Kjære lesere, nye som gamle. Ja, nå er vi her – på Bali. Og med all roen som fulgte så vil jeg plutselig skrive igjen! Jeg er nok en blogger i hjertet fremdeles. Mens jeg skriver spilles det reggie-musikk fra høytaleren på stua og en herlig gartner rydder i hagen. Jeg har hjulpet litt til. Fjerne store, visne blader fra palmene. Han synes det var så gøy at jeg ville hjelpe til. Da jeg spurte om jeg kunne spille musikk, svarte han: Yes, reggie! Og da Bob Marley begynte å synge stua begynte han å danse med vannslangen utpå plena her. For en glede!

Hvor skal jeg begynne? Går jeg tilbake for å forklare alt, eller skriver jeg bare fra akkurat nå? Du vil vite alt, vil du ikke? Jo. Så klart vil du det. Du leser jo om et Bali-eventyr!

Okei. Alt startet i desember. Datteren min og jeg var hos en venninne og hennes datter på overnatting. Hun var nysingel og jeg var jo allerede alene med jentungen. Vi begynte å snakke om å reise på ferie sammen straks pandemien roet seg. Og euforiske som vi ble gikk praten over til det å flytte vekk et år. Og vit, at dette har jeg drømt om i mange år. For tre år siden snuste jeg på England. Kontaktet skoler og sjekket opp mulighetene. Men tiden var ikke helt klar for det. Denne gangen gikk praten rett på Bali. Det er vel bare et par bloggposter tilbake til vår første reise hit i 2019. Og av alle stedene jeg hadde reist, var dette stedet som ga meg en enorm ro og glede. Jeg tittet på tidligere Instagrambilder for noen måneder siden, og så at jeg hadde skrevet: «Jeg tror jeg kunne bodd på Bali».

Det som skjer etter denne lunsjen, er dyp research og planlegging av ord. Det var jo bare et hinder for å gjøre noe sånt. Jobben min er online, den var ikke et hinder. Men jeg har en datter som også har en far. Vi har henne annenhver uke. Hvordan skulle han gå med på at jeg tok datteren vår vekk fra ham i et år? Ikke  bare rett borti gata heller, men til andre siden av kloden!

Jeg skrev verdens lengste sms. Flaks at vi ikke har delmeldinger lenger. Husker du (eller opplevde du det i det hele tatt) da en tekstmelding hadde maks antall bokstaver. Skrev man får langt fikk man flere meldinger. Vel, dette hadde blitt veldig mange delmeldinger! Jeg skrev ned alle fordelene for jentungen, samt hvor mye jeg selv ønsket dette i mitt liv, samt viste til skoler jeg hadde sjekket ut som hadde et veldig godt omdømme.

Jeg sendte meldingen og ventet. Og ventet. Og ventet.

Dagen etter fikk jeg svar. Det stod noe som «Dette ser bra ut, la oss snakkes om det til uken»!

Du vet når du ser noe, men klarer ikke helt å tro dine egne øyne? Det var sånn. Jeg klarte ikke å forstå om at han hadde forstått hva jeg egentlig skrev. Men jo, det var sant. Han skjønte at dette ville gi datteren vår enormt mye. Hun får praktisert engelsk, og hun får kjenne en annen kultur enn vår egen. Sistnevnte er muligens det viktigste jeg ønsker at hun skal lære. For det tok meg mange reiser i voksent liv for å lære noe veldig grunnleggende om livet. Ikke bare se det på nyheter og på tv. Men å kjenne med min egen kropp og mitt eget sinn, hvordan det er her ute. Hvordan andre har det andre steder i verden. Bare for å nevne noen punkter som utgjør mine egne verdier ut fra å ha opplevd andre kulturer:

• De som ikke har noen ting er lykkeligere enn oss. Hvorfor?
• Desto mer ting jeg eier, desto tyngre føles livet. Hvorfor?
• Her kjenner jeg ingen, og da er jeg mindre redd. Hvorfor?

Og fra disse spørsmålene kommer så mye læring. For lykke har ikke noe å gjøre med hvor mye mat, penger eller status vi har. Det kommer av tilstedeværelse og aksept. Og mange ting er bare mer bagasje som hindrer oss fra å flytte rundt – om man vil. Vi kan ikke bli noe større enn det mennesket vi er, det er bare egoet vårt som kan det. Den delen av oss som vil ha status, vise frem bilen, eller ha fint ting fordi andre har det, selv om man kanskje ikke liker tingen. Det handler sjeldent om tingen, men følelsen rundt å være en sånn person som har en sånn ting, sant? Og det at vi begrenser oss selv så mye bare ved frykten av andre sine tanker om oss selv. Mens i det store bildet har det jo ingenting å si. Vi er så redde for å drite oss ut at vi ikke tør å prøve.

Uansett – vi planla i desember. Venninnen min og datteren fikk det ikke til, men jeg fant min mulighet gjennom denne ene lunsjen hvor vi hadde drømt oss vekk sammen. Og jeg måtte ta den muligheten. Ingenting kunne stoppe meg fra å gjøre dette nå som jeg fikk barnefars velsignelse. Jeg hadde seks måneder på å få alt på plass, og det er første gang i livet jeg har planlagt noe så grundig.

Det første som måtte på plass, var at hun kom inn på skolen her. Hun fikk plass på Montessori. En helt vilt fantastisk bra skole. Etter skolen var det flybillettene. Deretter søkte jeg henne ut av den norske skolen. Visum måtte på plass, dette fikk jeg via en visa-agent (finnes mang av dem her). Betale 6000 norske kroner for oss begge. Det må dog fornyes eller gjøres om til Kitas etter en stund. Kitas er dyrt, men gir 2 års oppholdstillatelse. Så var det å leie ut leiligheten min. Den ble leid ut til en alenepappa som flyttet hjem til Norge for et år med sin datter, etter mange år i USA. Litt samme eventyr som meg, og følte meg så utrolig heldig med leietakerne. Leide ut leiligheten fullt møblert, og siden jeg ikke har så mange ting, plasserte jeg 4 esker med personlige eiendeler i en bod. Null stress!

Det var litt kronglete da vi skulle reise, som mange fikk med seg. To dager før avreise gikk Indonesia i full lockdown, etter at Delta-varianten tok av her nede. Det endte med at vi bodde i en koffert i to måneder. I starten hadde jentungen undervisning over nett med skolen her, men så endte jeg med å skrive henne inn i sin klasse. Hun fikk et par uker med vennene sine på nytt igjen, før vi plutselig fikk reise!

Oslo – Doha – Jakarta. Og der måtte vi bo på hotell i 8 dager. Jeg hadde logget av alle sosiale medier, og det føltes veldig godt å kunne være tilstede uten å følge med på andre folk. Vi var kreative, spiste mye god mat, trente på gulvet, så mye serie og tv, og plutselig var tiden inne for å reise videre til Bali.

Det var fantastisk å endelig komme frem. Litt skummelt også, men mest fantastisk. Nå har vi vært her i tre uker. Vi har funnet rutiner i hverdagen og jeg elsker hvordan livet vårt utarter seg. Jeg kjører henne til skolen på scooteren hver morgen 8.30. Derfra drar jeg rett på trening. Kom meg inn i et fantastisk fellesskap på Nirvana Strenght, og har allerede fått flere bekjentskap. Etter trening reiser jeg hjem og jobber, noen ganger tar jeg macen med på cafe. Det er enormt mange spisesteder å velge mellom. Maten er fersk og digg, og det er et vegansk paradis når det kommer til farger og utvalgt av retter. Maten er også mye billigere enn i Norge. Jeg har beregnet at det er cirka halve prisen av det vi ville betalt hjemme, når vi spiser ute. Etter jobb henter jeg jentungen. Vi slapper av litt hjemme, bader i bassenget, kanskje vi spiser ute – og tar tidlig kveld, for så å våkne av solen – ikke vekkerklokken! Det er veldig behagelig. Veldig mange dager drar vi på stranden. Å løpe i bølgene i solnedgang er det beste hun vet. Hun blir aldri lei. Aldri. Og det er alltid noen å leke med på stranden.

Jentungen er på sin tredje uke på skolen og snakker engelsk hver dag. Det er ingen norske der til å hjelpe henne i løpet av dagen, kun Google Translate til nød. Det kommer til å gjøre at hun lærer engelsk enda raskere, og jeg vet at dette vil være en opplevelse hun vokser mye på.

Nå skal jeg ha litt skjermfri frem til at jeg skal hente henne på skolen. Det var gøy å skrive igjen! Håper det var gøy å lese også.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Tenker på å skrive enda et innlegg til i morgen, hvor jeg tar for meg det jeg personlig har gått gjennom i forkant… om det er av interesse?