For ikke så lenge siden skaffet vi oss veldig spontant en hund. Det var jo blitt snakket om tidligere, og vi hadde bestemt oss over et år før for at vi skulle ha valp, men jeg hadde ikke helt skjønt at en hund er som et helt menneske. Det tar like stor plass som et menneske. Et menneske som må ha vann, mat, vaksiner. Pluss at det kreves mer enn fra et barn. Man må for eksempel ut flere ganger om dagen. Et spebarn ligger mye et sted og du må løfte det for å flytte på det. En hund er som en toåring som er overalt fra dag én. Klart den blir mer voksen, men den kommer alltid til å være avhengig av deg for å få mat i matskåla og for å gå på do.

De første dagene fikk jeg panikk. Jeg fikk ikke sove hele natten og desto mer jeg tenkte på at jeg ikke kunne reise fritt når jeg ville, desto mer panikk fikk jeg. Flere ganger så jeg på valpen med forakt. En følelse av vemmelse og bitterhet. Og blandet med det, en skyldfølelse for at jeg følte disse fæle tingene.

Hvorfor følte jeg dette? Det riktige spørsmålet er kanskje heller: Hvorfor fikk jeg meg en hund? Jeg tror ofte at alt har en mening. Denne hunden kom til meg lett. Det var overraskende lett straks vi fikk øye på denne rasen, og det føltes på mange måter ut som at det var helt riktig at hun skulle være akkurat her hos meg – nå.

Så da var det kanskje en grunn. Skal det forberede meg på å få flere barn, siden jeg tydeligvis har glemt hvordan det var å ha en unge klistret til seg og fullstendig avhengig av deg til alle døgnets tider. Eller skal det advare meg mot å få flere barn? Er det en mening bak, eller er det bare meg selv som lager alle disse meningene?

På det verste ga jeg meg selv to uker. La meg se hva jeg føler om to uker, tenkte jeg. Også tilga jeg meg selv for å kanskje måtte levere henne tilbake. Jeg tenkte også på hvordan jeg måtte stå i stormen av det hele. At mange kom til å si ”hva var det jeg sa?”. Jeg tenkte at det måtte jeg bare la skje, for det er jo tross mitt liv og jeg som skal leve med dette. Det var så ille at jeg lå i sengen sent på natten og gråt hysterisk. Valpen lå uskyldig som et barn i kurven ved siden av meg og bare elsket meg uendelig og fullstendig på alle måter, mens jeg tenkte at den kom til å ødelegge livet mitt.

Tanker er ikke ekte. Det er tanker. De er ufarlige.
Det farligste vi gjør med dem, er å tenke at de er ekte, og deretter begynne å beskylde oss selv for å være klin gal og syk for å tenke stygge eller fæle tanker. Men det er bare tanker.

Det gikk litt tid, og innen de to ukene hadde gått, så var det ikke ille lenger. Jeg hadde for lengst skjønt at livet ikke kunne fortsette uten denne tispa. Hun sov gjennom natten uten å behøve å gå ut, og jeg fikk søvnen jeg trengte for å ikke ble mentalt ustabil og få totalt panikk. Det var et til barn i familien, akkurat som jeg hadde tenkt da vi fikk henne. For en stor grunn til at vi fikk henne var jo nettopp det at jentungen skulle få seg en venn i familien, siden det bare er oss to.

Denne valpen, som har fått navnet Bella, er som en rampunge som man elsker selv om den er ulydig og finner på apegøyer når det minst passer seg. Å det å lære henne de riktige tingene er heller ikke så vanskelig om man bare legger litt innsats og godvilje til. Og alle hundeeiere sier som jeg sikker kommer til å si om to år: Det er intens og mye jobb i starten, men så får du en fantastisk lydig og snill hund i mange år fremover. Jeg googlet meg frem til en hundetrener, fordi hun drar i båndet og vil hilse på alle. Jeg har de siste dagene vært litt stresset for at hun blir for stor før jeg rekker å lære henne å gå pent i bånd. Så kom det opp en liste over ting de fikser hos en problemhund:

• å være alene hjemme
• å kjøre bil
• høye lyder/skarpe smell
• fremmede hunder
• fremmede mennesker
• andre dyr
• berøring
• … har du problemer med at hunden din viser aggresjon mot
• mennesker (barn, gjester, joggere, osv…)
• andre hunder
• … eller har du problemer med
• lydighet
• dominans
• husrenhet
• bjeffing
• ødelagte møbler

Jeg så på listen punkt for punkt og følte meg plutselig heldig. Bella er allerede flink til å være alene hjemme og kjøre bil. Hun liker alle mennesker og hunder, kanskje litt for mye, men aldri vist noe aggresjon. Hun takler å bli tatt på potene, og jeg har klippet neglene hennes. Hun er husren, bjeffer så og si aldri (vi blir alltid overrasket de få gangene vi hører hun lager lyd), og hun ødelegger ikke møblene. Hvis vi går tur i skogen får hun løpe uten bånd, og hun stikker aldri av selv hun løper litt rundt og forsker i skogen. Så hun er alt i alt helt fantastisk – og det eneste jeg sliter med er at hun drar i båndet. Hun er ikke engang fem måneder gammel, så det kommer til å gå bra. Det krever bare litt ekstra innsats fra meg, og trening på å ikke hilse på alle andre hunder.

En Eurasier kan bil tilbaketrukken og sjenert. Det er derfor viktig å sosialisere den slik at den ikke blir en hund som gjemmer seg bak beina dine straks det kommer noen i nærheten. Det problemet har vi ikke her, ikke i det hele tatt.

Da det var verst for meg i starten, delte jeg dette på Snapchat (@tingjegliker) og fikk enormt masse fin tilbakemelding. Det var så utrolig mange som følte det som meg, og de aller fleste hadde kommet seg gjennom det.

Man vet ikke hvordan det er før man har prøvd, uansett hvor mye man forbereder seg. Og å vite at det kan være overveldende noen dager, det skjønner man ikke før man står i det. Men det går over. Og det går ganske fort over også. Og hvis det ikke går over, så er det ingen skam å snu. Det er lov å si: Dette var ikke for meg likevel. Og det er lov å si: Dette er veldig vanskelig og utfordrende.

Det positive med å ha hund er definitivt hvordan man blir tvunget mer ut i naturen. Og man angrer aldri på å gå en fin tur! Dessuten vil den alltid elske deg ubetinget. Uansett om du tenker dumme tanker eller gjør dumme ting.