Kjærligheten er grunnlaget for alt som skjer rundt oss, hele tiden. Enten det er venner, familie eller kjærester. Til og med fiender har en kobling til kjærlighet, i den forstand at de mangler kontakt med kjærligheten til seg selv. Med mindre det bare er du som ser på vedkommende som en fiende. Kanskje det er du som ikke har kjærlighet til deg selv?

Dette er i alle fall et tema jeg liker å skrive om, og denne gangen har flere lesere ønsket at jeg skal skrive om uavklarte brudd. Når det blir slutt, eller når man ikke treffer hverandre mer, uten at man egentlig har avklart det med hverandre. En svært frustrerende følelse som kan holde hodet ditt gående med vedkommende i tankene. Og du er i limbo, en plass mellom å være singel eller i forhold, men du vet kanskje ikke helt likevel.

Jeg vil si at det viktigste i en slik situasjon er å lære seg at man ikke kan ha kontroll over andre. Man kan ikke styre hva andre gjør, føler eller tenker. Du vil ende opp svært ulykkelig ved et hvert forsøk på å styre noen i en retning de selv ikke er klar for, eller ønsker.

Du kan velge å å basere din lykke på andre sine valg, noe som også kan ende svært uheldig. For igjen, du kan ikke vite hva den andre vil gjøre.

Det eneste du kan gjøre er så sørge for at du selv har det bra, med eller uten vedkommende. Din lykke skal ikke baseres på om noen andre vil være med deg eller ikke. Det er korteste vei til å ha det vondt. Og det er, dessverre, dette de aller fleste gjør. For å komme deg ut av dette må du ta ansvar. Du må ta tak i livet ditt og gjøre noe annerledes. En forandring skjer ikke i livet med mindre du tar ansvar for å sette en prosess i gang. Du kan ikke sitte og vente på at noen skal komme å forandre ditt liv, hvis du ikke er villig til å gjøre jobben selv.

Så til tema: Du er i en situasjon hvor du aldri får avklart at det er over. Du får aldri en avslutning. Hodet ditt spinner og en dialog henger på pause hvor enn du beveger seg. Hva gjør du for å få denne avslutningen som du venter på?

Dette kan være sykt vanskelig hvis du velger å se det slik, eller veldig enkelt: Du må gi deg selv en avslutning. Du må skrive de tingene du trenger å skrive, hvis du ikke får de sagt. Først for deg selv, så slipper du angre på mange rare ord. Skriv alt ned slik at du har oversikt over dine egne tanker, deretter kan du skrive til dette mennesket du skal avslutte med.

I denne teksten eller praten må du avslutte.

Og når du har avsluttet, og ment det, så vil du kjenne en enorm letteste. Da er du ærlig mot deg selv. Da tar du vare på deg selv. For hvis du zoomer litt ut, hvordan ser det egentlig ut på avstand? Er det ikke litt idiotisk å gå rundt å la din lykke være avhengig av at en eller annen umoden gjøk ikke klarer å prate med deg eller respektere din tid? Du vil jo egentlig ikke gjøre det mot deg selv?

Avslutt. Si dine ord. Gå videre. Fjern vedkommende, blokker, slett fra sosiale medier. Ja, det er en jobb man må gjøre når man avslutter. Det er ingen hensikt i å ha vedkommende rundt deg i Internett som et spøkelse. Hvorfor? For hvis vedkommende følger deg kommer du til å tenke på hvordan du oppfører deg i sosiale medier og hva han eller hun tenker. Eller verre; Vedkommende dukker opp på en dag du egentlig har det veldig bra, så begynner tankene dine og mimre og vipps så har du på nytt lagd en dårlig dag.

Vær sterk. Ta grep. Sørg for at du har det bra. Det er ikke så langt dette livet at vi trenger utsette oss selv for dette. Og den riktige personen, den du skal tilbringe livet med – er som en bestevenn. Og en bestevenn ville ikke utsatt deg for noe sånt. Eller hva?