(..and the garbage). Jeg føler at dette er en fin tid for å reflektere og skrive mer om Bali. Vi har bodd her i snart syv måneder og blitt kjent med øya og oss selv. De fleste som reiser hit blir forelsket i stedet, men jeg tror ikke det er hvem som helst. Jeg tror vi som forelsker oss har et ønske om noe «mer», noe annet, noe som ikke finnes der hjemme. Eller, et ønske om å bare være oss selv uten å tenke på det rundt oss.

Tiden har gått og jeg har vært så heldig å få oppleve Canggu under korona-epidemien. Hjemme i Norge var de mentale problemene det verste: Det å ikke kunne være sosial som før, og så klart, en del fikk økonomiske konsekvenser. Tross økonomiske problemer i Norge og hvor ille det kan bli der, så kan det ikke bli verre enn her. Det apparatet vi har i Norge fungerer. Vi kan klage og si at enkelte ting ikke er optimalt, men standarden vi ønsker er på verdenstoppen. Og du vet ikke hva du har – før du ikke har det.

Her på Bali har de ikke et system slik som vi har i Norge. Under den verste tiden av pandemien var systemet her gode naboer. Naboer som begynte å gi vekk ris gratis i stedet for å selge det.

Dette er en fantastisk øy som er drevet av turisme. Mens vi i Norge sutret over å ikke kunne drikke øl på byen, stoppet hele verden opp her nede. Jeg er glad for at vi kom hit på den tiden vi gjorde. Gatene var stille, jeg elsket det. Alle lokale var evig takknemlig for oss, hvor enn vi gikk. Vi var lyse, høye mennesker. Et lite tegn på overlevelse. Et tegn på at penger kommer tilbake til øya, og deretter mat på bordet.

Canggu, stedet vi bor, var aldri mitt favorittsted da vi var her i 2019. Jeg synes det var overfylt av turister og likte meg ikke i kaoset. Men så er det her i Canggu skolen til jentungen ligger. Montessori. Et skolevalg jeg er utrolig fornøyd med.

Denne gangen var Canggu stille, men likevel var det nok å finne på. Jeg har vitnet til overgangen fra et fredelig Canggu, til nå, bare startet på det verste, som for de lokale er det beste. Og selv om de lokale kjenner på det å måtte være takknemlig for alle disse rike turistene som kommer hit for å leve hemningsløst uten reglene de har hjemme, så er det mulig å bemerke seg at de også kjenner på et tempo og at det dukker flere utakknemlige turister opp. Jeg lærte tidlig en viktig ting fra en venn som selv har jobbet i restaurantbransjen på Hawaii i hele sitt liv. Han fortalte meg hvor kjipt det føles når gjestene ikke enser deg og aldri ser deg inn i øynene. Og her hvor de virkelig gir deg sin oppmerksomhet, og lærer seg navnet ditt så fort de får sjansen, vil jeg alltid se dem og vise respekt.

De lokale ønsker oss hit, og vi ønsker å være her, og det fineste vi kan gjøre er å vise gjensidig respekt. Hvis du i tillegg lærer deg litt av språket deres (som er veldig lett), skårer du høyt hos de lokale!

For vi må aldri glemme at grunnen til at dette er et paradis for oss, er den ekstreme fattigdommen som finnes her. Mennesker har bygget hoteller og villaer som er paradis, fordi det er billig å bygge her. Om jeg selger min leilighet i Norge kan jeg bygge en luksus-villa her på Bali og leie den ut til turister og influencere/ påvirkere..

Så hvorfor forelsker vi oss i dette stedet? Dette spørsmålet har jeg fundert veldig mye på. For det er ikke bare lett å være her. Det er også vondt, hvis man har noen medmenneskelige følelser, som jeg selv har.

Du kan scrolle side opp og ned på Internett og i sosiale medier og se luksus-hotell, luksus-villaer, og nydelige utsikter og utflukter med modell-influensere og veltrente kropper. Og er det ikke det vi ønsker å oppleve? Det vi ikke ser like mye til er fattigdommen som er vegg i vegg med luksusstedene.

Når jeg spaserer på stranden vet jeg at jeg er en vandrende pengeseddel. De lokale vil ha oppmerksomheten min og selge meg smykker eller saronger. Noen velger å gjøre det på denne måten. Noen jobber med barna sine, som er vanskelig å si nei til. Jeg vet ikke hvor mange store øyne jeg har hatt tittende på meg. Den ene hånden ber om penger, mens den andre hånden illustrerer «jeg er sulten» ved å stryke på magen.

Nå skal det sies at ikke alle disse er i nød, og det er virkelig trist. Jeg har hørt historier (mest fra Jakarta som ikke er på denne øyen, men  hovedstaden i Indonesia) om kvinner som sitter barnevakt til spedbarn, for å så stikke ut med spebarnet knyttet til seg med et sjal. De stiller seg opp i veikryss og kommer og banker på vinduet til alle bilene for å tigge om penger. De skal ha det til å se ut som at det er deres barn og at de sulter. Mens sannheten er at et par foreldre er ute en aften og aner fred og ingen fare om at barna deres blir brukt til å tigge om penger. Og selv om at dette er organisert kriminalitet er det virkelig vondt å vitne til. Her på Bali vet jeg ikke hvor utbredt dette er, men du ser både barn og voksne tigge penger når du starter å kjøre mot Denpasar og de store veiene.

Tilbake til forelskelsen.

Så hvorfor forelsket jeg meg i dette stedet? Jeg tror det er følelsen av ro som er opp i det hele. De lokale har ikke tidspress på seg. De følger ikke klokken like mye som de følger solen. De tar det med ro og de er virkelig tilstede, for de har ikke omfavnet dette digitale helt ennå. Noen har, men de aller fleste har ikke det. De høster og sår, de smiler og er takknemlige.

Vår første villa her lå i Berawa. Gaten var lenge stille og jeg pleide fylle bensin på scooteren rett over gata. En liten familie skulle man tro, men de var to voksne og fire barn, boende i et rom. Rommet har en skillevegg som adskiller det private. Det ligner et lite bakrom, som er et soverom for de alle. I den delen vi ser, som ligner en åpen garasje, jobber de. Mannen lager persienner av bambus. Store saker. Jeg ser ofte ham og sønnen jobbe med detaljene før de begynner å lakkere det. Noen ganger er mannen borte når jeg kommer innom, og datteren på 11 år er den som fyller scooteren min.

Jeg betaler 10.000 rp for en liter bensin. Det er 6 kroner. Det er billigere for bensin enn det er for drikkevann. Ja, for vi må ikke glemme hvor privilegerte vi er i Norge som har gratis vann i krana hvor enn vi er. Og likevel bruker vi enorme og idiotiske summer på Imsdal og andre merker – i stedet for å alltid ta med en flaske vann hjemmefra. Tenk om vi donerte vekk de pengene… En flaske vann i Norge koster vel opp mot 50 kroner nå? Det er nesten 100.000 rp her. Til sammenligning er en månedslønn her 3 millioner rp. Hvor mange kroner tenker du det er? Det er 1839 norske kroner. Det er så mye som vi bruker en kveld ute hjemme. Bare en taxitur for oss er nesten 1/4 av deres lønn.

Nå skal vi ikke glemme at det er dyrere å leve hjemme og at det er billigere å leve her. Men jeg bodde billig i den første villaen vi hadde. Grunnet pandemien fikk jeg en veldig god pris for en stor villa med 3 soverom. 15 millioner rp. Det er i underkant av 10.000 kroner. Og de som jobber rundt villaen og passer på alt fra hagestell til renhold og vaktservice, har en god jobb med en månedslønn på 3 millioner. Det må jo føles bisart for de som jobber der, at noen betaler en halv årslønn for å bo der. Jeg er rett og slett et sykt rikt menneske når jeg er her..

Men kunne jeg ikke bare ha bodd i en rønne og levd slik de gjør her? For virkelig å kjenne på det? Klart jeg kunne, men jeg er vokst opp i Norge, og jeg har et helt annet krav til renslighet og hvordan jeg har det rundt meg, enn hva de lokale har her. Fordi jeg vant i lotto som vi så ofte sier. Jeg ble født i Norge. Heldigvis er det ønskelig at vi bruker pengene våre her, slik at de har en jobb. Jeg kan også bo billigere her, og jeg gjør det nå, men i starten valgte vi denne villaen på grunn av tryggheten det ga oss med 24-timers vakthold.

Det er jo iøynefallende hvor glade menneskene her er til tross. De vant ikke i lotto som oss, men de har heller ikke de ubetydelige problemene som vi lager der hjemme.

Og det er kanskje akkurat dette som trekker oss hit. Oss som ikke helt klarer å elske det tempoet som aldri stopper der hjemme. For hvis du elsker å leve på Bali, så får du ikke i pose og sekk. Du får naturen, det tropiske, det du kun har tilgang til i feriene dine. Men du må også kjenne på samvittigheten. Du må lære deg å akseptere at du ikke kan hjelpe alle. Du må jobbe med deg selv og forstå at dette ikke er en quick-fix. Våre nesten 5,4 millioner mennesker i Norge er ingenting å holde styr på i kontrast til Indonesia sine 273,5 millioner innbyggere. Les det igjen. De er altså 50 ganger så mange som oss. Og når du er her vitner du til noe som du ikke kan forestille deg. Her er det mange som ikke har noen ID i det hele tatt. Og det er mange som har flere. Noe som også gjør kriminalitet annerledes.

Jeg er en sånn som plukker opp søppel på gata hjemme i Norge. Det er så rent og hva enn det er som ligger og slenger en plass, stikker seg godt frem. Jeg skulle gjerne gjort det samme her, men det er umulig. Det er søppel overalt. De aller fleste lokale aner ikke hva kildesortering er, og jeg finner litt humor i å tenke på flisespikkeriet vi holder på med der hjemme. Det er jo bra, for all del. Men samvittigheten vi kjenner på ved å kaste noe i feil dunk der hjemme, kontra hva du vitner til her? Det er ironisk. Hvis du bor i Norge: Gratulerer! Vi er helt rå når det kommer til kildesortering og det å håndtere søppel. Her har de ikke et ordentlig system, og selv om organisasjoner jobber på spreng for å plukke søppel, rense elver og strender, får du plutselig se videoer i sosiale medier hvor lokale dumper søppel i havet som om at det var det riktige å gjøre.

Hvorfor? De vet ikke bedre. Ingen har lært dem om plast, eller om mikroplast. De mangler rett og slett utdanning på en hel del og de lever vel uvitende om at de bidrar til å ødelegge kloden vår. De trenger utdanning mer enn noe annet.

La oss for eksempel se på ofringen de gjør. Hver eneste dag ofrer de gaver til guder. Det er som regel mat, og ofte er det mat i plastikk. De setter det ut, og de er mange millioner som gjør dette. 3,6 millioner mennesker på øya er hindu.

Bare her på Bali lever det mer enn 4,3 millioner mennesker. Ja, det er nesten like mange som oss i Norge. Men Norges land har et areal på 385 207 km², mens Bali har et areal på 5780 km². Det er helt ville tall å ta til sammenligning, og det er ren fakta.

Når det kommer til dyr og hvordan de tas vare på, så er det et helt eget kapittel. Det er mulig jeg vier en post til dette alene senere. Å spise plantebasert på Bali er en drøm. Det er veldig enkelt. Grønnsaker og frukt er ferske og smaker himmelsk. Det finnes utallige veganske cafeer med store utvalg, og de aller fleste restauranter har veganske retter på menyen. Dessverre er det turister og tilflyttende som har dette fokuset – ikke de lokale.

Høns transporteres i små kurver på mopeden, de står til salgs langs gatene, de lever under dårlige vilkår. Gullfisker henger til salgs langs veien i små plastikkposer, det samme gjør små skilpadder. En ku er budet fast i et tau fra snuten og har maks tre til fire meter å bevege seg på i diameter. De går i sirkel. Griser blir grillet som om at de var et trofé, som de også er – her.

Katter og hunder er enda et kapittel, men de er heldigvis ikke mat. De er bare i ekstreme overtall utenfor noen sin kontroll, og mange er veldig syke.

I det store bildet tror jeg de som forelsker seg i det som er her, har et stort behov for forandring i livet sitt. Å finne seg selv, eller lete i seg selv, eller bli klok på seg selv, er enklere her. Mange spirituelle mennesker bor her, for ikke å snakke om de lokale selv. Man kan føle det på et vis. Troen. Det at så mange tror på noe. Det er fint.

Og hvis du er den som sitter der hjemme og føler at livet hverken har mål eller mening, så kan du flytte hit og være hvem du vil. For her er det plass til absolutt alle. Du kommer deg lett inn i miljøer her og det skapes raskt nye vennskap. Elsker du dyr? Her kan du starte en organisasjon eller du kan starte en dyreklinikk. Det trengs mange som bryr seg om dyr her. Vil du starte en ny restaurant eller cafe? Velkommen. Du kan bidra til det lokale miljøet ved å skape flere arbeidsplasser. Brenner du for miljøet? Kom hit og start en organisasjon. Det er nok av mennesker som vil bidra ved å sende penger og føle at de selv kan bidra, mens du tar deg av jobben! En hel øy av muligheter.

Hvis du vil spole tiden noen hundre år tilbake og leve i en verden før det digitale fantes, så finnes det mange steder å gjøre det her. Du klarer deg lenge her ved å selge noe der hjemme. Har du en bil du kan selge? Så har du bosted her. Eller du kan selge bostedet ditt hjemme og bygge nytt her. Du kan bygge to nye hjem og leie ut det ene mens du bor i det andre. Har du 300.000 kroner kan du bygge et hus for deg og en lokal familie på deres land. Du betaler vel og merke for å leie landet deres i 20-25 år, men så får du jo så mye mer for pengene. Vil du investere mer, får du også mer. Det finnes mange muligheter.

Det var det jeg hadde på hjertet for nå. Kommenter gjerne og fortell meg om det er spesifikke ting du ønsker at jeg skal skrive mer om mens jeg er her.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Jeg blogger ikke så ofte, men du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt her slik at du mottar en mail når det kommer en ny post 🙂