Heldig er den som kan gå på jobb og leve videre etter et brudd. Heldig er den som klarer å bare gi slipp, fordi han vet sin verdi. Heldig er hun som går med nesen i sky og ikke lar noe som er henne uverdig slippe inn. Heldig er de som setter sin standard høyt nok til at alt annet preller av.

Heldig er vi som jobber med oss selv for å faktisk komme oss dit.

Det er sommeren 2022 og jeg har lagt bak meg flere forhold enn noen jeg kjenner. Jeg er ofte tilfreds med å ha vært i mange relasjoner fordi jeg har lært mye. De lærte meg noe, alle disse menneskene. Og jeg har heldigvis tatt noe lærdom hver gang. Det har gjort at jeg har blitt behandlet noe bedre i mine siste relasjoner enn i mine første. Likevel har jeg en vei å gå. Jeg har noe å bevise, for meg selv. At jeg, store lille meg, kan sette grenser.

Det var enklere å avslutte et forhold tidligere i livet. Fordi man hadde hele livet foran seg. Så kommer man til et punkt hvor man ser at man har levd en god stund. Og hvor ender man da? Et sted hvor man blir mer redd for å feile og prøve, fordi man ønsker så sterkt at det skal fungere.

Jeg har ikke behov for å være «singel». Da er jeg heller alene, eller med noen for alltid. Prosessen med forelskelse og bli kjent er gøy den stunden man føler at «wow, dette er det jeg ønsker meg». Så bruker man mye tid på å lære hverandre å kjenne. Det er vanskeligere å gi slipp desto mer man vet om hverandre. Eller kanskje desto mer man drømmer om fremtiden sammen? Så står man der etter å endelig ha skjønt at det ikke går, og da virker hele den prosessen som et ork. For hvor deilig er det ikke at noen kjenner deg så godt at du har sluttet å være redd for å ikke bli likt, eller redd for å drite deg ut, for den andre vet hvor teit og urimelig du kan være, men valgte å elske deg likevel.

Det er slitsomt å tenke at et nytt menneske skal gjennom den prosessen. Men jeg tror det er slitsomt fordi man tenker på det når man enda ikke vet hvem dette mennesket skal være. Og når man endelig møtes når man minst forventer det – for det er alltid sånn, er det ikke? – så føles det superdeilig igjen og man får den uendelige energien som en forelskelse fører med seg. Så kan man igjen velge ordene sine med omhu, og kanskje ikke dele alt som har skjedd før. For selv om man skal kjenne hverandre inn og ut på så mange måter, så er det mange ting som hører fortiden til som man ikke trenger å dra inn i nåtiden. Eller hva?

Vi forandrer oss hele tiden, så lenge vi er åpen for det. Å stagnere er vondere enn å vokse utenfor komfortsonen. Jeg kan si helt klart at han som sist forelsket seg i meg, aldri hadde forelsket seg i meg for 10 år siden. Eller at han som forelsket seg i meg da jeg var 19 år, aldri hadde forelsket seg i denne versjonen av meg den gang. Fordi vi tiltrekkes av hverandres bagasje og jeg er sikker på at det står en usynlig vektskål mellom alle som tiltrekkes av hverandre.

For selv om en tilsynelatende har mer bagasje enn den andre, er jeg overbevist over at den andres usynlige bagasje utgjør at den vil redde den andre. Og derfor blir henne med alt kaoset reddet av en mer stille mann som liker å bære hennes rot i stedet for å ta tak i sitt eget. Det føles jo tross alt bedre, helt til det likevel ikke går. Med mindre begge to er sin bagasje vel bevisst og ønsker å jobbe på egenhånd – sammen med den andre – for å komme seg ut av det.

I sommer har jeg fått meg en hund. Det var både gjennomtenkt og ikke gjennomtenkt. Det som ikke var gjennomtenkt visste jeg ikke at ikke var det – så det fant jeg ikke ut før etterpå. Så da blir det som når man får et barn. Man løser det. Og hun er noe som opptar all min dødtid i tillegg til all tid som egentlig ikke er død. Hun får meg ut av leiligheten med korte mellomrom og jeg går mer i naturen. Hun er så glad når hun ser mennesker at hun tisser på seg, og hun har spist i stykker to ledninger. Heldigvis var ingen av dem koblet til strøm. Vi har hatt henne i tre uker og jentungen sier hun er like glad i Bella som det hun er i meg, faktisk kanskje enda litt mer også.

Og vips, så fyller jeg 36 om noen dager og har både en datter som har startet på ungdomsskolen, og en valp som kommer til å være valp en stund. Hvem vil ha meg nå da?, tenker jeg. Så betrygger jeg meg selv med at om jeg ikke skulle møte noen mann som jeg ønsker å leve med livet ut, så får jeg bli en forfatter som skriver uendelig mange gode bøker og lever på kjærligheten fra de som leser hva jeg skriver.

Klokken er 13.50 og det var deilig å skrive igjen. Et lite øyeblikk tenkte jeg at blogg er så mye bedre enn alle andre kanaler på SOME til sammen, som skriker og gnåler og kanskje jeg bare skulle begynt å blogge hele tiden igjen. Men verden er ikke sånn akkurat nå..

Til neste gang. Lag en fin dag.