det sorte Universet. Hvordan ting er sort utenfor jordkloden, og hvordan vi ikke visste hva som var utenfor der, eller utenfor der. At det var ingenting. Og at når vi dør er det over. Det er ingenting. Det kunne sette i gang en ekkel følelse i hele meg.

Frykten for det vi ikke vet.

Og innerst inne har vi vel alle et håp om at det er mer? Jeg mener, tenk på det da, vi latterliggjør mennesker som tror på noe mer. Men hvor naivt er det vel å tro at vi på denne bittelille ballen kalt Jorden, er det eneste som finnes her? At vi blir født, går på skole, gifter oss, får hus, barn, hund og garasje, også dør vi. Det er alt. Ingenting mer! . . . Jeg tenker at det er absurd å slå seg til ro med denne tanken. Og virkelig, hvorfor skyr man alle andre tanker rundt dette temaet? Fordi vi er redde. Vi er redde for det vi ikke vet. Og så lenge vi ikke vet, så kan vi ikke si at det ikke er mer. Skjønner?

For fire år siden hadde jeg en åpenbaring. Igjen, dette er min oppfatning. Jeg kan aldri bevise at det er sånn som jeg tror det er. Inne i meg er det noe som ikke kan dokumenteres. Likevel har vi alle på sett og vis følt at det finnes mer. Som når vi ringer noen og vedkommende sier: Jeg tenkte på deg akkurat nå! Tilfeldig? Eller ubevisst telepati. En person tenker på deg, du føler det uten å tenke hva det innebærer, men navnet til vedkommende er plutselig i hodet ditt. Eller magefølelsen. Når du virkelig kjenner at noe skurrer. Senere skjønner du hvorfor. Noe i deg sa at noe var galt. Eller når noen smiler, men du kan kjenne at det ikke er bra. Eller når noen lyver og du kan føle at hele rommet har en mørk og giftig energi som du vil bort fra.

Hvordan kan dette skje? Det ligger i oss alle. Det eneste du trenger å gjøre for å lytte til dette, er å være stille. Og i en tid som nå, er vi sjeldent stille. Stillhet må inn i kalenderen for at vi skal evne å prioritere den.

Åpenbaringen min var så enkel som at kanaler åpnet seg. Kanaler vi ikke kan se, men som kobler oss til noe større. Til det som egentlig er. Til sannhet, om du vil kalle det det. Til Universet, om du vil bruke det ordet. Eller som noen kaller Gud. Kjært barn har mange navn. Det er noe i oss som kan gi oss svaret på alt. Ytterst få mennesker på kloden har tålmodigheten til å være så stille som dette. Så mye som 1% har opplevd å komme i kontakt med seg selv. Dette er ingen religion, ingen sekt. Dette er noe som krever en så sterk tilstedeværelse at du kan se gjennom det som ikke er ekte. Du kan føle alt som har liv, og du kan se hvor fint alt liv er. Uavhengig av form. Denne tilstedeværelsen gir deg mulighet til å se mennesker for hva de egentlig er. Bak egoet. Bak sinne, misunnelse, hat. Alle de vonde følelsen mange gjemmer seg bak. Vonde følelser som er beskyttet av å jobbe seg ihjel, å spise seg ihjel, ende på feil side av livet eller rett og slett bare leve som en drittsekk uten kontakt med seg selv.

Denne klarheten gir så mye kjærlighet til deg selv, at du kun er i stand til å elske alt som lever. Selv din fiende vil du elske. Du vil se at alt vondt er skapt av smerte.

Denne åpenbaringen ga meg et helt nytt syn på livet og døden. Jeg skjønner at døden ikke er noe vondt, men et steg videre. Når vi har erfart det vi skal i dette livet, starter det på nytt et annet sted. Vi er energi, sjel og noe som skal videre fra dette legemet. Og deretter er jeg ikke redd for å dø mer. Det kommer til å bli spennende å se hva som er utenfor denne materien. Hva som venter. Denne innsikten i meg selv gjør også at jeg vet det er mulig å se problemer som løsninger. Ta et problem, se på det som en utfordring. Nøytralt. Uten å bli sint, uten å hate noe. Se at dette er noe jeg skal lære av. Som en gave. Her kommer en bag med dritt, og alt du må gjøre er å vaske den. Hver erfaring er puslebrikker som gjør deg mer hel. Som gir deg mer liv, glede, innsikt.

Du forstår plutselig hva det vil si å være vis. Når man ser verden på denne måten forsvinner titler, storheter, forskjeller. Vi er alle det samme, som gjør noe ulikt. Man skjønner at det som betyr noe, det kan ikke vises. Titler og diplomer betyr ingenting. Erfaringen for å få disse, er alt som kan gjøre noe med deg.

Jeg ser på livet som et slags spill. Lære mest mulig. Utgjøre en forskjell der jeg kan. Skape noe som vokser. Påvirke mennesker i riktig retning. Oppdra barnet mitt til å være et fint menneske. Til å være noe som hele tiden vet at hun selv er sin beste venn.

Og de som dør, hvor er de? Jeg tipper de lever et annet sted. Mamma var mamma her på Jorden. Hun er ikke mammaen min nå lenger, men en del av henne (kanskje sjelen om du vil), kan jeg fremdeles nå. Nå er ikke jeg den som klarer å kommunisere klokkeklart med noe som helst jeg ikke kan se, men jeg kan kjenne det. Når en energi kommer inn i rommet og prøver å fortelle meg noe. Det har ofte skjedd når jeg har skrevet innlegg som betyr noe. En energi omfavner meg som om at det er en bekreftelse. Du er på riktig vei. Noe i den duren.

For å leve fullt ut kan man ta i bruk teknikker som gir oss indre ro. En ro som gjør sinnet klart. Man ser hvor man skal. Har energi. Føler seg uthvilt. Man kan utdanne seg selv, men man må prioritere det. Ikke tenk på hva andre tenker. Tenk på hva ditt indre deg har lyst å gjøre. Jeg vet at de aller fleste lever normen fordi det var lagt opp til det. Det er så mange der ute som ikke følger hjertet eller kreativiteten sin slik de ønsker.

Jeg kan ikke finne noe mer interessant enn dette. Dette som binder oss sammen. Og alt jeg kan gjøre for å lære mer fra den sikreste kilden, er å være så stille, og så tilstede, at det finner sin vei til meg. Jeg anbefaler alle å meditere som en daglig rutine. Og hvis det er vanskelig å la alle tanker gå, så anbefaler jeg å gi deg selv 10 dager på Vipassana for å lære stillhet og fokus. 10 dager av ditt liv. Alt er gratis. Det er en gave som videreføres fra åpne mennesker. Jeg har selv gjennomført dette to ganger, og det har gitt meg enormt mye, derfor vil jeg anbefale det.

Desto mer innblikk og forståelse jeg får ovenfor de store naturkatastrofene vi står bak, desto mindre føler jeg meg. Oppgitt av å vite at det finnes mer trendy ting å bruke livet sitt på – enn naturen. Det er på tide at vi vekker hverandre og våkner skikkelig, for vi har faktisk ingen tid å miste.

Å lære ungen min å bruke Internett riktig, har blitt et enda større fokus. Skal de bli jåledukker med dårlig selvfølelse med null viten om hva som skjer i verden? Det skjer med veldig mange! Det er meg, meg, meg, meg. Sminke, klær og hvordan vi selv ser ut. For noen er ikke verden større enn dette.

Internett kan være det beste som har hendt verden, hvis vi bruker det riktig. For første gang i historien kan vi kommunisere på kryss og tvers av  hele planeten, med et tastetrykk! Vi har oppmerksomheten til hverandre. Vi kan se og høre hverandre uten å møtes. Tenk om dette fenomenet ble brukt riktig? Til å redde det vi står, går og lever på?

Jeg har sett en dokumentar i det siste. Det første som traff meg i disse videoene, var å se flere hundre flodhester kjempe om vann. De har så lite vann enkelte steder at de står i gjørme for å kjøle seg ned. Å se hvordan de desperat krangler om plassen og blir aggressive mot hverandre, gjorde noe med meg. Jeg bestemte meg for å se alle episodene. Tidligere har jeg sett Planet Earth, som er helt fantastisk med tanke på å bli kjent med andre arter på Jorden, og klimaet, men denne forklarer godt hva som skjer på steder vi ikke ser. Som den nordøstlige kysten av Russland, hvor 100.000 hvalross samler seg på en liten øy uten plass til å røre seg.

Se Our Planet på Netflix. Se alle episodene. Utdann deg selv slik at du forstår hva som faktisk foregår på jordkloden. Klamre deg fast til alt du lærer, ikke gli sakte tilbake. Se at dette er en verden som du også er en del av. En verden som du også kan bidra til å redde. Ikke vent på at ledere i verden skal fikse det. Verden er for opptatt av penger til å klare å hanskes med dette alene. Jorden trenger deg til å lede de rundt deg.

Visste du at isen på jordkloden holder temperaturen på Jorden i sjakk? En hvit overflate reflekterer det meste av solenergien tilbake til verdensrommet, mens det sorte gjør det motsatte. Mørke overflater på jorden absorberer over 90% av energien fra solen, og varmer med dette jorden. Ettersom havisen smelter mister jorden sitt eget skjold. Det er 40% mindre havis som dekker Arktis i sommermånedene, enn det var i 1980. Arktis varmes dobbelt så fort opp som noen andre steder på jorden. I 2040 vil det være tomt for is her i sommermånedene.

Så enkelt forklart kan global oppvarming være.

Hva gjør vi mennesker for å bidra til dette? Søppel, båt, fly, bil, fisk, kjøtt. Det er helt utrolig at ikke hele verdens industri av forurensning stopper over natta, når man vet hva vi holder på med. Ego, penger og lite empati fører hele menneskeheten mot verdens ende – i full bevissthet?

Vi ødelegger all naturlig flyt i havet ved å overfiske. Enkelte fiskearter ryddes ut og noe så enkelt som dette gjør at elver stopper å renne. Ferskvann kommer ikke frem dit det skal, og annet dyreliv under vann får ikke tilgang til næring det trenger. Naturens flyt ødelegges og det hele er på vår kappe. Det er vi menneskene som ødelegger for alle. Det er vi som skaper den kritiske ubalansen. Tenk at naturen har det bedre uten oss. Naturen som gir oss alt vi trenger for å overleve.

En annen ting er hvordan vi velger å rangere dyreliv. Hvor mange fisk døde akkurat grunnet giftige alger? 4200 tonn? Og vi snakker om det som om det ikke er liv. Som om en fisk ikke er verdt noe. Hadde to kuer brent inne på en låve hadde det vært en dyretragedie. I en av episodene på Our Planet handler det om ferskvann. Denne tar deg med inn i bittesmå fisk sin verden. Her får du se fisk løse utfordringer med oksygen, samt hvordan de krøller seg sammen og formerer seg i kjærlighet.

Det er på tide at vi ser hverandre. Ikke bare oss selv. Mennesker er så egosentriske at vi sloss med hverandre – vår egen art. Så egosentriske at vi ikke lærer at krig ikke løser noe – og så egosentriske at vi ikke bryr oss om omstendighetene. Omstendighetene som gir oss liv.

Vi kan leve isolerte liv hvor vi gjør hverdagslige rutiner gjennom et tunnelsyn. Eller vi kan utdanne oss selv fremfor å lese daglig sladder som ikke nærer noe annet enn vår egen dumhet. Generasjonen etter oss har to ytterpunkter. En veldig overfladisk gjeng, samt en veldig engasjert og miljøbevisst gjeng. Det er ikke mye du trenger å gjøre for å føle at du bidrar, og det føles umettelig godt å gjøre noe. Vil du være dum, eller vil du være smart? Personlig har jeg aldri følt meg så opplyst som etter at jeg begynte å utdanne meg selv. Jeg begynte å velge dokumentarer og bøker som lærer meg om verden og mennesker.

Det finnes mange mennesker som føler at livet er meningsløst. Jeg er sikker på at alle som begynner å gjøre ting for miljøet og Jorden får mer mening i livet enn noen gang. Å kjempe for noe som er en del av oss – er viktig. Og nødvendig.

Det har ikke gått så lang tid egentlig, men jeg har merket det. Jeg har merket hvordan alt er annerledes når man ikke følger med på alt. Det har gått noen uker hvor jeg ikke har hatt sosiale medier på mobilen. Jeg har ikke tenkt på hva jeg skal poste, eller hva neste post skal være. Det har vært umåtelig deilig. Og dette er bare starten. Bare en liten smakebit av et liv som er langt mer privat enn hva jeg noen gang har opplevd.

For det er jo hele poenget med denne følelsen. Jeg har aldri opplevd dette i voksen alder. Jeg kan mene og tro, men jeg har ikke hatt ordentlig tid til å kjenne livet uten å dele veldig masse. Dette betyr ikke at jeg skal slutte å skrive. Jeg elsker å skrive, det er en stor og viktig del av meg. Bokprosjektet mitt på Patreon kommer til å fortsette, og jeg skal skrive i bloggen når jeg vil.

Det sies at 40 er de nye 30. Vi er yngre lengre. Likevel går livet fort og det burde vel være godt? Vi har hele jordkloden til disposisjon, og vi kan gjøre hva vi vil med livet vårt. Vi kan velge å kaste bort tid på dumme ting, ødelegge for oss selv, havne i trøbbel gang på gang uten å ta lærdom – eller gjøre noe fornuftig.

Hva vil du egentlig gjøre? Jeg vet ikke hvor jeg skal, men det er spennende. Litt om litt har jeg tatt noen drastiske endringer i livet mitt, basert på en sterk magefølelse. Magefølelsen som ville at jeg skulle fjerne masse støy og fokusere mer på meg selv. En ny jobb. Bak kulissene. Jeg elsker det! Jeg elsker å være til nytte for andre uten å bruke mitt eget ansikt utad. Å kunne bruke alt jeg kan til å gjøre noen andre gode. For nå, er det veldig fint. Og mens jeg har den tryggheten i å være ansatt hos noen, skal jeg ta tak i de tingene som venter. Jeg skal gå de turene i skogen, jeg skal meditere mer, jeg skal prate med noen om alt som ikke har vært pratet om.

Hvorfor kommer bagasjen til syne først nå? Nå som jeg har passert 30 pluss litt til. Vi opplever nye ting fra vi blir født, daglig. Barndommen, ungdommen og tyveårene. Så mye nytt å lære og erfare. Så kommer vi kanskje til et punkt hvor vi ikke får så mange nye input, og jeg tror det er her bagasjen tikker inn. Endelig har vi litt mer tid til å kjenne etter. Som om at noe flyter til overflaten og vil ut. Vi kan velge å overse det. Holde det nede med drittmat, usunne valg, tusenvis av filmer og serier – eller rett og slett bare masse fyll og rør uten noen alenetid. Alternativet er å ta imot bagasjen som kommer. Se den, akseptere den. Anerkjenne at dette er noe du har bært på.

For meg er det lett å ta dette valget. Skal jeg bruke livet på å grave meg ned? Nei. I vinter krasjet alt rundt meg og jeg fikk kjenne på motgang. Interessant og lærerikt. Det verste i alt var helsa. Ryggen sa fra. Ryggen lot meg føle meg som en 90-åring. Det var grusomt. Klarte ingenting. Det ble bare verre og verre til tross for øvelser og det å prøve å gjøre det riktig. Og jeg som tror på det at stress setter seg i kroppen. Men stress er ikke alltid lett å vite om. For når du er stresset er du ofte så stresset at du ikke evner å se deg selv fra utsiden.

Den siste måneden har jeg blitt bedre! Jeg har fått behandling som jeg absolutt tror at har hjulpet meg, også har jeg begynt å roe ned på mange områder i livet. Om et par dager har jeg min første time hos psykolog. Jeg har gledet meg til å komme i gang, for jeg vil ha det bra. Jeg vil gjøre dette ordentlig. På samme tid gruer jeg meg litt til etter timen. Jeg vet at dette kommer til å sette i gang prosesser i meg, som er vonde. Av mine tre psykologtimer (alt jeg turte) i 2013, har jeg erfart at noen tjener penger på at du virkelig får det vondt.

På Vipassana (meditasjonsskole) lærte jeg dog at all smerte og erfaring fra hele livet, kan forløses. Med fokus og disiplin. Det gjør vondt, veldig vondt, og plutselig slipper det.

Det var godt å skrive noen ord igjen. Lag deg en fin uke!