/Inneholder produktlenker

Kaster glass i steinhus, kommer ingen vei. Revurderer meg selv og det jeg driver med, om og om igjen. Vil være et godt forbilde, vil skrive om de tingene som betyr noe. Vil gjøre en forskjell. Vil ikke bli påvirket, blir påvirket. Retter det opp igjen, finner balansen igjen. Balanserer så langt det går, faller ned og må gjøre en ekstra innsats for å klatre opp igjen. Det fine med å komme opp igjen, er at man har kommet like langt. Det er bare tungt å hente seg inn – når man faller av.

(annonselink) Skjørt fra Lindex. Body fra Nelly.

Det frister mer å være i et U-land. Jeg mener det. Hvis jeg bare kunne reist, så hadde jeg det. Og på sett og vis kan jeg jo det, men det ville vært kjipt for jentungen om jeg stakk av fra mammarollen. Når hun blir større, kanskje. Da kan hun være med, pendle, eller jeg kan pendle mer. Kanskje vi begge kan?

Norge er rikdom. Den fattigste til den rikeste i Norge, er rike. Vi har det bra her. Til og med de på gata (misforstå ikke dette) har det bedre her enn mange andre steder i verden. Det er ikke vår feil at vi vant pengelotteriet ved fødselen og dukket opp her, i stedet for midt i krigen et annet sted i verden.

Mer vil ha mer. Eller hva? Vi vil bare ha mer og mer og mer. Når er vi happy?

Når skal vi bli lykkelig på ordentlig?

I dette landet er vi stressa. Vi er sure. Vi er selvopptatte og vi gidder faen meg ikke å snakke med fremmede på gata. Vi passerer hverandre som zombier.

Jeg gleder meg til å reise igjen. Når jeg reiser balanserer jeg stødig. Alt blir så klart. Vi tror vi er sånn helt ok på stigen fordi vi beundrer rikdom i andre land. Det er kun de rikeste vi beundrer. Det er som å beundre de aller, veldig få, rikeste av de rikeste i Norge. Hvis du går til middelklassen andre steder, vil du se at middelklassen og de fattige i Norge, er rikere enn dem. Om du skjønner?

Man kan ikke gjøre noe med det man ikke vet, men man kan ta grep for å lære, utforske og bli litt klokere.

Og mens jeg poster et innlegg med annonselinker på klær for å tjene til livets opphold, vil jeg fortelle om det spennende prosjektet jeg har startet på Patreon. Jeg deler kjærligheten, som jeg lever og ånder for. Datinglivet med opp og nedturer, og en rørende og frustrerende historie som startet i høst. Jeg ønsker å dele livet med noen som har like verdier. Og jeg vil dele reisen i denne tiden vi nå er i, hvor det tilsynelatende er sveiping som trumfer verdien av mennesket bak bildet der ute.

Det koster 10 dollar i måneden å følge, og der tør jeg dele mer av privatlivet. Og jeg kan love, med hånden på hjertet, at når jeg har nok følgere der til å leve av det, så slutter jeg å strebe etter annonsører til bloggen. Da kan jeg kun skrive der inne. Både for de som betaler og de som ikke. Jeg kan velge hvilken poster som kan leses gratis. Men skrive – det er det jeg vil gjøre. Og påvirke andre – det vil jeg også.

Og kampen her ute i den overfladiske verden. Sorry å si det, men jeg klarer ikke late som den ikke er det. Den er bare kjip. For mens vi kniver om å være ekte og levere de gode verdiene, så er fokuset langt vekk fra der jeg mener det burde være.

Hvis man ikke er enig, så lurer jeg på:

Hvor mange følgere trenger man for å begynne å tenke på andre enn seg selv?
Hvor mange likes er nok for å ikke sammenligne seg med hverandre eller Kardashian?
Hvor mange fans trenger man for å virkelig være en god påvirker?

Dette er så seriøst at man ikke fatter det. Vi er i ferd med å skape en generasjon med selvopptatte selfies-tryner som tror stor rumpe og perfekte lepper er viktig. Vi er i ferd med å skape en generasjon som ikke vil være i stand til å ta vare på sine etterfølgere eller lære de noe som helst av det vi kan.

Vi er i ferd med å miste all forståelse for tilstedeværelse. Og mens influencere reiser til U-land for å «vise hvor mye de bryr seg om andre» (fordi de kanskje har fått en sponset tur eller betalt for det), så kaster vi stein i glasshus. En liten tur eller to i året, for å dekke over det overfladiske presset vi ellers er en del av å spre.

PS: Kunne så klart valgt et usminket bilde fra skogen, men jeg liker å pynte meg. Jeg gjør det. Uten botox, jeg lover.