Jeg kan ikke skrive alt som har skjedd i detaljer. Men la meg fortelle litt om følelsen rundt det. Så fant jeg ut at jeg måtte slutte i jobben om jeg skulle ta vare på meg selv. Det er en liten ting av alt som skjer i etterkant, men det startet her. Jeg skjønte plutselig at jeg kun byttet tiden min mot penger. Og jeg jobbet ikke lenger for meg selv. Det var som om at noen vegger smalnet inn rundt meg. Jeg hadde jobbet veldig mye og hatt lite fri disse månedene. Men det er beundringsverdig å se hva vi klarer når vi vil eller må. Takknemlig for erfaringen og hva det egentlig gjorde for meg. Det at jeg klarer å se det store bildet ved slike helomvendinger gjør meg litt stolt. Men så kommer stormen..

Jeg ble sliten. Som om at jeg hadde holdt det ut for å overleve, men jeg kjente til følelsen som kriblet oppover ryggraden min mens jeg ikke fulgte med. Kall det å møte veggen. Kall det å være utbrent. Jeg har vært der før, og jeg vil ikke la det smelle for hardt. Opp i dette kommer en overveldende sak nummer 2, som jeg ikke kan dele her. Et spørsmål har dukket opp og kan endre hele min identitet. Jeg har startet en prosess jeg ikke kan avslutte, og jeg vet ikke hva disse svarene kommer til å gjøre med meg.

Det neste er døden. Bestefar havner på sykehus i Bodø og min datter og meg reiser opp for å være med bestemor. Hun har ingen annen familie i Bodø, vi vil være der for henne. Bestemor på 83 kjenner du til om du har fulgt meg lenge. Hun er mitt alt. På vei opp forteller bestemor at bestefar kommer hjem igjen fra sykehuset. På kvelden prater jeg med tante som kan meddele at han kun har dager igjen. Bestemor klarer ikke å ta det inn, og vi vet noe hun ikke vil vite om. Hvordan skal noen med dager som ligner hverandre mer enn vi kan forstå, skjønne at det ikke kommer til å være slik lenger? Etter 60 år med to meters avstand til hverandre foran tv. Hvordan skal man skjønne at man plutselig er helt alene i det huset man alltid bodde i sammen? Jeg sitter plutselig og ser på en mann som ligner et innskrumpet barn. Han er liten, han tar ikke mer næring. Han er et skjelett med hud på, og han skal reise videre.

Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for at de jeg er glad i skal dø for tidlig, men jeg er ikke redd for å bli gammel og dø. Jeg tror på at vi er mer enn hva vi ser, og jeg tror på at vi egentlig ikke dør, selv om dette skallet er brukt opp. Det har blomstret, gjort sin reproduksjon, og skal visne. Sjelen vår derimot, den tror jeg er koblet sammen med alt som lever. Jeg tror vi er alt og at vi underbevisst er det samme.

Min tante og min kusine kom etterhvert ned fra Trømsø. Sammen vasker vi et hus som trengs å vaskes. Kaster møbler som skulle vært kastet for flere tiår siden. Går gjennom ting som ikke har sett dagens lys i dette århundret. Det måtte gjøres. Da vi ikke vasket og ryddet, satt vi ved dødsleiet til bestefar. Hver time trodde vi kunne bli den siste, men han var kvikk i hodet, tross alt. Han planla hvordan han skulle begraves, hva som skulle stå på steinen, hvordan praktiske ting måtte på plass. Og ikke minst, hvordan gressklipperen fungerte og at vi måtte hjelpe bestemor å klippe plenen.

Det var rart å prate som om at noen bare skulle sette seg på et fly og flytte, og samtidig stå i huset og vaske og rydde vekk ting som vi visste ikke trengtes mer. Han var ikke død ennå, men vi visste at han ikke kom tilbake. En absurd følelse. Jeg har mistet flere kjære i selvmord og drap. Det er vel egentlig det samme… ordene skiller bare hvem som drepte. Men jeg har aldri opplevd å sitte på dødsleiet med noen på denne måten. Dag inn og dag ut. Det var noe fint ved det. Og da vi skulle reise til Oslo hadde han ennå ikke tatt sitt siste drag, men jeg visste at han ikke kom til å være der neste gang jeg skulle til Bodø. Det gikk saktere, han sov nesten bare på slutten. Jeg hvisket «god tur», så forlot jeg hjemmet han lå på. Og inni meg visste jeg på et vis at han skulle oppleve noe veldig fint i det han tok sitt siste drag og reiste fra denne kroppen.

Vi landet i Oslo. Jentungen reiste rett videre på ferie med pappaen. Jeg satte meg på toget inn til sentrum. Jeg hadde sovet minimalt. Hele meg var fremdeles i Bodø på et vis. Tekstet med de der oppe og fikk oppdateringer. Det tok to dager til, så sovnet han inn. Jeg hadde egentlig lyst å oppleve å sitte der mens han forlot kroppen sin. Sånn hadde det gått. Fra å være sjokkert over nyheten til at det hele ble veldig normalt. Også var vi ikke mer trist da han faktisk døde, men lettet over at han slapp å bare ligge der mer.

Jeg kom ned gikk rett i en ny felle. Sliten, manglet søvn eller fotfeste. Ville bare bli tatt litt vare på, ville ikke være alene, men jeg måtte hvile. Hadde en relasjon jeg trodde det var fint å lene seg på. Det var den ikke. Enda en smell. Og jeg måtte gi slipp på dette også.

Monoton. En strek. Apatisk.

Sånn føler jeg meg for det meste nå. Begeret var fylt allerede før dette startet. Sitter i leiligheten nå. Maskinen vasker klær og radioen spiller. Bella sover under fotene mine, og vi gjør oss klar til å reise oppover igjen. Denne gangen kjører jeg sånn at Bella kan være med. Vil ikke sende henne bak i et fly, derfor kjører vi bil. Også vil jeg at bestemor skal få møte henne.

Bilturen blir lang. 17 timer. Jeg satser på en pitstop hos en venninne i Trondheim hvor jeg kan sove en natt. Så skal jeg videre nordover.

Jeg har kjent meg alene når alt dette skjedde. Det skjer jo ennå. Mye av det. Og etterhvert nå skal jeg tilbake til mitt eget firma å jobbe, men jeg trenger superkreftene mine. Jeg puster kanskje roligere, men jeg kjenner at pulsen er høy og at et indre stress ikke gir helt slipp ennå. Men det skal få tiden til å gjøre det.

Livet er veldig interessant og det lærer oss noe hele tiden. Her er noe av det viktigste jeg har lært meg i sommer:

– Å utlevere meg for tidlig til noen, gjør meg ekstra sårbar. Dessuten er det ikke alle som fortjener at jeg gjør det. Og det tar tid å vite hvem som fortjener en del av meg.

– Døden setter ting i perspektiv, det er en påminnelse om å leve her og nå.

– Tid er det eneste vi aldri får igjen. Ingen penger er verdt å bytte livet ditt mot, hvis du er et sted du ikke trives.

Fortsatt god sommer! Om et par dager legger jeg på vei mot nord. Jeg gleder meg til å ha et lite eventyr for meg selv.

XOXO

A.M.