Jeg visste at dette ville skje. I et par år har jeg vært bastant når det kommer til barn og sosiale medier, og jeg har vært «alene» om det. Ingen venner eller foreldre rundt meg har tatt de samme valgene, og likevel har det ikke vært noen tvil hos meg selv. Er det én ting jeg er ordentlig redd for, så er det selvbildet og selvfølelsen til disse små.

Barna våre vokser opp i en generasjon hvor alt går raskt, det er ingen pauser og de ser mer ned i skjermen enn de ser hverandre inn i øynene. Noen kaller det å «holde tritt med teknologien», mens det har vært den minste bekymringen her. Hvordan kan du ta vare på barnet ditt i denne digitale galskapen?

Du som er forelder må tørre å gjøre ting annerledes.

Vi er heldig. Vi vokste opp (jeg er 32 år) uten mobilen. Vi ringte på døra til hverandre, selv om det kunne ende i en lang bomtur hvis den andre ikke var hjemme. Vi kunne ikke bare ta telefonene å ringe når vi ville. Vi måtte ut, uansett vær. Vi lekte, brukte hodet, stimulerte fantasien og var tilstede med hverandre.

I dagens samfunn har vi dette i bunn. Vi vet hvordan det var. Det gjør ikke disse små. De er et tastetrykk unna hele verden. Hele verden inn i hjernen til et lite barn som fremdeles prøver å finne ut av ting.

Så klart, noen har så sterke verdier i bunn at de overlever presset utenfra, men hvordan skal vi vite hvem som har det? Og har vi ikke alle noen venner, fra perfekte familier, som likevel havnet i feil miljø?

Jentungen er hos meg annenhver uke. Og selv om hun har tilgang til mobil hos pappaen, har jeg sagt nei her. Vi har aldri eid en iPad. Det valget var enkelt da jeg fort så avhengigheten til små barn. Aldri har det vært savnet. Her hjemme har vi denne macen, som jeg nå skriver på. Vi har noen ting vi ser på sammen. Som Farmen. Eller Idol og sånt når det går på skjermen. TV solgte jeg i fjor.

For å være tiden mer bevisst!

Hva har det resultert i? Hva gjør jentungen når det bare er meg og henne, uten noen skjermer eller stimulering? Hun leker. Alene. Noen ganger med meg. Hun lager ting. Det kan være å designe klær til dukkene, klippe og lime, lage mat. Kreativiteten hennes blir stimulert og jeg ser det så tydelig.

For noen år siden kunne jeg merke hvordan TV før skole eller barnehage, virkelig ødela tilstedeværelsen. I stedet for å smile og være glad, ble det dårlig stemning da vi måtte forlate TV. Mens når vi ikke så på tv var alt helt fint hele veien.

Det verste er at foreldre tror de gjør barna en tjeneste. At barna har vært så snille at de fortjener å bli hypnotiserte og avhengig av skjerm. Avhengighet er så alvorlig, og vi må ikke glemme at dette ikke kun gjelder rusmidler. Det gjelder skjerm. Barne-tv. Film. Spill. Mens man sitter klistret til en skjerm – skjer livet. Livet som er her ute. Livet som hver eneste celle i kroppen er skapt av.

Barn trenger alenetid. De trenger kjede seg. De trenger tid som gjør at de blir kjent med seg selv og sine egne verdier. Refererer til gårsdagens innlegg. De er små. Disse valgene kan de ikke ta selv. Det er som å be de velge mellom sunn middag eller en skål av sukker. De kan ikke ta disse valgene selv, og vi er ansvarlig for å lære dem å ta vare på seg selv. Kjenne seg selv.

Det som skjer når ungene ser på hele verden på denne måten, er at de sammenligner seg både utseendemessig og karrieremessig med noen som lever under helt andre forutsetninger. Og om disse har et flott liv på ekte, det vet vi ikke. Det er mye som ikke er ekte i sosiale medier. Og dette styrer verdiene hos den i den andre enden – hvis de ikke er trygge nok i seg selv.

Jeg sier JA til mobilfrie skoler. De trenger ikke mobilen i friminuttene. Det var tema på forrige foreldremøte hos oss. Ikke noe tiltak som har blitt tatt, men det blir snakket om. Det er bra.

Vi hadde en så fin morgen i dag, og jeg knipset noen bilder med kameraet. Det er som at både jeg og hun ser det. Hun sitter og spiser i vinduskarmen. Det er stille. Ingen lyd, ingen skjerm, ingen mobil. Snøen daler ned og nyter øyeblikket, før jeg forsiktig løfter speilrefleksen for å ta et bilde. Hun sitter stille, reagerer ikke. Bare ser ut og nyter en morgenstund som vi har skapt sammen. Vi startet dagen med å holde rundt hverandre. Jentungen har nemlig ingen seng om dagen, etter at den, kremt, ble til en sofa på stua. Så til helgen er planen å finne en seng.

Vil du gjøre noe ekstra fint med barna i sommer? Her kan du lese om det mobilfrie eventyret jeg og jentungen hadde da hun bare var fem år gammel.