For ikke så lenge siden skaffet vi oss veldig spontant en hund. Det var jo blitt snakket om tidligere, og vi hadde bestemt oss over et år før for at vi skulle ha valp, men jeg hadde ikke helt skjønt at en hund er som et helt menneske. Det tar like stor plass som et menneske. Et menneske som må ha vann, mat, vaksiner. Pluss at det kreves mer enn fra et barn. Man må for eksempel ut flere ganger om dagen. Et spebarn ligger mye et sted og du må løfte det for å flytte på det. En hund er som en toåring som er overalt fra dag én. Klart den blir mer voksen, men den kommer alltid til å være avhengig av deg for å få mat i matskåla og for å gå på do.

De første dagene fikk jeg panikk. Jeg fikk ikke sove hele natten og desto mer jeg tenkte på at jeg ikke kunne reise fritt når jeg ville, desto mer panikk fikk jeg. Flere ganger så jeg på valpen med forakt. En følelse av vemmelse og bitterhet. Og blandet med det, en skyldfølelse for at jeg følte disse fæle tingene.

Hvorfor følte jeg dette? Det riktige spørsmålet er kanskje heller: Hvorfor fikk jeg meg en hund? Jeg tror ofte at alt har en mening. Denne hunden kom til meg lett. Det var overraskende lett straks vi fikk øye på denne rasen, og det føltes på mange måter ut som at det var helt riktig at hun skulle være akkurat her hos meg – nå.

Så da var det kanskje en grunn. Skal det forberede meg på å få flere barn, siden jeg tydeligvis har glemt hvordan det var å ha en unge klistret til seg og fullstendig avhengig av deg til alle døgnets tider. Eller skal det advare meg mot å få flere barn? Er det en mening bak, eller er det bare meg selv som lager alle disse meningene?

På det verste ga jeg meg selv to uker. La meg se hva jeg føler om to uker, tenkte jeg. Også tilga jeg meg selv for å kanskje måtte levere henne tilbake. Jeg tenkte også på hvordan jeg måtte stå i stormen av det hele. At mange kom til å si ”hva var det jeg sa?”. Jeg tenkte at det måtte jeg bare la skje, for det er jo tross mitt liv og jeg som skal leve med dette. Det var så ille at jeg lå i sengen sent på natten og gråt hysterisk. Valpen lå uskyldig som et barn i kurven ved siden av meg og bare elsket meg uendelig og fullstendig på alle måter, mens jeg tenkte at den kom til å ødelegge livet mitt.

Tanker er ikke ekte. Det er tanker. De er ufarlige.
Det farligste vi gjør med dem, er å tenke at de er ekte, og deretter begynne å beskylde oss selv for å være klin gal og syk for å tenke stygge eller fæle tanker. Men det er bare tanker.

Det gikk litt tid, og innen de to ukene hadde gått, så var det ikke ille lenger. Jeg hadde for lengst skjønt at livet ikke kunne fortsette uten denne tispa. Hun sov gjennom natten uten å behøve å gå ut, og jeg fikk søvnen jeg trengte for å ikke ble mentalt ustabil og få totalt panikk. Det var et til barn i familien, akkurat som jeg hadde tenkt da vi fikk henne. For en stor grunn til at vi fikk henne var jo nettopp det at jentungen skulle få seg en venn i familien, siden det bare er oss to.

Denne valpen, som har fått navnet Bella, er som en rampunge som man elsker selv om den er ulydig og finner på apegøyer når det minst passer seg. Å det å lære henne de riktige tingene er heller ikke så vanskelig om man bare legger litt innsats og godvilje til. Og alle hundeeiere sier som jeg sikker kommer til å si om to år: Det er intens og mye jobb i starten, men så får du en fantastisk lydig og snill hund i mange år fremover. Jeg googlet meg frem til en hundetrener, fordi hun drar i båndet og vil hilse på alle. Jeg har de siste dagene vært litt stresset for at hun blir for stor før jeg rekker å lære henne å gå pent i bånd. Så kom det opp en liste over ting de fikser hos en problemhund:

• å være alene hjemme
• å kjøre bil
• høye lyder/skarpe smell
• fremmede hunder
• fremmede mennesker
• andre dyr
• berøring
• … har du problemer med at hunden din viser aggresjon mot
• mennesker (barn, gjester, joggere, osv…)
• andre hunder
• … eller har du problemer med
• lydighet
• dominans
• husrenhet
• bjeffing
• ødelagte møbler

Jeg så på listen punkt for punkt og følte meg plutselig heldig. Bella er allerede flink til å være alene hjemme og kjøre bil. Hun liker alle mennesker og hunder, kanskje litt for mye, men aldri vist noe aggresjon. Hun takler å bli tatt på potene, og jeg har klippet neglene hennes. Hun er husren, bjeffer så og si aldri (vi blir alltid overrasket de få gangene vi hører hun lager lyd), og hun ødelegger ikke møblene. Hvis vi går tur i skogen får hun løpe uten bånd, og hun stikker aldri av selv hun løper litt rundt og forsker i skogen. Så hun er alt i alt helt fantastisk – og det eneste jeg sliter med er at hun drar i båndet. Hun er ikke engang fem måneder gammel, så det kommer til å gå bra. Det krever bare litt ekstra innsats fra meg, og trening på å ikke hilse på alle andre hunder.

En Eurasier kan bil tilbaketrukken og sjenert. Det er derfor viktig å sosialisere den slik at den ikke blir en hund som gjemmer seg bak beina dine straks det kommer noen i nærheten. Det problemet har vi ikke her, ikke i det hele tatt.

Da det var verst for meg i starten, delte jeg dette på Snapchat (@tingjegliker) og fikk enormt masse fin tilbakemelding. Det var så utrolig mange som følte det som meg, og de aller fleste hadde kommet seg gjennom det.

Man vet ikke hvordan det er før man har prøvd, uansett hvor mye man forbereder seg. Og å vite at det kan være overveldende noen dager, det skjønner man ikke før man står i det. Men det går over. Og det går ganske fort over også. Og hvis det ikke går over, så er det ingen skam å snu. Det er lov å si: Dette var ikke for meg likevel. Og det er lov å si: Dette er veldig vanskelig og utfordrende.

Det positive med å ha hund er definitivt hvordan man blir tvunget mer ut i naturen. Og man angrer aldri på å gå en fin tur! Dessuten vil den alltid elske deg ubetinget. Uansett om du tenker dumme tanker eller gjør dumme ting.

Heldig er den som kan gå på jobb og leve videre etter et brudd. Heldig er den som klarer å bare gi slipp, fordi han vet sin verdi. Heldig er hun som går med nesen i sky og ikke lar noe som er henne uverdig slippe inn. Heldig er de som setter sin standard høyt nok til at alt annet preller av.

Heldig er vi som jobber med oss selv for å faktisk komme oss dit.

Det er sommeren 2022 og jeg har lagt bak meg flere forhold enn noen jeg kjenner. Jeg er ofte tilfreds med å ha vært i mange relasjoner fordi jeg har lært mye. De lærte meg noe, alle disse menneskene. Og jeg har heldigvis tatt noe lærdom hver gang. Det har gjort at jeg har blitt behandlet noe bedre i mine siste relasjoner enn i mine første. Likevel har jeg en vei å gå. Jeg har noe å bevise, for meg selv. At jeg, store lille meg, kan sette grenser.

Det var enklere å avslutte et forhold tidligere i livet. Fordi man hadde hele livet foran seg. Så kommer man til et punkt hvor man ser at man har levd en god stund. Og hvor ender man da? Et sted hvor man blir mer redd for å feile og prøve, fordi man ønsker så sterkt at det skal fungere.

Jeg har ikke behov for å være «singel». Da er jeg heller alene, eller med noen for alltid. Prosessen med forelskelse og bli kjent er gøy den stunden man føler at «wow, dette er det jeg ønsker meg». Så bruker man mye tid på å lære hverandre å kjenne. Det er vanskeligere å gi slipp desto mer man vet om hverandre. Eller kanskje desto mer man drømmer om fremtiden sammen? Så står man der etter å endelig ha skjønt at det ikke går, og da virker hele den prosessen som et ork. For hvor deilig er det ikke at noen kjenner deg så godt at du har sluttet å være redd for å ikke bli likt, eller redd for å drite deg ut, for den andre vet hvor teit og urimelig du kan være, men valgte å elske deg likevel.

Det er slitsomt å tenke at et nytt menneske skal gjennom den prosessen. Men jeg tror det er slitsomt fordi man tenker på det når man enda ikke vet hvem dette mennesket skal være. Og når man endelig møtes når man minst forventer det – for det er alltid sånn, er det ikke? – så føles det superdeilig igjen og man får den uendelige energien som en forelskelse fører med seg. Så kan man igjen velge ordene sine med omhu, og kanskje ikke dele alt som har skjedd før. For selv om man skal kjenne hverandre inn og ut på så mange måter, så er det mange ting som hører fortiden til som man ikke trenger å dra inn i nåtiden. Eller hva?

Vi forandrer oss hele tiden, så lenge vi er åpen for det. Å stagnere er vondere enn å vokse utenfor komfortsonen. Jeg kan si helt klart at han som sist forelsket seg i meg, aldri hadde forelsket seg i meg for 10 år siden. Eller at han som forelsket seg i meg da jeg var 19 år, aldri hadde forelsket seg i denne versjonen av meg den gang. Fordi vi tiltrekkes av hverandres bagasje og jeg er sikker på at det står en usynlig vektskål mellom alle som tiltrekkes av hverandre.

For selv om en tilsynelatende har mer bagasje enn den andre, er jeg overbevist over at den andres usynlige bagasje utgjør at den vil redde den andre. Og derfor blir henne med alt kaoset reddet av en mer stille mann som liker å bære hennes rot i stedet for å ta tak i sitt eget. Det føles jo tross alt bedre, helt til det likevel ikke går. Med mindre begge to er sin bagasje vel bevisst og ønsker å jobbe på egenhånd – sammen med den andre – for å komme seg ut av det.

I sommer har jeg fått meg en hund. Det var både gjennomtenkt og ikke gjennomtenkt. Det som ikke var gjennomtenkt visste jeg ikke at ikke var det – så det fant jeg ikke ut før etterpå. Så da blir det som når man får et barn. Man løser det. Og hun er noe som opptar all min dødtid i tillegg til all tid som egentlig ikke er død. Hun får meg ut av leiligheten med korte mellomrom og jeg går mer i naturen. Hun er så glad når hun ser mennesker at hun tisser på seg, og hun har spist i stykker to ledninger. Heldigvis var ingen av dem koblet til strøm. Vi har hatt henne i tre uker og jentungen sier hun er like glad i Bella som det hun er i meg, faktisk kanskje enda litt mer også.

Og vips, så fyller jeg 36 om noen dager og har både en datter som har startet på ungdomsskolen, og en valp som kommer til å være valp en stund. Hvem vil ha meg nå da?, tenker jeg. Så betrygger jeg meg selv med at om jeg ikke skulle møte noen mann som jeg ønsker å leve med livet ut, så får jeg bli en forfatter som skriver uendelig mange gode bøker og lever på kjærligheten fra de som leser hva jeg skriver.

Klokken er 13.50 og det var deilig å skrive igjen. Et lite øyeblikk tenkte jeg at blogg er så mye bedre enn alle andre kanaler på SOME til sammen, som skriker og gnåler og kanskje jeg bare skulle begynt å blogge hele tiden igjen. Men verden er ikke sånn akkurat nå..

Til neste gang. Lag en fin dag.

(..and the garbage). Jeg føler at dette er en fin tid for å reflektere og skrive mer om Bali. Vi har bodd her i snart syv måneder og blitt kjent med øya og oss selv. De fleste som reiser hit blir forelsket i stedet, men jeg tror ikke det er hvem som helst. Jeg tror vi som forelsker oss har et ønske om noe «mer», noe annet, noe som ikke finnes der hjemme. Eller, et ønske om å bare være oss selv uten å tenke på det rundt oss.

Tiden har gått og jeg har vært så heldig å få oppleve Canggu under korona-epidemien. Hjemme i Norge var de mentale problemene det verste: Det å ikke kunne være sosial som før, og så klart, en del fikk økonomiske konsekvenser. Tross økonomiske problemer i Norge og hvor ille det kan bli der, så kan det ikke bli verre enn her. Det apparatet vi har i Norge fungerer. Vi kan klage og si at enkelte ting ikke er optimalt, men standarden vi ønsker er på verdenstoppen. Og du vet ikke hva du har – før du ikke har det.

Her på Bali har de ikke et system slik som vi har i Norge. Under den verste tiden av pandemien var systemet her gode naboer. Naboer som begynte å gi vekk ris gratis i stedet for å selge det.

Dette er en fantastisk øy som er drevet av turisme. Mens vi i Norge sutret over å ikke kunne drikke øl på byen, stoppet hele verden opp her nede. Jeg er glad for at vi kom hit på den tiden vi gjorde. Gatene var stille, jeg elsket det. Alle lokale var evig takknemlig for oss, hvor enn vi gikk. Vi var lyse, høye mennesker. Et lite tegn på overlevelse. Et tegn på at penger kommer tilbake til øya, og deretter mat på bordet.

Canggu, stedet vi bor, var aldri mitt favorittsted da vi var her i 2019. Jeg synes det var overfylt av turister og likte meg ikke i kaoset. Men så er det her i Canggu skolen til jentungen ligger. Montessori. Et skolevalg jeg er utrolig fornøyd med.

Denne gangen var Canggu stille, men likevel var det nok å finne på. Jeg har vitnet til overgangen fra et fredelig Canggu, til nå, bare startet på det verste, som for de lokale er det beste. Og selv om de lokale kjenner på det å måtte være takknemlig for alle disse rike turistene som kommer hit for å leve hemningsløst uten reglene de har hjemme, så er det mulig å bemerke seg at de også kjenner på et tempo og at det dukker flere utakknemlige turister opp. Jeg lærte tidlig en viktig ting fra en venn som selv har jobbet i restaurantbransjen på Hawaii i hele sitt liv. Han fortalte meg hvor kjipt det føles når gjestene ikke enser deg og aldri ser deg inn i øynene. Og her hvor de virkelig gir deg sin oppmerksomhet, og lærer seg navnet ditt så fort de får sjansen, vil jeg alltid se dem og vise respekt.

De lokale ønsker oss hit, og vi ønsker å være her, og det fineste vi kan gjøre er å vise gjensidig respekt. Hvis du i tillegg lærer deg litt av språket deres (som er veldig lett), skårer du høyt hos de lokale!

For vi må aldri glemme at grunnen til at dette er et paradis for oss, er den ekstreme fattigdommen som finnes her. Mennesker har bygget hoteller og villaer som er paradis, fordi det er billig å bygge her. Om jeg selger min leilighet i Norge kan jeg bygge en luksus-villa her på Bali og leie den ut til turister og influencere/ påvirkere..

Så hvorfor forelsker vi oss i dette stedet? Dette spørsmålet har jeg fundert veldig mye på. For det er ikke bare lett å være her. Det er også vondt, hvis man har noen medmenneskelige følelser, som jeg selv har.

Du kan scrolle side opp og ned på Internett og i sosiale medier og se luksus-hotell, luksus-villaer, og nydelige utsikter og utflukter med modell-influensere og veltrente kropper. Og er det ikke det vi ønsker å oppleve? Det vi ikke ser like mye til er fattigdommen som er vegg i vegg med luksusstedene.

Når jeg spaserer på stranden vet jeg at jeg er en vandrende pengeseddel. De lokale vil ha oppmerksomheten min og selge meg smykker eller saronger. Noen velger å gjøre det på denne måten. Noen jobber med barna sine, som er vanskelig å si nei til. Jeg vet ikke hvor mange store øyne jeg har hatt tittende på meg. Den ene hånden ber om penger, mens den andre hånden illustrerer «jeg er sulten» ved å stryke på magen.

Nå skal det sies at ikke alle disse er i nød, og det er virkelig trist. Jeg har hørt historier (mest fra Jakarta som ikke er på denne øyen, men  hovedstaden i Indonesia) om kvinner som sitter barnevakt til spedbarn, for å så stikke ut med spebarnet knyttet til seg med et sjal. De stiller seg opp i veikryss og kommer og banker på vinduet til alle bilene for å tigge om penger. De skal ha det til å se ut som at det er deres barn og at de sulter. Mens sannheten er at et par foreldre er ute en aften og aner fred og ingen fare om at barna deres blir brukt til å tigge om penger. Og selv om at dette er organisert kriminalitet er det virkelig vondt å vitne til. Her på Bali vet jeg ikke hvor utbredt dette er, men du ser både barn og voksne tigge penger når du starter å kjøre mot Denpasar og de store veiene.

Tilbake til forelskelsen.

Så hvorfor forelsket jeg meg i dette stedet? Jeg tror det er følelsen av ro som er opp i det hele. De lokale har ikke tidspress på seg. De følger ikke klokken like mye som de følger solen. De tar det med ro og de er virkelig tilstede, for de har ikke omfavnet dette digitale helt ennå. Noen har, men de aller fleste har ikke det. De høster og sår, de smiler og er takknemlige.

Vår første villa her lå i Berawa. Gaten var lenge stille og jeg pleide fylle bensin på scooteren rett over gata. En liten familie skulle man tro, men de var to voksne og fire barn, boende i et rom. Rommet har en skillevegg som adskiller det private. Det ligner et lite bakrom, som er et soverom for de alle. I den delen vi ser, som ligner en åpen garasje, jobber de. Mannen lager persienner av bambus. Store saker. Jeg ser ofte ham og sønnen jobbe med detaljene før de begynner å lakkere det. Noen ganger er mannen borte når jeg kommer innom, og datteren på 11 år er den som fyller scooteren min.

Jeg betaler 10.000 rp for en liter bensin. Det er 6 kroner. Det er billigere for bensin enn det er for drikkevann. Ja, for vi må ikke glemme hvor privilegerte vi er i Norge som har gratis vann i krana hvor enn vi er. Og likevel bruker vi enorme og idiotiske summer på Imsdal og andre merker – i stedet for å alltid ta med en flaske vann hjemmefra. Tenk om vi donerte vekk de pengene… En flaske vann i Norge koster vel opp mot 50 kroner nå? Det er nesten 100.000 rp her. Til sammenligning er en månedslønn her 3 millioner rp. Hvor mange kroner tenker du det er? Det er 1839 norske kroner. Det er så mye som vi bruker en kveld ute hjemme. Bare en taxitur for oss er nesten 1/4 av deres lønn.

Nå skal vi ikke glemme at det er dyrere å leve hjemme og at det er billigere å leve her. Men jeg bodde billig i den første villaen vi hadde. Grunnet pandemien fikk jeg en veldig god pris for en stor villa med 3 soverom. 15 millioner rp. Det er i underkant av 10.000 kroner. Og de som jobber rundt villaen og passer på alt fra hagestell til renhold og vaktservice, har en god jobb med en månedslønn på 3 millioner. Det må jo føles bisart for de som jobber der, at noen betaler en halv årslønn for å bo der. Jeg er rett og slett et sykt rikt menneske når jeg er her..

Men kunne jeg ikke bare ha bodd i en rønne og levd slik de gjør her? For virkelig å kjenne på det? Klart jeg kunne, men jeg er vokst opp i Norge, og jeg har et helt annet krav til renslighet og hvordan jeg har det rundt meg, enn hva de lokale har her. Fordi jeg vant i lotto som vi så ofte sier. Jeg ble født i Norge. Heldigvis er det ønskelig at vi bruker pengene våre her, slik at de har en jobb. Jeg kan også bo billigere her, og jeg gjør det nå, men i starten valgte vi denne villaen på grunn av tryggheten det ga oss med 24-timers vakthold.

Det er jo iøynefallende hvor glade menneskene her er til tross. De vant ikke i lotto som oss, men de har heller ikke de ubetydelige problemene som vi lager der hjemme.

Og det er kanskje akkurat dette som trekker oss hit. Oss som ikke helt klarer å elske det tempoet som aldri stopper der hjemme. For hvis du elsker å leve på Bali, så får du ikke i pose og sekk. Du får naturen, det tropiske, det du kun har tilgang til i feriene dine. Men du må også kjenne på samvittigheten. Du må lære deg å akseptere at du ikke kan hjelpe alle. Du må jobbe med deg selv og forstå at dette ikke er en quick-fix. Våre nesten 5,4 millioner mennesker i Norge er ingenting å holde styr på i kontrast til Indonesia sine 273,5 millioner innbyggere. Les det igjen. De er altså 50 ganger så mange som oss. Og når du er her vitner du til noe som du ikke kan forestille deg. Her er det mange som ikke har noen ID i det hele tatt. Og det er mange som har flere. Noe som også gjør kriminalitet annerledes.

Jeg er en sånn som plukker opp søppel på gata hjemme i Norge. Det er så rent og hva enn det er som ligger og slenger en plass, stikker seg godt frem. Jeg skulle gjerne gjort det samme her, men det er umulig. Det er søppel overalt. De aller fleste lokale aner ikke hva kildesortering er, og jeg finner litt humor i å tenke på flisespikkeriet vi holder på med der hjemme. Det er jo bra, for all del. Men samvittigheten vi kjenner på ved å kaste noe i feil dunk der hjemme, kontra hva du vitner til her? Det er ironisk. Hvis du bor i Norge: Gratulerer! Vi er helt rå når det kommer til kildesortering og det å håndtere søppel. Her har de ikke et ordentlig system, og selv om organisasjoner jobber på spreng for å plukke søppel, rense elver og strender, får du plutselig se videoer i sosiale medier hvor lokale dumper søppel i havet som om at det var det riktige å gjøre.

Hvorfor? De vet ikke bedre. Ingen har lært dem om plast, eller om mikroplast. De mangler rett og slett utdanning på en hel del og de lever vel uvitende om at de bidrar til å ødelegge kloden vår. De trenger utdanning mer enn noe annet.

La oss for eksempel se på ofringen de gjør. Hver eneste dag ofrer de gaver til guder. Det er som regel mat, og ofte er det mat i plastikk. De setter det ut, og de er mange millioner som gjør dette. 3,6 millioner mennesker på øya er hindu.

Bare her på Bali lever det mer enn 4,3 millioner mennesker. Ja, det er nesten like mange som oss i Norge. Men Norges land har et areal på 385 207 km², mens Bali har et areal på 5780 km². Det er helt ville tall å ta til sammenligning, og det er ren fakta.

Når det kommer til dyr og hvordan de tas vare på, så er det et helt eget kapittel. Det er mulig jeg vier en post til dette alene senere. Å spise plantebasert på Bali er en drøm. Det er veldig enkelt. Grønnsaker og frukt er ferske og smaker himmelsk. Det finnes utallige veganske cafeer med store utvalg, og de aller fleste restauranter har veganske retter på menyen. Dessverre er det turister og tilflyttende som har dette fokuset – ikke de lokale.

Høns transporteres i små kurver på mopeden, de står til salgs langs gatene, de lever under dårlige vilkår. Gullfisker henger til salgs langs veien i små plastikkposer, det samme gjør små skilpadder. En ku er budet fast i et tau fra snuten og har maks tre til fire meter å bevege seg på i diameter. De går i sirkel. Griser blir grillet som om at de var et trofé, som de også er – her.

Katter og hunder er enda et kapittel, men de er heldigvis ikke mat. De er bare i ekstreme overtall utenfor noen sin kontroll, og mange er veldig syke.

I det store bildet tror jeg de som forelsker seg i det som er her, har et stort behov for forandring i livet sitt. Å finne seg selv, eller lete i seg selv, eller bli klok på seg selv, er enklere her. Mange spirituelle mennesker bor her, for ikke å snakke om de lokale selv. Man kan føle det på et vis. Troen. Det at så mange tror på noe. Det er fint.

Og hvis du er den som sitter der hjemme og føler at livet hverken har mål eller mening, så kan du flytte hit og være hvem du vil. For her er det plass til absolutt alle. Du kommer deg lett inn i miljøer her og det skapes raskt nye vennskap. Elsker du dyr? Her kan du starte en organisasjon eller du kan starte en dyreklinikk. Det trengs mange som bryr seg om dyr her. Vil du starte en ny restaurant eller cafe? Velkommen. Du kan bidra til det lokale miljøet ved å skape flere arbeidsplasser. Brenner du for miljøet? Kom hit og start en organisasjon. Det er nok av mennesker som vil bidra ved å sende penger og føle at de selv kan bidra, mens du tar deg av jobben! En hel øy av muligheter.

Hvis du vil spole tiden noen hundre år tilbake og leve i en verden før det digitale fantes, så finnes det mange steder å gjøre det her. Du klarer deg lenge her ved å selge noe der hjemme. Har du en bil du kan selge? Så har du bosted her. Eller du kan selge bostedet ditt hjemme og bygge nytt her. Du kan bygge to nye hjem og leie ut det ene mens du bor i det andre. Har du 300.000 kroner kan du bygge et hus for deg og en lokal familie på deres land. Du betaler vel og merke for å leie landet deres i 20-25 år, men så får du jo så mye mer for pengene. Vil du investere mer, får du også mer. Det finnes mange muligheter.

Det var det jeg hadde på hjertet for nå. Kommenter gjerne og fortell meg om det er spesifikke ting du ønsker at jeg skal skrive mer om mens jeg er her.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Jeg blogger ikke så ofte, men du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt her slik at du mottar en mail når det kommer en ny post 🙂

Fortsett å les «Et livsviktig valg» →

Kjære lesere, nye som gamle. Ja, nå er vi her – på Bali. Og med all roen som fulgte så vil jeg plutselig skrive igjen! Jeg er nok en blogger i hjertet fremdeles. Mens jeg skriver spilles det reggie-musikk fra høytaleren på stua og en herlig gartner rydder i hagen. Jeg har hjulpet litt til. Fjerne store, visne blader fra palmene. Han synes det var så gøy at jeg ville hjelpe til. Da jeg spurte om jeg kunne spille musikk, svarte han: Yes, reggie! Og da Bob Marley begynte å synge stua begynte han å danse med vannslangen utpå plena her. For en glede!

Hvor skal jeg begynne? Går jeg tilbake for å forklare alt, eller skriver jeg bare fra akkurat nå? Du vil vite alt, vil du ikke? Jo. Så klart vil du det. Du leser jo om et Bali-eventyr!

Okei. Alt startet i desember. Datteren min og jeg var hos en venninne og hennes datter på overnatting. Hun var nysingel og jeg var jo allerede alene med jentungen. Vi begynte å snakke om å reise på ferie sammen straks pandemien roet seg. Og euforiske som vi ble gikk praten over til det å flytte vekk et år. Og vit, at dette har jeg drømt om i mange år. For tre år siden snuste jeg på England. Kontaktet skoler og sjekket opp mulighetene. Men tiden var ikke helt klar for det. Denne gangen gikk praten rett på Bali. Det er vel bare et par bloggposter tilbake til vår første reise hit i 2019. Og av alle stedene jeg hadde reist, var dette stedet som ga meg en enorm ro og glede. Jeg tittet på tidligere Instagrambilder for noen måneder siden, og så at jeg hadde skrevet: «Jeg tror jeg kunne bodd på Bali».

Det som skjer etter denne lunsjen, er dyp research og planlegging av ord. Det var jo bare et hinder for å gjøre noe sånt. Jobben min er online, den var ikke et hinder. Men jeg har en datter som også har en far. Vi har henne annenhver uke. Hvordan skulle han gå med på at jeg tok datteren vår vekk fra ham i et år? Ikke  bare rett borti gata heller, men til andre siden av kloden!

Jeg skrev verdens lengste sms. Flaks at vi ikke har delmeldinger lenger. Husker du (eller opplevde du det i det hele tatt) da en tekstmelding hadde maks antall bokstaver. Skrev man får langt fikk man flere meldinger. Vel, dette hadde blitt veldig mange delmeldinger! Jeg skrev ned alle fordelene for jentungen, samt hvor mye jeg selv ønsket dette i mitt liv, samt viste til skoler jeg hadde sjekket ut som hadde et veldig godt omdømme.

Jeg sendte meldingen og ventet. Og ventet. Og ventet.

Dagen etter fikk jeg svar. Det stod noe som «Dette ser bra ut, la oss snakkes om det til uken»!

Du vet når du ser noe, men klarer ikke helt å tro dine egne øyne? Det var sånn. Jeg klarte ikke å forstå om at han hadde forstått hva jeg egentlig skrev. Men jo, det var sant. Han skjønte at dette ville gi datteren vår enormt mye. Hun får praktisert engelsk, og hun får kjenne en annen kultur enn vår egen. Sistnevnte er muligens det viktigste jeg ønsker at hun skal lære. For det tok meg mange reiser i voksent liv for å lære noe veldig grunnleggende om livet. Ikke bare se det på nyheter og på tv. Men å kjenne med min egen kropp og mitt eget sinn, hvordan det er her ute. Hvordan andre har det andre steder i verden. Bare for å nevne noen punkter som utgjør mine egne verdier ut fra å ha opplevd andre kulturer:

• De som ikke har noen ting er lykkeligere enn oss. Hvorfor?
• Desto mer ting jeg eier, desto tyngre føles livet. Hvorfor?
• Her kjenner jeg ingen, og da er jeg mindre redd. Hvorfor?

Og fra disse spørsmålene kommer så mye læring. For lykke har ikke noe å gjøre med hvor mye mat, penger eller status vi har. Det kommer av tilstedeværelse og aksept. Og mange ting er bare mer bagasje som hindrer oss fra å flytte rundt – om man vil. Vi kan ikke bli noe større enn det mennesket vi er, det er bare egoet vårt som kan det. Den delen av oss som vil ha status, vise frem bilen, eller ha fint ting fordi andre har det, selv om man kanskje ikke liker tingen. Det handler sjeldent om tingen, men følelsen rundt å være en sånn person som har en sånn ting, sant? Og det at vi begrenser oss selv så mye bare ved frykten av andre sine tanker om oss selv. Mens i det store bildet har det jo ingenting å si. Vi er så redde for å drite oss ut at vi ikke tør å prøve.

Uansett – vi planla i desember. Venninnen min og datteren fikk det ikke til, men jeg fant min mulighet gjennom denne ene lunsjen hvor vi hadde drømt oss vekk sammen. Og jeg måtte ta den muligheten. Ingenting kunne stoppe meg fra å gjøre dette nå som jeg fikk barnefars velsignelse. Jeg hadde seks måneder på å få alt på plass, og det er første gang i livet jeg har planlagt noe så grundig.

Det første som måtte på plass, var at hun kom inn på skolen her. Hun fikk plass på Montessori. En helt vilt fantastisk bra skole. Etter skolen var det flybillettene. Deretter søkte jeg henne ut av den norske skolen. Visum måtte på plass, dette fikk jeg via en visa-agent (finnes mang av dem her). Betale 6000 norske kroner for oss begge. Det må dog fornyes eller gjøres om til Kitas etter en stund. Kitas er dyrt, men gir 2 års oppholdstillatelse. Så var det å leie ut leiligheten min. Den ble leid ut til en alenepappa som flyttet hjem til Norge for et år med sin datter, etter mange år i USA. Litt samme eventyr som meg, og følte meg så utrolig heldig med leietakerne. Leide ut leiligheten fullt møblert, og siden jeg ikke har så mange ting, plasserte jeg 4 esker med personlige eiendeler i en bod. Null stress!

Det var litt kronglete da vi skulle reise, som mange fikk med seg. To dager før avreise gikk Indonesia i full lockdown, etter at Delta-varianten tok av her nede. Det endte med at vi bodde i en koffert i to måneder. I starten hadde jentungen undervisning over nett med skolen her, men så endte jeg med å skrive henne inn i sin klasse. Hun fikk et par uker med vennene sine på nytt igjen, før vi plutselig fikk reise!

Oslo – Doha – Jakarta. Og der måtte vi bo på hotell i 8 dager. Jeg hadde logget av alle sosiale medier, og det føltes veldig godt å kunne være tilstede uten å følge med på andre folk. Vi var kreative, spiste mye god mat, trente på gulvet, så mye serie og tv, og plutselig var tiden inne for å reise videre til Bali.

Det var fantastisk å endelig komme frem. Litt skummelt også, men mest fantastisk. Nå har vi vært her i tre uker. Vi har funnet rutiner i hverdagen og jeg elsker hvordan livet vårt utarter seg. Jeg kjører henne til skolen på scooteren hver morgen 8.30. Derfra drar jeg rett på trening. Kom meg inn i et fantastisk fellesskap på Nirvana Strenght, og har allerede fått flere bekjentskap. Etter trening reiser jeg hjem og jobber, noen ganger tar jeg macen med på cafe. Det er enormt mange spisesteder å velge mellom. Maten er fersk og digg, og det er et vegansk paradis når det kommer til farger og utvalgt av retter. Maten er også mye billigere enn i Norge. Jeg har beregnet at det er cirka halve prisen av det vi ville betalt hjemme, når vi spiser ute. Etter jobb henter jeg jentungen. Vi slapper av litt hjemme, bader i bassenget, kanskje vi spiser ute – og tar tidlig kveld, for så å våkne av solen – ikke vekkerklokken! Det er veldig behagelig. Veldig mange dager drar vi på stranden. Å løpe i bølgene i solnedgang er det beste hun vet. Hun blir aldri lei. Aldri. Og det er alltid noen å leke med på stranden.

Jentungen er på sin tredje uke på skolen og snakker engelsk hver dag. Det er ingen norske der til å hjelpe henne i løpet av dagen, kun Google Translate til nød. Det kommer til å gjøre at hun lærer engelsk enda raskere, og jeg vet at dette vil være en opplevelse hun vokser mye på.

Nå skal jeg ha litt skjermfri frem til at jeg skal hente henne på skolen. Det var gøy å skrive igjen! Håper det var gøy å lese også.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Tenker på å skrive enda et innlegg til i morgen, hvor jeg tar for meg det jeg personlig har gått gjennom i forkant… om det er av interesse? 

Jeg står på badet og skal reklamere for noe på Snapchat. Følte det var helt innafor å dele de nye veganske produktene jeg har fått testet ut. Jeg begynner å filme, men finner ut at jeg vil sminke meg litt. Føler jeg ser litt lite inspirerende ut. Vil bare markere bryna mine kanskje? Så tenker jeg ting som; Nei, det kan jeg ikke, for det er helt rart å sminke seg bare for å være på sosiale medier.

Så registrerte jeg følelsen jeg sto med av å tenke på hva kanskje noen andre vil tenke om meg, hvis jeg velger å gjøre noe jeg akkurat tenkte at jeg faktisk ville gjøre. Jeg står altså alene på badet og klarer helt på egenhånd å gi meg selv en dårlig følelse ut fra noe som ikke finnes.

Da jeg tok meg selv i det, klarte jeg å hente inn den mer fornuftige holdningen og tenke tanken helt gjennom. For er det egentlig så rart å sminke seg for å vise seg på sosiale medier? Mange går ikke en gang på butikken uten sminke, og her står influencere og leverer ansiktet sitt like nært til flere tusen mennesker, som til de man går tett på ellers i dagen. Det er jo som å være på TV, og hvor mange hadde egentlig gått helt usminket og stilt opp på TV? Og vipps fikk jeg et nytt syn på det å fikse seg for sosiale medier. Vi pynter oss når vi skal møte andre mennesker i selskap. Er det så galt at man gjør det i møte med noen gjennom en skjerm? At når vi først viser oss frem så vil vi skinne litt? Nå er ikke jeg den som bruker sminke ofte, men jeg elsker å sminke meg og pynte meg når jeg først gjør det. Dette var bare et av mange eksempel på destruktive tanker vi lager oss selv. For å bryte mønstre som dette må man være på vakt. Følge med hva slags tanker vi selv er i stand til å sette i gang.

Typisk meg det også, litt sånn alt eller ingen ting. Noe jeg har betraktet som en personlighet som bare er der. Jeg kan være mye, jeg kan være ingenting. Det er også noe jeg har lært om årsaken til. Livet har aldri vært mer spennende enn nå som jeg har blitt mer kjent med meg selv enn noen gang, og det er en lang prosess som jeg kjenner mye på.

De siste fire månedene har jeg hatt to måneder helt vekk fra sosiale medier. Jeg har fjernet apper som Instagram, Snapchat og min private Facebook. Og det er ikke for noen andre enn meg selv at jeg gjør det. Mange klarer ikke å forstå. Noen tenker at jeg har et problem med sosiale medier fordi jeg må logge helt av, eller de forstår ikke hva som finnes utenfor sosiale medier. Og det forsto ikke jeg heller før jeg prøvde å være helt uten i lengre perioder. Ikke bare en uke, eller en helg, men faktisk en hel måned. Jeg fant et mer harmonisk liv uten det hele.

Tenk alle inntrykkene vi får av én runde på Instagram. Eller, tenk på alle gangene de aller fleste sjekker sosiale medier hver eneste dag. Hvis du legger alle de inntrykkene sammen – tenk så mange inntrykk jeg IKKE fikk da jeg logget av. For å ikke snakke om all tiden. All energien jeg ikke brukte på å scrolle og falle ut av andre ting jeg skulle gjort. Tenk så mye tid vi bruker på å bare se på andre mennesker (som ofte gjør at vi ikke føler oss bra nok selv) i stedet for å utføre ting vi har lyst til. I stedet for å følge drømmene våre og ikke la tiden fly forbi.

Jeg er glad i bloggen min. Det er nesten et helt år siden jeg har skrevet, men jeg har lagt så mange år i dette at den er virkelig en del av mine yngste år som voksen. Voksen. Voksen er vel egentlig et annet ord for «neste generasjon». For man blir aldri riktig voksen. Det er alltid generasjonen før oss som virker som de voksne, selv hvor voksen jeg blir. Og jeg tar meg i å tenke på pappa og hvor ung han egentlig var da jeg var lita og tenkte at han var kjempevoksen! Så er man der og føler at man har mer ansvar, mer forståelse, mer erfaring, men barnet i oss er likevel med oss hele veien.

Vi har alle noe i oss som brenner etter å bli hørt, men det er umulig å vite at dette vakre finnes i oss uten å virkelig distansere oss fra støy så lenge at vi blir komfortabel i vårt eget selskap uten å bli rastløs. Når du kan sitte for deg selv å skrive, tegne, lese, eller gjøre hva som helst, kun for deg selv. Når du ikke trenger å se på en skjerm. Når du finner på noe med deg selv. Når du kan gå en mange timers tur i marka, alene, uten mobil. Når det ikke er for å dele med noen eller for å vise noen, når du faktisk liker å være i ditt eget selskap og føler at du har det veldig fint alene. Når du merker hvordan du lader batteriene på en helt annen måte, når du er helt for deg selv uten støy. Det er da du kjenner at du er i kontakt med noe større, noe mer. Noe som bor i deg, som er deg, og som gjør deg godt. Noe jeg ikke kan overbevise deg om at finnes, uten at du selv erfarer det. Men du må våge å gå ut av komfortsonen.

Hvorfor ikke sette av en kveld til å være med oss selv hver eneste uke? Hvorfor sitte alene og bruke tid på mennesker som ikke vet at du gir tiden din til dem? Især hvis du ikke lærer noe nytt fra det. Og for ikke å snakke om å meditere – som er å gi tid til seg selv. Hvorfor er det så vanskelig å prioritere en halvtime hver dag med full oppmerksomhet til seg selv, når du lett som ingenting kan sitte å scrolle på sosiale medier i en halvtime?

Når det å meditere er noe av det sunneste vi kan gjøre, og noe som gjør oss lykkeligere? Hvordan kan noe så godt være så vanskelig å prioritere?

Og hvordan kan det være så vanskelig å legge fra seg dette andre (tv og some) som ikke bunner i en indre vekst? Det er verdt å vie noen tanker til. Det digitale er fint og flott, men forstå at alt virkelig er designet for å holde deg lengst mulig til skjermen. Du er en brikke i et stort puslespill. En brikke i en kamp om oppmerksomhet. Store, sterke krefter som får meg til å skape innhold og deg til å sitte her og lese. Eller som får tusenvis av influencere til å selge alle verdens ting, og milliarder av følgere til å kjøpe. Disse kreftene er større enn hva vi evner å forstå uten å grave, og vi er brikker. Influencere, kjendiser, følgere. Alle er brikker.

Jeg har tenkt på enda en ting i dag, jeg. På hvordan vi tenker på hva andre tenker om oss. På hvordan jeg har tenkt på hva andre tenker om meg. Og jeg fanget meg selv et sted på veien. Jeg har spist ”vegansk” i fire år. Plantebasert. Men jeg har også det året spist melkesjokolade og ved flere anledninger vanlig ost.

Herregud for en deilig lettelse å skrive det!

Det skjedde noe da jeg publiserte at jeg spiste vegansk og ville fronte denne livsstilen. Jeg ble plutselig livredd for å si at jeg hadde driti på draget og spist melkesjokolade. Skammet meg. Men hvem i all verden er det jeg lager all denne motstanden for? Kun meg selv. Jeg vil gjerne spise 100% plantebasert, men jeg har altså en sånn svakhet for sjokolade at da jeg gikk på en smell med en pakke bamsemums en kveld, så gikk det fort over til en pose pops om dagen i en periode jeg hadde det tungt. Og selv om jeg hadde gått på en smell, ville jeg altså ikke vise det. For jeg tenkte at hvis jeg viste frem at jeg ikke fulgte min nye livsstil slavisk, så ville de der ute tro mindre om meg. Eller i verste fall ikke tro på hvor mektig og bra det faktisk er å spise plantebasert. For det kanskje det viktigste vi kan gjøre for verden. Og jeg ville vise at jeg klarte det.

Men da prøver jeg å være perfekt. Og det er jeg ikke. Det vil jeg ikke være heller. Det er slitsomt å prøve. Det er tungt å bære på skuldrene dette å skulle være perfekt. Men herregud så viktig det er å ikke proppe i seg sukker, det kan altså dra en glad tanke rett i kjelleren. Det er viktig at jeg nevner det. For det at jeg spiste så mye sjokolade dro meg enda mer ned da jeg var nede. Og jeg sleit så hardt med å komme meg ut av mørket. Og det kan ikke være tilfeldig at proppen løsnet etter tre dager da jeg sluttet å spise sukker. Skyene åpnet opp og ga meg lys til å komme meg videre.

Hvorfor ser vi på det uperfekte slik som vi gjør? Det er så mye lærdom i det vi tenker på som uperfekt. Hva er perfekt? For meg høres det overfladisk ut. Det høres ut som noe som ikke vil bli hørt, noe som er glattpolert og tomt. Det uperfekte har sjarmen med å kunne forandre, lære, vise. Det uperfekte bærer erfaringer som kan hjelpe utallige mennesker å forstå mer av seg selv. For det er når vi snakker om det uperfekte at det ikke føles så feil ut lenger. For når jeg forteller deg om et hull i meg, så er det mye lettere for deg å snakke om ditt. Du kjenner plutselig at ditt hull blir noe fint å prate om, fordi vi begge har det. Men i et rom med «perfekte» mennesker uten noen hull, kan det heller føles ut som en defekt. Som noe mislykket.

Hva med å tenke at denne defekten, dette uperfekte er nøkkelen? At alle de som streber etter det perfekte egentlig bare står på bar bakke uten å vite hvor de skal videre. Mens du med dette hullet har en vei å gå. Noe å lære. Noe å reparere til det bedre!

Det er også verdt en tankegang. Dette fine med å forstå hvordan vi saboterer for oss selv. For helt ærlig, hvis du er hundre prosent ansvarlig for din egen lykke, da skulle man vel tro at vi ville gjøre alt i vår makt for å komme dit?

Og jeg tror feilen muligens ligger i at vi blander lykke med perfeksjon. La oss snu på det: Hva om lykken er i det uperfekte i deg?

Frem til tredveårene løp jeg hodeløst rundt uten bekymringer og uten å kjenne på det som lå godt gjemt inne i meg. Det var nesten som at jo mer jeg løp hodeløst rundt, desto mer ristet jeg til live det som hadde ligget i bunnen av meg selv.

Og man skulle tro at man savnet å være uviten når det var så mye enklere, men sannheten er at jeg har aldri vært lykkelig sånn som nå, når jeg faktisk graver dypt i meg selv. Det uperfekte i meg er så spennende og lærerikt, at selv om det kan overvelde meg av smerte når jeg graver i det, så fortsetter jeg å grave. Nysgjerrigheten er større enn frykten. Og komfortsonen er farlig på alle måter. Den gjør deg tilfreds, og du slutter å vokse. Etterhvert som du går ut av komfortsonen vil du merke at du blir komfort med å være ukomfort. Og det er litt kult.

Et av de mest spennende som skjer i meg når jeg lærer om meg selv, er iveren etter å lære det videre. Livet raser fra deg mens du scroller. Sørg for å bli kjent med deg selv. Sørg for å finne ut hva du vil bruke livet ditt på. For når du slår av alt er det ingen som merker det likevel. Og når alt er av ser du hvem som er der på ekte.

Og hvis du ikke er der for deg selv på ekte, hvis du ikke er glad i å være med deg selv på ekte, hvorfor skal noen andre like å være med deg? Det er ditt ansvar å oppdra deg selv, hvis foreldrene dine ikke klarte det. Du er selv ansvarlig for å skaffe deg den hjelpen og den kunnskapen du trenger for å bli et velfungerende menneske. For å ha det bra. Og det finnes ikke noe mer spennende i livet enn å bli kjent med seg selv. Og det er en livslang prosess! Det er også det beste ved å lære å elske å utvikle seg. Kilden til glød inni deg blir aldri tom, den blir bare større.

Så logget jeg på sosiale medier igjen, som var planlagt for desember, og det er jo også gøy. Jeg tenker lenge på hva mitt første bilde skal være, og jeg bruker lenger tid enn før på å velge ut et. Alt er mer skummelt. Og de fleste har egentlig ikke merket at jeg har vært borte, for dagene deres har hatt så mye input at dagene har blitt som timer. Eller, ukene, som dager. Og jeg har blitt det så bevisst, at jeg kan observere hvordan jeg føler når jeg sjekker inn på bildet jeg har publisert: Hvor mange har sett? Og jeg kjenner at jeg synes det føles litt godt, å legge ut et bilde hvor jeg føler meg fin. Men så vet jeg også at det er kortvarig. Bare en liten boost.

Noe som mater egoet mitt og gir meg bekreftelse.

Noe som ikke er den lykken jeg må ha i bunn. Og når man vet det, så er det ikke så farlig med likes og antall publikum. For hvor absurd er det ikke at man kan legge ut et bilde man elsket før man postet det, men så fikk det mindre verdi for deg selv da det ikke var «mange nok» som likte det? Vi kan late som at det ikke er sånn, men det er det. Og derfor er det viktig å lære seg å se på det hele som statistikk, om man driver med det. Og vite at dette er statistikk, det er ikke kjærlighet. Antall likes skal ikke kunne rokke ved et menneskes selvtillit eller selvbilde. Og frem til vi lærer oss det, så er det altfor mange der ute som lever i ekstrem smerte under dårlig selvbilde, grunnet sosiale medier, fordi de ikke vet bedre.

Og jeg har et barn som vokser inn i dette. Det viktigste jeg kan gi henne, er nøkkelen inn til seg selv. For jeg kan ikke reversere eller stoppe teknologien. Jeg kan kun ruste henne med en sterk verktøykasse, slik at hun står støtt når hun forlater redet.

Å hjelpe andre til å tenke på ting som dette, det livnærer meg. Det gir meg en ordentlig god følelse, og jeg har lenge kjent at jeg må skrive noe før jul. For det har jeg alltid gjort. Julen har vært noe som minner meg om ting som gjør meg trist, og jeg vet at utrolig mange sliter. Hvis bare noen av dem kan se at jeg også sliter, så vet jeg at det føles litt bedre. Og det vil jeg bruke denne muligheten til. Å bare nå frem til noen med det viktige buskapet: Det går bra. Du kan fikse dette!

Jeg har flyktet og stengt julen ute ved hver anledning, men i år skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe annerledes. Julen kommer hvert år. Jeg kan rømme, eller møte den. Og fra den tanken hoppet jeg i bilen, kjørte til nærmeste KID og kjøpte inn julepynt. Jeg valgte å omfavne julen i år. Og selv om jeg sitter her alene med julestjerne og julelys og de fine juledukene, så har jeg det skikkelig koselig. Leiligheten ble varm og jeg elsker å se rundt meg. Mitt hjem. Min jul. Mitt ansvar. Enda en kode knekt!

Alle fotografier er tatt av

Marika Mørkestøl

Jeg visste ikke at jeg selv var en som ble påvirket. Jeg skjønte ikke hvordan jeg ble påvirket. Og for meg handlet det om tankene mine rundt hvordan andre så meg. Jeg klarte ikke å se hvem jeg selv var, på en måte. Var det jeg selv som ville være fornøyd med hvordan jeg oppførte meg, eller var det fordi jeg trodde at noen andre tenkte over det. Eller, hadde jeg bestemt hvilket inntrykk jeg trodde en annen hadde av meg, og oppførte meg deretter? Små, store ting som man bare ikke forstår at man holder på med.

Som skaper elsker jeg sosiale medier og dens verktøy, men hadde jeg ikke vært en skaper, så hadde jeg valgt vekk alt av sosiale medier for å leve et liv uten. Og kanskje jeg kommer dit en dag, men jeg er fremdeles på min vei og finner stadig ut hvordan den skal se ut. Og jeg er heldig som har gjort det jeg har gjort med sosiale medier, som gjør at jeg kan jobbe med ting som jeg elsker. Og jeg kan velge hvilken budskap jeg ønsker å sende ut når jeg først velger å stikke frem nesen for å jobbe. For å reklamere for teamet og sanke neste kull, for så igjen å logge av og fokusere på meg selv mitt private og jobbe med teamet. Jeg har funnet ut at å være helt av annenhver måned fungerer for meg nå. Jeg elsker det. Jeg har masse energi til å være på og lage innhold når jeg er pålogget, men også god tid til å være helt avlogget med god samvittighet når jeg logger av. Det har handlet om å se at det jeg har bygget opp er bra nok. Det skal alltid bli bedre, men det er bra nok. Hvis ikke nyter man ikke livet, man skal bare «rekke noe», gjøre «noe ferdig først». Også skal man bli lykkelig etterpå. Nei, det går ikke. Du må være lykkelig nå, for «nå» er det eneste tidspunktet du kan leve på. Du lever hverken i fortid eller fremtid. Kun nå.

Og når jeg først er på: Ja, da vil jeg snakke om dette med oss selv. Dette med ensomhet, angst, stress og alle disse hindringene som står i veien for at man skal forstå hva det å være lykkelig betyr. Vi er intelligente skapninger og vi har en hjerne som er fascinerende som få. Det essensielle vi kan oppleve ved å lære om oss selv, og det å være tilstede helt på ekte. Og vi kan lære oss nye ting, hele tiden. Vi kan lære oss om de vanskene vi har. Om psyken vår. Om hvorfor vi reagerer som vi gjør i ulike situasjoner. Og vi kan lære å bli bedre, snillere, smartere – hele tiden.

Det er så tilgjengelig og så livsviktig for oss alle, likevel vier vi mer tid til skjermer i alle varianter. «Det eneste veien ut, er inn.» Det var det min gode venn og livscoach Gustav som lærte meg når jeg hadde det vondt. Man kan ikke rømme, man må stå i det. Lære seg å kjenne det. For når du kjenner det – da er det ikke farlig.

Ikke gro fast. Ikke la middelmådig være ok. Ikke la livet være helt greit. Streb etter forandring og vekst. Erfaringer. Kom deg ut av komfortsonen og kjenn at du lever. At noen bruser i deg. Jeg lover, det bruser langt der inne, du må bare være stille nok til å lytte. Til å kjenne etter hva som bruser. Til å la det som bor i deg, veilede deg i den retningen som er ment for deg.

Til neste gang –
Lag en fin dag.

Anette-Marie 

Han skal ikke dø for ingenting, tenker jeg. Det var bare for noen dager siden, at jeg skulle skrive. Så skrev jeg ikke, slik som jeg egentlig skulle. Jeg skulle skrive til de som er alene i julen, slik som jeg tidligere har gjort når det er jul. Fordi jeg vet hvordan denne tiden, sluker oss inn i noe dypt.

Morgenen etter at den forferdelige nyheten om Ari Behn hadde stukket oss så uventet, var det denne himmelen som kledde fjorden på Romset. Jeg var alene i pappas hus, og slik tilbragte jeg de fleste dagene i julen. Denne natten hadde jeg sovnet når det var kortere vei til morgen enn til natt. Alt som ble publisert om Ari, samt videoer og tekster jeg kunne finne, alt slukte jeg som om han sto meg selv nær.

Fjorden hatt mørke skyer, hver dag, helt til denne dagen. Denne dagen var himmelen ren, vakker, med farger. Og jeg tenkte at det måtte være fordi at Ari forlot oss. Fallende inn i naturens sterke mening, om du tillater den, kjente jeg på en takknemlighet. Den kom ikke alene, den kom med en smerte som minte meg på at det finnes så mye å være takknemlig for.

Men i blinde lever vi. Blinde.

Han skal ikke dø for ingenting.

Dette lærer oss nok en gang at status ikke teller for lykke. At det å bli likt eller anerkjent, ikke teller som lykke. At det å bli likt av så ufattelig mange mennesker, ikke teller som lykke.

Det er noe som bor langt inne i oss, som er så viktig å gi oppmerksomhet. Jeg liker å tro at det er å være i kontakt med det som virkelig er. Det vi kommer fra og det som får alt det vakre til å gå sin gang av seg selv. Blomster, trær, dyr, Universet. Ikke forkludret. Selve livet blir avskåret av tankene, og vi tillater det, ubevisst.

Og hvem lever du for, om du ikke lever for deg?
Lever du i det hele tatt?

Spiller det noen rolle hva andre synes om du skulle dø i dag?
Og betydde det han eller hun gjorde noe i det store, om de skulle forsvinne i morgen?

Det er litt sånn, at hvis du ikke er opptatt med kaker, mennesker og pakker, så er det et mørke som tar oppmerksomheten i stedet, når det er jul. Et mørke som forsterker alt det mørke som bor i en. Og noen ganger, så hjelper det ikke at noen står med åpne armer og roper på deg. Jeg kan ikke forestille meg det mørket som falt over Lommedalen denne kvelden. Jeg kan kun tenke på det mørket jeg selv har dyppet sinnet i. Det må ha gjort så vondt.

Jeg hørte ham snakke i intervju og andre steder, og jeg fikk kjenne hvordan mine problemer plutselig ikke eksisterte. Hvor sørgelig er det egentlig at vi bruker minutter, timer, uker, år – av våre liv. På bagateller, uenigheter og negativ holdning. Hvordan vi tillater oss å være blinde for kjærligheten i oss og rundt oss.

Men så kan vi som står igjen – lære av å se kjærligheten som står igjen i vår nasjon.
Når ett menneske med et så stort press, klarte å sette spor – som ringer etter stein i vann.

Det er så lett å mene om andre, men glemte du at; du kun har ansvar for deg selv?

Vi vet aldri når siste ord er sagt, når siste øyeblikk er passert. Det kan være i dag, det kan være i morgen. Kan vi alltid sørge for å ikke angre på noe vi sier? Og hvis vi angrer, kan vi være sterke nok til å fortelle at vi angrer? Kan vi slippe denne stoltheten som er skapt ut fra idealer som egentlig ingen kan stå for?

Han skal ikke dø for ingenting, tenker jeg. Inn i dette tiår skal jeg ta med meg disse følelsene jeg sto med mens jeg så ut på himmelen. Da jeg innså at jeg ikke lever fullt ut. Tiden kan ikke kjøpes. For å få mest ut av tid, kan man kun være tilstede. Det krever fokus. Og de tingene jeg ønsker å oppnå, de skjer ikke uten at jeg jobber for de. Og hvert minutt jeg ikke bruker på mine drømmer, er bortkastet tid. Jeg vil gå inn i 2020 med denne lærdommen, og jeg skal se mennesker. Lytte mer. Prate mindre. En venn fortalte meg om noen kloke ord som en vis mann en gang sa:

The Dalai Lama — ‘When you talk, you are only repeating what you already know . But if you listen, you may learn something new.’

Vær vag om dine ord ikke er omhyggelig.
Begynn å lev litt. Om du sitter fast, svev. Og om du svever for høyt, føl dine bare tær mot bakken igjen,
for å minne deg om det viktigste: Å leve, mens du ennå kan.

Det kjennes, at landet sørger.

Tiden kan ikke snu, det er umulig. Men det står mye ære i det å lære.

Sa du noe du ikke skulle sagt?

Ensomheten som ligger i å bli voksen uten å lytte til seg selv. Mørket som kan fylle rommet selv om solen står høyt på himmelen. Tankene på den sorte evigheten i Universet. Tankene som vi kan velge å la bli til virkelighet. Det finnes i oss alle, et sted- Disse erfaringene og følelsene vi kjenner på når vi først er stille og lytter. Men ikke stopp, ikke overse det, ikke undertrykk det.

For et øyeblikk kunne jeg ikke minnes passordet. Det er så lenge siden jeg har skrevet. I kveld er det noe i meg som ikke klarer overse lengselen etter å skrive noe her. Jeg kan se hvordan flere tusen har vært innom bloggen min den siste måneden uten å få et eneste nytt ord å lese. Tenk at noen der ute oppdaterer bloggen min etter noe nytt – ennå. Bare det bekreftet at det er riktig å skrive noen ord i denne kvelden. Takk.

Balanse. Jeg bemerker ordet igjen og igjen. Plutselig skjønner jeg at alt er pluss og minus. Balanse. I sinn, i kropp, i natur, i alt. For mye eller for lite vil velte oss.

Å trekke meg tilbake fra å dele så mye som jeg har gjort i så mange år, har vært en prøvelse og en befrielse. Alt jeg trodde har blitt revet fra hverandre. Jeg ønsker å skrive til deg som trenger å lese noen gode ord, for jeg har fått meldinger fra tid til annen om at ordene mine er ønsket og savnet.

Livet er så mange farger, fasader, ulike sannheter, illusjoner. Og menneskene rundt deg speiler sider av deg selv. Hvis du omgås noen du ikke respekterer, så kan det like gjerne være noe i deg selv du ikke respekterer. Har du noen gang følt at du ikke klarer mer? Som om at du kan skylde på en god eller en dårlig dag? En dag er bare en vending av jordkloden, den kan vi ikke klandre for de vonde tankene vi velger.

Psykologen min sa noe beroligende her om dagen. Når det blir ordentlig mørkt og det gjør vondt, ikke stopp. Du er i en tunnel, og lyset er i den andre enden. Du kommer deg ikke gjennom før du kjenner på alt som kommer til overflaten.

Som en løk vil den som er stille se innover, lag etter lag. Å være redd og usikker, bare helt sånn plutselig, det er mulig. Og det er lov. Det er lov å være redd. Det er lov å være usikker. Det er lov å angre. Det er lov å starte på nytt.

De viktigste tingene jeg har lært så langt i livet er tilstedeværelse, nestekjærlighet, ærlighet til seg selv. Å gjøre ting med en god intensjon. Stillhet.

Så kan livet sparke beina av deg, men du kan likevel være den beste versjonen av deg selv. Mennesker kan være slu. De kan være slemme. De kan være ufine. Men dette er utenfor din kontroll. Det eneste du kan ha kontroll over, er hvordan du tar det.

Ha respekt for deg selv, ikke la andre tråkke deg på tærne eller behandle deg urettferdig. Vi skal erfare på kryss og tvers, og hvis det ikke er din lærdom, så er det noen andre sin. Man vet aldri intensjonen til andre, man vet aldri hva noen går gjennom. Hvis du opplever at noen gjør noe forferdelig, se for deg at du selv gjør det samme. Gjør det vondt når du forestiller deg dette? Da er det meget mulig at vedkommende har det så vondt selv.

Å være stille er skummelt. Da kommer det til overflaten. Alt vi har undertrykt, oversett. Vel. Til syvende og sist renner det over og da har du likevel ingen mulighet til å trykke det vekk. Alt skal komme for en dag, det er bare et spørsmål om tid.

Vær stille, for deg selv. Det er det fineste du kan gi deg selv. Stillhet uten avbrytelse. Alenetid. Naturen. Alt som kan lade batteriene dine i en tid som er travlere enn noen gang. Teknologien kan vi ikke stoppe.
Det er umulig.
Det eneste vi kan er å lære å leve med den. Sosiale medier og nettaviser, eller Internett, legger seg ikke til å sove. Det finnes ingen stengetid. Dette er din oppgave å takle, og det er den viktigste oppgaven du har i ditt liv akkurat nå.

Først og fremst for deg selv. Og hvis du er voksen og har barn, så er det ditt ansvar å lære barnet stillhet. Lære hva stillhet er. Stillhet får frem kreativitet, sannhet, ro. Det er noe i stillhet som er så fylt med kjærlighet og alt vi føler at vi «mangler» i livet. Du trenger ikke løpe eller reise noen sted, du trenger kun å være stille. Akkurat der du er. Så nært har det alltid vært, alt som du har savnet. Vi må bare overleve litt kjedsomhet for å nå frem.

Ikke vent til du er utbrent før du tar vare på deg selv. Ta det fra en som har testet det. Disse veggene kommer hyppigere og alt som heter angst og depresjon vokser som mentos bruser i cola. Det er deg selv, den ekte deg, som sier fra. Du må lære deg å leve i denne tiden. Lære deg hva som skal til for at din dag fungerer. Hvordan kan du lade batteriene dine kontinuerlig?

Jeg har så vidt funnet ut hva som fungerer for meg. Når jeg har fått det til å fungere over tid, kanskje jeg kan dele mer. Jeg jobber med meg selv. Det kommer til å ta litt tid, men det er i gang. Det er det viktigste. Jeg ønsker å hjelpe andre, dele erfaringer og være der for de som trenger meg. Men jeg har lært noe på den harde måten: Man må fikse seg selv før man kan fikse andre. Og livet er så mye mer enn stress. Det er for eksempel uendelig mange bøker å lese.

Lag deg en fin dag, hver dag. Les bøker og se dokumentarer. Utdann deg selv. Vær stille.
Det er mitt beste råd mot et meningsløst liv. 

Hver gang motgang har meldt seg i livet, har det tøffeste vært å snu det hele til lærdom. Når lærdommen viser seg snus alt til en eufori av forståelse. Jeg er stolt av meg selv for å følge drømmene mine. For å våge nye ting og nye retninger til å utvikle meg selv. Vi mennesker har et enormt potensiale til å stadig utvikle oss. Hvorfor skal vi ikke lære oss å ta dette ordentlig i bruk? Vil du angre på alt du ikke gjorde?

Vi kan alltid velge å være litt fanget i en annen virkelighet enn hva vi egentlig vil, men da skal man vite hvem man gjør det for. For hvis du ikke er villig til å leve i sannhet for deg selv, hvem er det du velger å leve på en løgn for? Og hvorfor skal andre leve i sannhet til deg? Livet er fantastisk når man lar det skje.

Det er så mye som skjer rundt oss, og i en verden full av bekymringer, med overdoser av inntrykk, ønsker jeg å dele hvordan man kan lære seg å finne balanse i en hektisk hverdag. Stress og indre uro er mer utbredt enn noen gang. Rett og slett fordi at vi, i vår tid, aldri har lært oss å leve i harmoni med oss selv. Midt opp i all teknologi, urbanisering og automatisering, glemte vi oss selv et sted.

Ytre forståelse er et resultat av indre trygghet. Nettopp derfor er din indre styrke viktig. Styrke til å tørre å våge å være deg selv. Og styrke til å takle andres tolkning av deg.

En viktig leveregel kan for eksempel være: Å være tro nok mot seg selv, til å forstå at man skal lytte til seg selv når man ikke trives i hverdagen. Livet er for kort til å være ulykkelig. Bær ikke nag til andre, det ødelegger kun ditt eget liv. Bær ikke nag til deg selv, for det holder deg tilbake fra å oppnå det livet du egentlig ønsker å leve.

I treningsteamet som jeg startet for fire år siden, ønsker jeg at disse verdiene skal leve i seg selv. Jeg bærer ikke nag til noen for å ikke ha de samme meningene som meg. Det ville slitt meg ut og fratatt meg gleden over å møte mennesker. Å gjøre fine ting for mennesker, uansett hvor de kommer fra, gir meg utrolig mye. Gjennom teamjegliker har jeg hatt gleden av å bli kjent med så mange mennesker som jeg kanskje aldri hadde møtt på min vei. Gleden av å se andre mennesker få et bedre liv, den trumfer alt. Jeg vet at mennesker som er ensomme, kommer langt ved å bryte ut av komfortsonen. Du kan tilsynelatende være den mest suksessrike utad i sosiale medier, men likevel sitte med all din fritid i dyp ensomhet.

En sammenheng som er sikker, er at desto mer vi lytter til oss selv, som vi gjør når vi er glad i oss selv – desto sunnere og mer aktive liv lever vi.

I sommer leste jeg en bok, som jeg gjerne vil anbefale. Den heter «Raushetens Tid», og er skrevet av Kathrine Aspaas. Mens jeg leste kunne jeg sitte i fred og innse at jeg har misunnelse for andre, som jeg kan snu til beundring. Boken har vært en av sommerens beste lesninger. Lettlest med en hel rekke gode poeng og skildringer. Masse fakta og mange referanser til forskning.

En av de fineste tingene i livet er å forstå hvordan vi fungerer. Det er en livslang prosess å bli kjent med seg selv, men desto herligere å vite at man aldri blir utlært. Denne spenningen kan vare livet ut, men man må først forstå hvordan man skal omfavne forandring. Mange bruker hele livet på å dagdrømme om det livet de egentlig vil ha, uten å forstå at det er mulig å gjennomføre det. En forandring skjer ikke uten at man gjør noe annerledes. Ingenting er umulig. Din dedikasjon til en oppgave utgjør resultatet av oppgaven, og hvis noe slår ut en annen vei enn man ønsker, så er det nok en pekepinn til hvordan du skal takle neste oppgave.

Lykke er uavhengig av det ytre. Men effekten av lykke vil som regel føre til et sunnere ytre. Mennesker som ikke klarer å spise sunt og ta vare på seg selv, har som regel noe bagasje de ikke har åpnet. Noe som trenger å slippe ut. Noe som trenger å bli hørt og forstått. Noe som en overvektig eller undervektig selv trenger å forstå. Det er aldri for sent. Du er aldri for gammel eller for ung. Det er alltid håp. Jeg ønsker å motivere andre til å ta grep om livet, for det er det det handler om. Å ta ansvar for seg selv. Lytte til seg selv. Lære hvordan man lytter til seg selv.

Det er ingen andre enn du selv som er ansvarlig for din lykke.

Anette-Marie

PS: Hvis du ønsker å lese mer om Teamjegliker – klikk her. 

Etter mange uker helt vekk fra alt som heter data eller mobil, er det nesten rart å trykke på tastaturet igjen. Å reise hit med jentungen er definitivt det beste valget jeg har gjort i år. Vi må jo alltid bli kjent med hverandre, i takt med hvordan vi forandrer oss, og barna våre er ingen unntak. Vi tilbragte tre uker her. De tre fineste ukene i mitt liv, kanskje.

Vi har lært og erfart så mye fint. Sett forskjeller og forstått vår posisjon på kloden enda bedre. Med det mener jeg at vi har større resurser enn vi aner. Det skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Her er noen øyeblikk fra tiden vår her nede. Har gledet meg til å dele bilder med dere!

Alle bildene betyr noe, og jeg håper de var inspirerende og fine å se på. Bali har en puls som er behagelig, og stedet kan lære deg mye. Det er mer å komme, mer å skrive, men dette er en start. Er det noe jeg virkelig har lært, så er det atter en gang forståelsen av å logge totalt av å være tilstede med de man elsker – uten å vite hva andre driver med på den andre siden av planeten. Det er en kort vei til seg selv.

Denne turen har ladet batteriene våre, men den har også nok en gang ført oss nærmere. Å bli kjent med jentungen gang på gang, er helt fantastisk. Jeg elsker å være mammaen hennes. Tiden jeg investerer er så viktig, og det er umulig å angre på tilstedeværelse med barna. ♥