Kunne kanskje sett meg i speilet før bildet. Da hadde jeg tatt vekk maskaraen som har rent litt etter å ha ligget med ansiktet presset ned i en ring. Jeg hadde nok også fikset håret mitt litt. Kanskje passet på at den innklemte magen min ikke stakk frem under skjorta. Muligens sørga for at overleppa ikke hadde rulla inn i smilet mitt.

Men det gjorde jeg ikke, så jeg poster det som det er. Det er deilig det. Bare gi litt faen i at ting ikke er så perfekt som Instagram vil at det skal være? Ler.

Over til noe annet. Eller rundt. Til ryggen. Mens jeg skriver passer jeg på å vippe bekkenet mitt i riktig retning, slik at jeg sitter rett i ryggen. Ikke bare i øverste del, men i nederste del, hvor vi ofte svaier for mye for å sitte rett med overkroppen. Og vi sitter mye, gjør vi ikke? Jeg gjør det, fordi jeg jobber med . . . dette. Å skrive. Eller å redigere bilder. Samtidig strammer jeg magemusklene for å være sikker på at jeg ikke spenner muskler i korsrygg. Dette må jeg huske, hele tiden.

Jeg har ikke bare slitt litt med ryggen, men mye. Det har vært det å være 70 år i kroppen, og tidvis 25 i hue (jeg er 32). Det er veldig frustrerende. Ikke bare som i litt irriterende, men også sånn at det går utover livskvaliteten. Det kan starte en vond sirkel. En sirkel av å ikke trene, ikke spise riktig, ikke gjøre ting som gjør meg glad. Alle disse psykiske utfordringene jeg har hatt, i tillegg til mer (kommer i eget innlegg senere i dag), har vært en påkjenning.

Jeg klarer ikke ta ut av oppvaskmaskinen uten å støtte meg til benken. Om jentungen hopper opp på meg må jeg straks be henne stoppe. Å ta på sokker og sko er umulig uten mye smerte, eller at jeg må sette meg ned. Jeg har rett og slett følt meg handicap i lang tid. De fleste vet at jeg har slitt med ryggen av og på. I perioder. Jeg har klart å leve med det, men nå har jeg hatt det veldig smertefullt i lang tid. Over et halvt år. Og jeg har grått mange tårer. Det gjør vondt å gå, sitte, stå. Konstant smerte. Og jeg prøver virkelig å unngå smertestillende så langt det går. Derfor går jeg med smerter som også går utover humøret.

Har det vært viktige ting som måtte gjøres med fokus og andre folk til stede, så har jeg tatt Paralgin Forte. Noe jeg blir veldig lett beruset av, og som gir meg hangover og dårlig humør de neste to dagene. I tillegg til å slite med kraftige mensensmerter når jeg har uka mi, har jeg dette oppå. Og mensensmertene jeg sliter med slår meg så hardt ut av sjakk at jeg ofte ender i smertestillende for å komme meg gjennom dagen som mamma. En utredning for endometriose er nok på sin plass, men jeg har utgått det også i lang tid, fordi jeg ikke liker tanken på en diagnose eller det å innrømme at jeg har en «feil».

Helst vil jeg unngå å klage eller si ting høyt ofte, for da føler jeg at jeg setter en label på det hele som «straks» skal gå over. For det har jeg tenkt hele veien. Snart er det over, snart er det over.

Det er sårt å skrive dette, for det er å innrømme at jeg virkelig har et ordentlig problem med ryggen. Kunne jeg operert, hvis det er prolaps? Muligens, men jeg har hørt for mange historier hvor det har blitt like ille. Jeg vil fikse dette med riktig trening og riktig holdning.

Akkurat nå har jeg lagt ryggen min i hendene til denne mannen. Aleksander Solland fra Optimal Klinikk. Jeg var på min første behandling i går. Ut fra erfaring og mange behandlinger, kjenner jeg raskt kvaliteten på den som jobber. Han her vet hva han driver med og jeg føler virkelig at jeg har tatt et riktig valg med å samarbeide her. Det sto mellom ulike klinikker, men siden jeg har samarbeidet med disse før, og trener her når jeg trener med Marius, så føltes det riktig å gi det en sjans.

Nå blir det stretching og smertebehandlinger. For det gjør virkelig vondt, men jeg kjenner at det er riktig vondt. Ryggen min er sånn passe blå etter gårsdagens behandling. Ser litt mishandlet ut, men jeg er bare behandlet. Han avsluttet med kopping for å øke blodsirkulasjonen. Neste time er allerede på mandag og jeg har gitt meg selv et løfte om å fikse kroppen min. Og inntil den er i orden blir det ikke noe tung styrketrening. Det skal tøyes og bøyes, da musklene mine er ekstremt stramme i rygg, rundt bekken og nakke, skuldre.

Da har jeg startet på min confession, og skal fortsette i et innlegg senere i dag. Alt henger sammen, gjør det ikke? Hodet, kroppen og livet. Det har skjedd mye, og det er så mye jeg ikke har sagt. Og det er mye jeg ikke kan si.