Jeg står på badet og skal reklamere for noe på Snapchat. Følte det var helt innafor å dele de nye veganske produktene jeg har fått testet ut. Jeg begynner å filme, men finner ut at jeg vil sminke meg litt. Føler jeg ser litt lite inspirerende ut. Vil bare markere bryna mine kanskje? Så tenker jeg ting som; Nei, det kan jeg ikke, for det er helt rart å sminke seg bare for å være på sosiale medier.
Så registrerte jeg følelsen jeg sto med av å tenke på hva kanskje noen andre vil tenke om meg, hvis jeg velger å gjøre noe jeg akkurat tenkte at jeg faktisk ville gjøre. Jeg står altså alene på badet og klarer helt på egenhånd å gi meg selv en dårlig følelse ut fra noe som ikke finnes.
Da jeg tok meg selv i det, klarte jeg å hente inn den mer fornuftige holdningen og tenke tanken helt gjennom. For er det egentlig så rart å sminke seg for å vise seg på sosiale medier? Mange går ikke en gang på butikken uten sminke, og her står influencere og leverer ansiktet sitt like nært til flere tusen mennesker, som til de man går tett på ellers i dagen. Det er jo som å være på TV, og hvor mange hadde egentlig gått helt usminket og stilt opp på TV? Og vipps fikk jeg et nytt syn på det å fikse seg for sosiale medier. Vi pynter oss når vi skal møte andre mennesker i selskap. Er det så galt at man gjør det i møte med noen gjennom en skjerm? At når vi først viser oss frem så vil vi skinne litt? Nå er ikke jeg den som bruker sminke ofte, men jeg elsker å sminke meg og pynte meg når jeg først gjør det. Dette var bare et av mange eksempel på destruktive tanker vi lager oss selv. For å bryte mønstre som dette må man være på vakt. Følge med hva slags tanker vi selv er i stand til å sette i gang.

Typisk meg det også, litt sånn alt eller ingen ting. Noe jeg har betraktet som en personlighet som bare er der. Jeg kan være mye, jeg kan være ingenting. Det er også noe jeg har lært om årsaken til. Livet har aldri vært mer spennende enn nå som jeg har blitt mer kjent med meg selv enn noen gang, og det er en lang prosess som jeg kjenner mye på.
De siste fire månedene har jeg hatt to måneder helt vekk fra sosiale medier. Jeg har fjernet apper som Instagram, Snapchat og min private Facebook. Og det er ikke for noen andre enn meg selv at jeg gjør det. Mange klarer ikke å forstå. Noen tenker at jeg har et problem med sosiale medier fordi jeg må logge helt av, eller de forstår ikke hva som finnes utenfor sosiale medier. Og det forsto ikke jeg heller før jeg prøvde å være helt uten i lengre perioder. Ikke bare en uke, eller en helg, men faktisk en hel måned. Jeg fant et mer harmonisk liv uten det hele.
Tenk alle inntrykkene vi får av én runde på Instagram. Eller, tenk på alle gangene de aller fleste sjekker sosiale medier hver eneste dag. Hvis du legger alle de inntrykkene sammen – tenk så mange inntrykk jeg IKKE fikk da jeg logget av. For å ikke snakke om all tiden. All energien jeg ikke brukte på å scrolle og falle ut av andre ting jeg skulle gjort. Tenk så mye tid vi bruker på å bare se på andre mennesker (som ofte gjør at vi ikke føler oss bra nok selv) i stedet for å utføre ting vi har lyst til. I stedet for å følge drømmene våre og ikke la tiden fly forbi.
Jeg er glad i bloggen min. Det er nesten et helt år siden jeg har skrevet, men jeg har lagt så mange år i dette at den er virkelig en del av mine yngste år som voksen. Voksen. Voksen er vel egentlig et annet ord for «neste generasjon». For man blir aldri riktig voksen. Det er alltid generasjonen før oss som virker som de voksne, selv hvor voksen jeg blir. Og jeg tar meg i å tenke på pappa og hvor ung han egentlig var da jeg var lita og tenkte at han var kjempevoksen! Så er man der og føler at man har mer ansvar, mer forståelse, mer erfaring, men barnet i oss er likevel med oss hele veien.
Vi har alle noe i oss som brenner etter å bli hørt, men det er umulig å vite at dette vakre finnes i oss uten å virkelig distansere oss fra støy så lenge at vi blir komfortabel i vårt eget selskap uten å bli rastløs. Når du kan sitte for deg selv å skrive, tegne, lese, eller gjøre hva som helst, kun for deg selv. Når du ikke trenger å se på en skjerm. Når du finner på noe med deg selv. Når du kan gå en mange timers tur i marka, alene, uten mobil. Når det ikke er for å dele med noen eller for å vise noen, når du faktisk liker å være i ditt eget selskap og føler at du har det veldig fint alene. Når du merker hvordan du lader batteriene på en helt annen måte, når du er helt for deg selv uten støy. Det er da du kjenner at du er i kontakt med noe større, noe mer. Noe som bor i deg, som er deg, og som gjør deg godt. Noe jeg ikke kan overbevise deg om at finnes, uten at du selv erfarer det. Men du må våge å gå ut av komfortsonen.
Hvorfor ikke sette av en kveld til å være med oss selv hver eneste uke? Hvorfor sitte alene og bruke tid på mennesker som ikke vet at du gir tiden din til dem? Især hvis du ikke lærer noe nytt fra det. Og for ikke å snakke om å meditere – som er å gi tid til seg selv. Hvorfor er det så vanskelig å prioritere en halvtime hver dag med full oppmerksomhet til seg selv, når du lett som ingenting kan sitte å scrolle på sosiale medier i en halvtime?
Når det å meditere er noe av det sunneste vi kan gjøre, og noe som gjør oss lykkeligere? Hvordan kan noe så godt være så vanskelig å prioritere?
Og hvordan kan det være så vanskelig å legge fra seg dette andre (tv og some) som ikke bunner i en indre vekst? Det er verdt å vie noen tanker til. Det digitale er fint og flott, men forstå at alt virkelig er designet for å holde deg lengst mulig til skjermen. Du er en brikke i et stort puslespill. En brikke i en kamp om oppmerksomhet. Store, sterke krefter som får meg til å skape innhold og deg til å sitte her og lese. Eller som får tusenvis av influencere til å selge alle verdens ting, og milliarder av følgere til å kjøpe. Disse kreftene er større enn hva vi evner å forstå uten å grave, og vi er brikker. Influencere, kjendiser, følgere. Alle er brikker.

Jeg har tenkt på enda en ting i dag, jeg. På hvordan vi tenker på hva andre tenker om oss. På hvordan jeg har tenkt på hva andre tenker om meg. Og jeg fanget meg selv et sted på veien. Jeg har spist ”vegansk” i fire år. Plantebasert. Men jeg har også det året spist melkesjokolade og ved flere anledninger vanlig ost.
Herregud for en deilig lettelse å skrive det!
Det skjedde noe da jeg publiserte at jeg spiste vegansk og ville fronte denne livsstilen. Jeg ble plutselig livredd for å si at jeg hadde driti på draget og spist melkesjokolade. Skammet meg. Men hvem i all verden er det jeg lager all denne motstanden for? Kun meg selv. Jeg vil gjerne spise 100% plantebasert, men jeg har altså en sånn svakhet for sjokolade at da jeg gikk på en smell med en pakke bamsemums en kveld, så gikk det fort over til en pose pops om dagen i en periode jeg hadde det tungt. Og selv om jeg hadde gått på en smell, ville jeg altså ikke vise det. For jeg tenkte at hvis jeg viste frem at jeg ikke fulgte min nye livsstil slavisk, så ville de der ute tro mindre om meg. Eller i verste fall ikke tro på hvor mektig og bra det faktisk er å spise plantebasert. For det kanskje det viktigste vi kan gjøre for verden. Og jeg ville vise at jeg klarte det.
Men da prøver jeg å være perfekt. Og det er jeg ikke. Det vil jeg ikke være heller. Det er slitsomt å prøve. Det er tungt å bære på skuldrene dette å skulle være perfekt. Men herregud så viktig det er å ikke proppe i seg sukker, det kan altså dra en glad tanke rett i kjelleren. Det er viktig at jeg nevner det. For det at jeg spiste så mye sjokolade dro meg enda mer ned da jeg var nede. Og jeg sleit så hardt med å komme meg ut av mørket. Og det kan ikke være tilfeldig at proppen løsnet etter tre dager da jeg sluttet å spise sukker. Skyene åpnet opp og ga meg lys til å komme meg videre.
Hvorfor ser vi på det uperfekte slik som vi gjør? Det er så mye lærdom i det vi tenker på som uperfekt. Hva er perfekt? For meg høres det overfladisk ut. Det høres ut som noe som ikke vil bli hørt, noe som er glattpolert og tomt. Det uperfekte har sjarmen med å kunne forandre, lære, vise. Det uperfekte bærer erfaringer som kan hjelpe utallige mennesker å forstå mer av seg selv. For det er når vi snakker om det uperfekte at det ikke føles så feil ut lenger. For når jeg forteller deg om et hull i meg, så er det mye lettere for deg å snakke om ditt. Du kjenner plutselig at ditt hull blir noe fint å prate om, fordi vi begge har det. Men i et rom med «perfekte» mennesker uten noen hull, kan det heller føles ut som en defekt. Som noe mislykket.
Hva med å tenke at denne defekten, dette uperfekte er nøkkelen? At alle de som streber etter det perfekte egentlig bare står på bar bakke uten å vite hvor de skal videre. Mens du med dette hullet har en vei å gå. Noe å lære. Noe å reparere til det bedre!

Det er også verdt en tankegang. Dette fine med å forstå hvordan vi saboterer for oss selv. For helt ærlig, hvis du er hundre prosent ansvarlig for din egen lykke, da skulle man vel tro at vi ville gjøre alt i vår makt for å komme dit?
Og jeg tror feilen muligens ligger i at vi blander lykke med perfeksjon. La oss snu på det: Hva om lykken er i det uperfekte i deg?
Frem til tredveårene løp jeg hodeløst rundt uten bekymringer og uten å kjenne på det som lå godt gjemt inne i meg. Det var nesten som at jo mer jeg løp hodeløst rundt, desto mer ristet jeg til live det som hadde ligget i bunnen av meg selv.
Og man skulle tro at man savnet å være uviten når det var så mye enklere, men sannheten er at jeg har aldri vært lykkelig sånn som nå, når jeg faktisk graver dypt i meg selv. Det uperfekte i meg er så spennende og lærerikt, at selv om det kan overvelde meg av smerte når jeg graver i det, så fortsetter jeg å grave. Nysgjerrigheten er større enn frykten. Og komfortsonen er farlig på alle måter. Den gjør deg tilfreds, og du slutter å vokse. Etterhvert som du går ut av komfortsonen vil du merke at du blir komfort med å være ukomfort. Og det er litt kult.
Et av de mest spennende som skjer i meg når jeg lærer om meg selv, er iveren etter å lære det videre. Livet raser fra deg mens du scroller. Sørg for å bli kjent med deg selv. Sørg for å finne ut hva du vil bruke livet ditt på. For når du slår av alt er det ingen som merker det likevel. Og når alt er av ser du hvem som er der på ekte.
Og hvis du ikke er der for deg selv på ekte, hvis du ikke er glad i å være med deg selv på ekte, hvorfor skal noen andre like å være med deg? Det er ditt ansvar å oppdra deg selv, hvis foreldrene dine ikke klarte det. Du er selv ansvarlig for å skaffe deg den hjelpen og den kunnskapen du trenger for å bli et velfungerende menneske. For å ha det bra. Og det finnes ikke noe mer spennende i livet enn å bli kjent med seg selv. Og det er en livslang prosess! Det er også det beste ved å lære å elske å utvikle seg. Kilden til glød inni deg blir aldri tom, den blir bare større.


Så logget jeg på sosiale medier igjen, som var planlagt for desember, og det er jo også gøy. Jeg tenker lenge på hva mitt første bilde skal være, og jeg bruker lenger tid enn før på å velge ut et. Alt er mer skummelt. Og de fleste har egentlig ikke merket at jeg har vært borte, for dagene deres har hatt så mye input at dagene har blitt som timer. Eller, ukene, som dager. Og jeg har blitt det så bevisst, at jeg kan observere hvordan jeg føler når jeg sjekker inn på bildet jeg har publisert: Hvor mange har sett? Og jeg kjenner at jeg synes det føles litt godt, å legge ut et bilde hvor jeg føler meg fin. Men så vet jeg også at det er kortvarig. Bare en liten boost.
Noe som mater egoet mitt og gir meg bekreftelse.
Noe som ikke er den lykken jeg må ha i bunn. Og når man vet det, så er det ikke så farlig med likes og antall publikum. For hvor absurd er det ikke at man kan legge ut et bilde man elsket før man postet det, men så fikk det mindre verdi for deg selv da det ikke var «mange nok» som likte det? Vi kan late som at det ikke er sånn, men det er det. Og derfor er det viktig å lære seg å se på det hele som statistikk, om man driver med det. Og vite at dette er statistikk, det er ikke kjærlighet. Antall likes skal ikke kunne rokke ved et menneskes selvtillit eller selvbilde. Og frem til vi lærer oss det, så er det altfor mange der ute som lever i ekstrem smerte under dårlig selvbilde, grunnet sosiale medier, fordi de ikke vet bedre.
Og jeg har et barn som vokser inn i dette. Det viktigste jeg kan gi henne, er nøkkelen inn til seg selv. For jeg kan ikke reversere eller stoppe teknologien. Jeg kan kun ruste henne med en sterk verktøykasse, slik at hun står støtt når hun forlater redet.
Å hjelpe andre til å tenke på ting som dette, det livnærer meg. Det gir meg en ordentlig god følelse, og jeg har lenge kjent at jeg må skrive noe før jul. For det har jeg alltid gjort. Julen har vært noe som minner meg om ting som gjør meg trist, og jeg vet at utrolig mange sliter. Hvis bare noen av dem kan se at jeg også sliter, så vet jeg at det føles litt bedre. Og det vil jeg bruke denne muligheten til. Å bare nå frem til noen med det viktige buskapet: Det går bra. Du kan fikse dette!
Jeg har flyktet og stengt julen ute ved hver anledning, men i år skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe annerledes. Julen kommer hvert år. Jeg kan rømme, eller møte den. Og fra den tanken hoppet jeg i bilen, kjørte til nærmeste KID og kjøpte inn julepynt. Jeg valgte å omfavne julen i år. Og selv om jeg sitter her alene med julestjerne og julelys og de fine juledukene, så har jeg det skikkelig koselig. Leiligheten ble varm og jeg elsker å se rundt meg. Mitt hjem. Min jul. Mitt ansvar. Enda en kode knekt!

Alle fotografier er tatt av Marika Mørkestøl
Jeg visste ikke at jeg selv var en som ble påvirket. Jeg skjønte ikke hvordan jeg ble påvirket. Og for meg handlet det om tankene mine rundt hvordan andre så meg. Jeg klarte ikke å se hvem jeg selv var, på en måte. Var det jeg selv som ville være fornøyd med hvordan jeg oppførte meg, eller var det fordi jeg trodde at noen andre tenkte over det. Eller, hadde jeg bestemt hvilket inntrykk jeg trodde en annen hadde av meg, og oppførte meg deretter? Små, store ting som man bare ikke forstår at man holder på med.
Som skaper elsker jeg sosiale medier og dens verktøy, men hadde jeg ikke vært en skaper, så hadde jeg valgt vekk alt av sosiale medier for å leve et liv uten. Og kanskje jeg kommer dit en dag, men jeg er fremdeles på min vei og finner stadig ut hvordan den skal se ut. Og jeg er heldig som har gjort det jeg har gjort med sosiale medier, som gjør at jeg kan jobbe med ting som jeg elsker. Og jeg kan velge hvilken budskap jeg ønsker å sende ut når jeg først velger å stikke frem nesen for å jobbe. For å reklamere for teamet og sanke neste kull, for så igjen å logge av og fokusere på meg selv mitt private og jobbe med teamet. Jeg har funnet ut at å være helt av annenhver måned fungerer for meg nå. Jeg elsker det. Jeg har masse energi til å være på og lage innhold når jeg er pålogget, men også god tid til å være helt avlogget med god samvittighet når jeg logger av. Det har handlet om å se at det jeg har bygget opp er bra nok. Det skal alltid bli bedre, men det er bra nok. Hvis ikke nyter man ikke livet, man skal bare «rekke noe», gjøre «noe ferdig først». Også skal man bli lykkelig etterpå. Nei, det går ikke. Du må være lykkelig nå, for «nå» er det eneste tidspunktet du kan leve på. Du lever hverken i fortid eller fremtid. Kun nå.
Og når jeg først er på: Ja, da vil jeg snakke om dette med oss selv. Dette med ensomhet, angst, stress og alle disse hindringene som står i veien for at man skal forstå hva det å være lykkelig betyr. Vi er intelligente skapninger og vi har en hjerne som er fascinerende som få. Det essensielle vi kan oppleve ved å lære om oss selv, og det å være tilstede helt på ekte. Og vi kan lære oss nye ting, hele tiden. Vi kan lære oss om de vanskene vi har. Om psyken vår. Om hvorfor vi reagerer som vi gjør i ulike situasjoner. Og vi kan lære å bli bedre, snillere, smartere – hele tiden.
Det er så tilgjengelig og så livsviktig for oss alle, likevel vier vi mer tid til skjermer i alle varianter. «Det eneste veien ut, er inn.» Det var det min gode venn og livscoach Gustav som lærte meg når jeg hadde det vondt. Man kan ikke rømme, man må stå i det. Lære seg å kjenne det. For når du kjenner det – da er det ikke farlig.
Ikke gro fast. Ikke la middelmådig være ok. Ikke la livet være helt greit. Streb etter forandring og vekst. Erfaringer. Kom deg ut av komfortsonen og kjenn at du lever. At noen bruser i deg. Jeg lover, det bruser langt der inne, du må bare være stille nok til å lytte. Til å kjenne etter hva som bruser. Til å la det som bor i deg, veilede deg i den retningen som er ment for deg.
Til neste gang –
Lag en fin dag.
Anette-Marie