Jeg har brukt to dager på å ordne med en ny seng på barnerommet. Ikea. Kjære Ikea. Frem og tilbake. Fire runder totalt. Så prøver jeg gjøre dette. Og i går kveld var jeg sliten. Når de små ikke legger seg som planlagt er det lett å miste tålmodigheten og kanskje bli litt sint. Uten at man egentlig hadde trengt det, hvis man var helt tilstede og hadde ro i seg.

Så sovner de. Og når man da ser dem sove kjenner man dårlig samvittighet bombardere kropp og sinn. Hvordan kan man heve stemmen til noe som er så vakkert og uskyldig? Jeg vet at hun vet at jeg elsker henne. Jeg vet at jeg inkluderer henne i så mye. Hun har det trygt og godt, jeg vet at jeg er en god mamma. Og jeg vet at dette ikke gjør meg til en dårlig mamma.

Mammaer, der ute, det går bra. Noen ganger blir ikke ting slik vi øsnker. I en verden hvor alt skal være så perfekt som sosiale medier viser frem, blir det vanskelig å finne rom for disse negativt ladede situasjonene. Kanskje vi ubevisst føler at vi feiler. Legger litt skyld på oss selv for å ikke ha klart å være det bildet vi ønsker å være?

Jeg tror ikke det er sunt at barn vokser opp uten noen som helst motstand. Å bli skånet for absolutt alt vil ikke gi lærdom. Å falle for å reise seg igjen, er viktig. Og hver gang vi møter motstand, vokser vi.

Jeg trodde for et øyeblikk at denne «perfekte mammaen» i sosiale medier hadde lagt seg litt. I forhold til hvordan man skal oppdra barnet, eller være mammaer fra de er babyer. I dag fikk jeg et innblikk fra en som jobber i barnehage. Hvor mye folk sliter fordi de leser seg opp på alt.

Vi trenger ikke lese noe. Ta vekk alle tips og råd – kjenn etter og plutselig vil instinktet hjelpe deg. Vi vet hva som skal til. Å sørge for at et barn har det bra og får kjærlighet og næring, det kan vi. Den kunnskapen ble vi født med.

Internett har kommet med mye fint, men at «bedrevitende» har fått fri tilgang til å fortelle andre hvordan de oppdrar barna sine feil, må være noe av det verste. Å være mamma er sårt nok i seg selv. Følelsen av å ikke beherske rollen er vel det vondeste en mamma kan ha.

Vi trenger bare gjøre litt mindre. Gjøre ting litt enklere. Være tilstede. Noe som er godt for både foreldre og barn.

Og hvis vi står der med dårlig samvittighet når de små sover, så kan vi gjøre opp for det neste dag. Å ha dialog med et barn er viktigere enn å lytte til andre sine råd. Det kom ingen håndbok fra en eller annen. Noe fant ut noe som passet for seg, sa det høyt, flere leste, og vipps så ble det en regel. Du kan finne din egen regel.

Prioriter tilstedeværelse med barnet uten forstyrrelser. Da vil samvittigheten være god, og selvfølelsen rundt oppdragelsen føles bra. For da er du sikker på at du ser barnet. Det er ikke mer som trengs.

Det var noen ord om det. Hadde dem på hjertet. Måtte skrive dem. Jeg er aldeles ikke der jeg ønsker å være om dagen, men det må jeg akseptere for å kunne gjøre noe med det. Slappe av, roe ned.