I forrige uke brukte vi noen dager på å rydde. Leiligheten blir strøken før en visning. Overfloden av ting blir vekk og man ser hvor deilig det er å ha – mindre. Jeg tar meg selv i å elske leiligheten enda mer når jeg tenker på å selge den. Etter mange visninger begynner man å lure på hva man egentlig vil. Eller, hva som egentlig er meningen. Er det meningen at vi skal bo her?

(annonselink) Den fine genseren til jentungen er fra Lindex.

Mørket utenfor leiligheten gir meg stjernene. Hun sover. Katten er på en liten ferie for å se hvordan hun trives med flere katter. Stillheten trekker meg unna alt som finnes inne i Internett og jeg stiller spørsmål rundt alle valgene i livet.

Sånne valg som man burde tenke på når man ikke er trøtt og sliten, men så kommer de likevel. Veien til lykke er kjærlighet til seg selv. Nok kjærlighet til å ta de viktige valgene. Til å se hvem man bruker tid på, og hvem som virkelig er bra for deg. Jentungen blir stor nå. Jeg kjenner hvordan gleden av å bli kjent med henne på nytt hele tiden, også har en bivirkning av frykt. Bare hvis jeg tenker ordentlig på det. Plutselig innser jeg at den eneste jeg egentlig har i livet mitt, det er jo henne.

Hun blir mer selvstendig. Det blir jeg også.

Hva skal vi bruke livet på? Helt seriøst. Tenk på det. Hva bruker du dagene dine på? Hvor mye av livet går til deg selv, og hvor mye av livet går til å bare surre hodeløst inne i digitale ting? Eller bare jobbe og jobbe uten å føle at det betyr noe. Hvor mange år har gått fra deg uten at du egentlig føler at du har levd ordentlig? Og når skal du starte på det livet som du snart skal starte på?

Det er søndag. Dagen før byen tar helt av og telefonen ringer mens mailen fylles opp. Det blir mandag og jeg skal trene fordi det er det eneste riktige om jeg skal bli frisk i kroppen.

Det blir snart påske og jeg har valgt å ikke reise nordover til familie slik vi egentlig tenkte, for å heller spare til sommeren og stikke av i mange, mange uker til en plass langt vekk fra alt dette.

Dette landet er så fint at vi ikke klarer å se det. Jeg blir fort sliten av alt om jeg skal involvere meg i hver bidige ting. Føler at vi henger sammen inne i Internett, mens mennesker glemmer høflighet og tilstedeværelse med dem de bryr seg om. Jeg kan se hvordan mennesker blir uhøflig ovenfor dem de er i samme rom med, for å ikke risikere å være uhøflig mot noen inne i Internett. Eller kanskje, for å ikke risikere å gå glipp av noe.

Du går ikke glipp av noe der. Du går glipp av noe her. Her ute, i livet, utenfor telefonen.

Tenk om vi slo av Internett. Har du tenkt på det? Hvordan hadde livet ditt blitt om Internett ble borte. Sånn helt vekk.

Sånn som da vi var små. Vi skal jo elske forandring. Kanskje det bare er en fase. Vi er ennå i et så umodent stadig at vi ikke har skjønt hvordan alt dette «fantastiske» ødelegger alt som en gang var ekte. Hvordan vi hauser hverandre opp og sier at alt er bra – når det egentlig er helt på styr.

Selge leiligheten. Selge alt. Bli fri fra materialismen.

Det hadde vært noe.

Vi er så rare som ikke skjønner hvordan vi alle er ett. Vi skal eie så mye dritt og det er så viktig hva som er mitt. Vi er her sammen, men frykten for å være ensom gjør at mange heller blir slemme. For å være en del av noe. Og fordi det alltid er plass hos de slemme. Kanskje det bare føles sånn. Eller kanskje de gode har blitt altfor opptatt til å ta selfie, for opptatt til å se hvem som trenger en venn. Eller kanskje de slemme, egentlig er de gode. Men de tar ikke selfie og derfor ser vi ikke hvor gode de er, for de er ikke i Internett.

God natt, Internett. Jeg slår deg av om natten.