Det har gått 26 dager siden jeg slettet sosiale medier, og jeg har det veldig fint. Og det beste ved det, er at jeg ikke tenker over det. Jeg bare merker at jeg har det bedre generelt. Jeg er gladere, mindre stresset, og har mer tid, selv om jeg jobber mer enn før. Jeg trener så og si hver dag og gleder meg til hver økt. Jeg orker å spise sunt, det vil si, ta meg tiden til å lage måltidene. Jeg går oftere ut med hunden uten å ta med mobilen, slik at jeg uforstyrret kan se på bygningene, menneskene, og trærne.

Akkurat nå skriver jeg fra kjøkkenet. Veggen på den andre siden i bakgården, viser meg trærne jeg ikke kan se. Skyggene lager kruseduller som minner om skyer, og jeg tenker på et fint øyeblikk jeg hadde før trening her forleden. Jeg lå på en benk utenfor en kirke og så på skyene som sakte formerte seg fra en figur til en annen. Jeg elsker å ligge sånn, og mens jeg gjorde det tenkte jeg på at det var lenge siden sist. Et lite øyeblikk var det en liten smiley på himmelen. Det fikk meg til å smile. Og noen øyeblikk senere formet den et hjerte. Det føltes ut som at noe prøvde å vise meg at jeg er på riktig sted.

Det tar tid å logge av. I en digital verden bombarderes vi med langt mer enn hva vi rekker å prosessere. Så mens et arkiv av inntrykk står i kø for å bli prosessert, ligger kunsten i å leve gjemt langt vekk inne i oss et sted.

Jeg vil inspirere, men det er vanskelig om jeg kun blir et resultat av tusen inntrykk uten mitt eget uttrykk. For hvordan kan vi vite hvem vi er eller hva vi egentlig liker, om vi ikke kan skille vår indre stemme fra alt annet vi tar inn?

Jeg kjenner at jeg fremdeles lander. Savner ikke sosiale medier i form av å se hva andre gjør, men jeg kan av og til tenke at jeg vil dele noe jeg ser. Da minner jeg meg selv om at jeg har bloggen, og at alt kan få komme frem i ord her.

Nå er det så varmt i Oslo at det minner om dagene på Bali hvor man dekte seg til for solen mens man reist fra A til B. Det er 29 grader inne i leiligheten. På Bali hadde vi alltid aircondition inne, så det ble pauser fra varmen enten hjemme på senga eller inne på en café. Det målte 32 grader ute i dag, og jeg dagdrømmer om Bali og hvordan vi bare levde i en evig lang ferie. Og hvordan jeg innså at det var mulig å ha et liv som var på den måten. At det ikke trengte å bare være en ferie. At det er mulig å ha den roen og spenningen som en livsstil.

Da vi bodde der tenkte jeg på viktigheten av å bringe den følelsen hjem til Norge. Ikke la disse normene og denne klokken dra oss tilbake til å stresse med å bare leve og jobbe for å få en liten ferie igjen. Men å leve. Hver dag.

For det er mulig. Det er kun oss selv som bestemmer hvordan vi skal se verden. Du kan velge å vente på bussen mens du irriterer deg over at du er sent ute, eller du kan se det som en mulighet til å bare være og observere andre mennesker. Du kan klage på jobben og rutinene du må gjennom, eller du kan øve på å være så tilstede at selv den kjedeligste ting blir spennende. Du kan velge å gjøre det til en mission å gjøre jobben din bedre enn du noen gang har gjort. 

Klart det krever disiplin å leve mer i nuet, å logge av, å være så tilstede at man kan møte mennesker og situasjoner med et åpent hjerte, i stedet for å reagere uten å vite hvorfor man gjør det. Men hvis man har opplevd nok av den deilige, dype tilstedeværelsen som finnes i oss, så blir det enklere å ta jobben. Det er derfor jeg gjør det. For jeg har opplevd tider hvor livet er dypere og har mer mening, derfor blir det et lettere valg.

Gulrøtter og poteter koker ved siden av meg. Jeg lager en sen middag som heller burde kalles for kvelds, da klokken har bikket 20.00 på en lørdag kveld.

Jeg har ikke så mange fancy bilder å dele nå. Her er bare et par fine solnedganger jeg har vitnet til, og et lite innsjekk fra gymmet. Skal få tatt med meg kameraet ut en av dagene og ta litt gode bilder igjen. Jeg gleder meg til det kjenner jeg.

Lag en fin dag, hva enn klokken er når du leser.

Hilsen meg.