Ensomheten som ligger i å bli voksen uten å lytte til seg selv. Mørket som kan fylle rommet selv om solen står høyt på himmelen. Tankene på den sorte evigheten i Universet. Tankene som vi kan velge å la bli til virkelighet. Det finnes i oss alle, et sted- Disse erfaringene og følelsene vi kjenner på når vi først er stille og lytter. Men ikke stopp, ikke overse det, ikke undertrykk det.
For et øyeblikk kunne jeg ikke minnes passordet. Det er så lenge siden jeg har skrevet. I kveld er det noe i meg som ikke klarer overse lengselen etter å skrive noe her. Jeg kan se hvordan flere tusen har vært innom bloggen min den siste måneden uten å få et eneste nytt ord å lese. Tenk at noen der ute oppdaterer bloggen min etter noe nytt – ennå. Bare det bekreftet at det er riktig å skrive noen ord i denne kvelden. Takk.
Balanse. Jeg bemerker ordet igjen og igjen. Plutselig skjønner jeg at alt er pluss og minus. Balanse. I sinn, i kropp, i natur, i alt. For mye eller for lite vil velte oss.
Å trekke meg tilbake fra å dele så mye som jeg har gjort i så mange år, har vært en prøvelse og en befrielse. Alt jeg trodde har blitt revet fra hverandre. Jeg ønsker å skrive til deg som trenger å lese noen gode ord, for jeg har fått meldinger fra tid til annen om at ordene mine er ønsket og savnet.
Livet er så mange farger, fasader, ulike sannheter, illusjoner. Og menneskene rundt deg speiler sider av deg selv. Hvis du omgås noen du ikke respekterer, så kan det like gjerne være noe i deg selv du ikke respekterer. Har du noen gang følt at du ikke klarer mer? Som om at du kan skylde på en god eller en dårlig dag? En dag er bare en vending av jordkloden, den kan vi ikke klandre for de vonde tankene vi velger.
Psykologen min sa noe beroligende her om dagen. Når det blir ordentlig mørkt og det gjør vondt, ikke stopp. Du er i en tunnel, og lyset er i den andre enden. Du kommer deg ikke gjennom før du kjenner på alt som kommer til overflaten.
Som en løk vil den som er stille se innover, lag etter lag. Å være redd og usikker, bare helt sånn plutselig, det er mulig. Og det er lov. Det er lov å være redd. Det er lov å være usikker. Det er lov å angre. Det er lov å starte på nytt.
De viktigste tingene jeg har lært så langt i livet er tilstedeværelse, nestekjærlighet, ærlighet til seg selv. Å gjøre ting med en god intensjon. Stillhet.
Så kan livet sparke beina av deg, men du kan likevel være den beste versjonen av deg selv. Mennesker kan være slu. De kan være slemme. De kan være ufine. Men dette er utenfor din kontroll. Det eneste du kan ha kontroll over, er hvordan du tar det.
Ha respekt for deg selv, ikke la andre tråkke deg på tærne eller behandle deg urettferdig. Vi skal erfare på kryss og tvers, og hvis det ikke er din lærdom, så er det noen andre sin. Man vet aldri intensjonen til andre, man vet aldri hva noen går gjennom. Hvis du opplever at noen gjør noe forferdelig, se for deg at du selv gjør det samme. Gjør det vondt når du forestiller deg dette? Da er det meget mulig at vedkommende har det så vondt selv.
Å være stille er skummelt. Da kommer det til overflaten. Alt vi har undertrykt, oversett. Vel. Til syvende og sist renner det over og da har du likevel ingen mulighet til å trykke det vekk. Alt skal komme for en dag, det er bare et spørsmål om tid.
Vær stille, for deg selv. Det er det fineste du kan gi deg selv. Stillhet uten avbrytelse. Alenetid. Naturen. Alt som kan lade batteriene dine i en tid som er travlere enn noen gang. Teknologien kan vi ikke stoppe.
Det er umulig.
Det eneste vi kan er å lære å leve med den. Sosiale medier og nettaviser, eller Internett, legger seg ikke til å sove. Det finnes ingen stengetid. Dette er din oppgave å takle, og det er den viktigste oppgaven du har i ditt liv akkurat nå.
Først og fremst for deg selv. Og hvis du er voksen og har barn, så er det ditt ansvar å lære barnet stillhet. Lære hva stillhet er. Stillhet får frem kreativitet, sannhet, ro. Det er noe i stillhet som er så fylt med kjærlighet og alt vi føler at vi «mangler» i livet. Du trenger ikke løpe eller reise noen sted, du trenger kun å være stille. Akkurat der du er. Så nært har det alltid vært, alt som du har savnet. Vi må bare overleve litt kjedsomhet for å nå frem.
Ikke vent til du er utbrent før du tar vare på deg selv. Ta det fra en som har testet det. Disse veggene kommer hyppigere og alt som heter angst og depresjon vokser som mentos bruser i cola. Det er deg selv, den ekte deg, som sier fra. Du må lære deg å leve i denne tiden. Lære deg hva som skal til for at din dag fungerer. Hvordan kan du lade batteriene dine kontinuerlig?
Jeg har så vidt funnet ut hva som fungerer for meg. Når jeg har fått det til å fungere over tid, kanskje jeg kan dele mer. Jeg jobber med meg selv. Det kommer til å ta litt tid, men det er i gang. Det er det viktigste. Jeg ønsker å hjelpe andre, dele erfaringer og være der for de som trenger meg. Men jeg har lært noe på den harde måten: Man må fikse seg selv før man kan fikse andre. Og livet er så mye mer enn stress. Det er for eksempel uendelig mange bøker å lese.
Lag deg en fin dag, hver dag. Les bøker og se dokumentarer. Utdann deg selv. Vær stille.
Det er mitt beste råd mot et meningsløst liv.