Fra de raskeste tankene og tempoet rundt meg, til en stillhet som fremdeles er langt unna å bryte gjennom muren. Stillheten er der når jeg våkner etter å sovet til kroppen selv våkner. Ingen klokke ringer her. Jeg stirrer lenge i veggen, eller i taket, før jeg beveger meg. Blir liggende tom. Det eneste jeg vet at jeg skal gjøre er yoga-øvelsene jeg har fått tildelt, før jeg går ut av rommet.

Det er ingen tanker som plager meg. Det er bare tomt. Likevel kjenner jeg et ubehag, fordi det er noe trist i meg. Jeg nyter at jeg er på reise. Jeg nyter situasjoner, mennesker og solen. Jeg ler mye og jeg finner glede i mye. Men etter gleden lander jeg tilbake i dette bunnsolide og flate. Og for første gang i mitt liv kjenner jeg på dette som kalles depresjon. Jeg kan finne noe fascinerende med «diagnosen». Jeg fikk en såkalt bi-diagnose. For her er jeg, sterk som et fjell, glad som laks, forelsket som en tulling, men likevel lei meg langt der inne.

Så det er dette som er en depresjon . . .

Tøff som jeg er, må jeg vise meg svak. Hvordan skal jeg ellers komme meg ut av dette? Jeg kan ikke kjempe meg ut av denne gropen uten å dele den med dere. Da må jeg i så fall slutte å skrive helt. Jeg kan ikke komme meg til bunns i alt, uten å dele hvordan det er. Ærligheten på veien er en så stor del av prosessen, og jeg vil aldri klare å bære på en fasade mens jeg healer.

Jeg trenger å være mer ærlig. Enda mer. Så ærlig som jeg aldri har vært. Å si de tingene jeg mener, offentlig, selv om det sårer noen som ikke mener det samme. Jeg trenger å leve ut mine indre verdier på en måte som gjør alt verdt noe. Å være en influencer må bære et budskap. Det må bety noe for noen. Gjøre godt for noen, sånn at det også gjør godt for meg.

Om det ikke gjør godt for andre, så betyr det ingenting. Da er det bare å mate egoet mitt med meg og mitt. Det vil jeg ikke. Så klart ønsker jeg å vise de flere aspekt av det å leve, men da vil jeg vise at man kan gjøre det på en måte som gjør godt for andre. Og alt vi gjør, det kan vi gjøre med kjærlighet. Det er mulig. Vi kan til og med ha uvenner – med kjærlighet.

Det har vært så mye over lang tid, og jeg tror denne depresjonen har blitt dyrket over tid. Tid med å ikke vise seg svak, holde seg oppe. For selv nå når jeg har begynt å innrømme at jeg har dritt jeg jobber meg ut av, er det vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg har lyst å vise hvordan man kan vinne over vonde ting og ha det bra.

Jeg tror jeg har ønsket å være den som overlever alt, og når jeg gang på gang har fått et stempel som superkvinne og hardt arbeidende, blir det nesten som å feile når man ikke klarer det. Som å gå tilbake. Men det er ikke å gå tilbake. Det er bare en erfaring som jeg atter en gang kommer til å vokse på.

Det verste er at en overlevelsesmodus som slår inn, uten at man ser den. Eller, jeg gjorde i alle fall ikke det. Jeg har kjørt på og holdt hodet oppe gjennom hele den vanskelige høsten og vinteren så langt. Og når løsninger begynte å finne sted, når jeg så lyset jeg jobbet mot, så slapp noe taket og jeg kunne kjenne alt jeg har stengt ute til nå.

Det er vanskelig å vise seg svak når man vet man må være sterk. Når det ikke er noen som kommer og redder deg eller fikser problemene du ser har havnet i, på en eller annen måte.

Det er fremdeles vanskelig, mens jeg skriver. Jeg kjenner meg selv som en gladjente, og den jenta skal jeg bli igjen. Det er noe jeg må jobbe med hver eneste dag. Å slippe guarden, være der jeg er, ikke late som at ting er bedre enn de er. Men jeg er ikke i stand til å slutte å leve, legge meg flat og gi opp. Dette er en meget interessant prosess og jeg vil bruke alt jeg nå lærer til å hjelpe andre senere.

Siste kveld i Dubai nå. I morgen skal jeg rett til Trondheim. Og der skal jeg. . i Forliksrådet. . Gleder meg til å få dette overstått.