Dette er et viktig tema, i dagens samfunn. Jeg skal ikke skrive dette i bitterhet, men lærdom. For litt siden opplevde jeg å bli ghostet. En følelse jeg aldri har vært borti tidligere. Av nysgjerrighet har jeg prøvd å virkelig grave i denne hendelsen for å forstå om det faktisk er dette som er ghosting. Tidligere trodde jeg at det var når noen bare fortsetter å følge med på hva du driver med, men det er heller det at man forsvinner – som er spøkelse.

Om vedkommende leser dette, bra. Jeg ønsker at noen der ute skal ta lærdom i det, for det er ikke sånn vi skal lære oss å behandle hverandre. Det er ikke greit. Jeg kunne avsluttet det på et tidligere tidspunkt enn jeg gjorde, men nysgjerrigheten min tok overhånd. Muligens egoet også. Det gikk fra en innbilt eller usunn forelskelse, til en desperat dialog som ble mer som et spill. Hvilken knapper skal jeg trykke på for å få respons?

Det kunne se ut som at jeg var perfekt når det passet i timeplanen hans, på hans primisser (for mine har jo ingen verdi), og når jeg var kul og morsom. Ikke seriøst eller lei meg. For å snakke om følelsene var bare å drite i. Konfliktsky. Mye eldre enn meg, men likevel livredd for å prate eller si ting som de er.

Og det vonde opp i dette var ikke det at det ikke blir noe. Det er det å ikke få vite at det blir noe. Det skjer ingenting, men du er satt på vent. Som om at det skal bli noe. Dialogene tilsier at du er fuckings queen. Noe spesielt og nydelig. Og likevel får du ikke respekten du fortjener å få. Og noe med denne oppførselen trigger noe i deg – som gjør deg litt rådvill.

Mannen jeg møtte sa alt jeg ville høre. Bokstavelig talt. Alt jeg kunne forestilt meg i en mann, fikk jeg presentert på et sølvfat. Fra hverdag, vaner og kos, til business, meninger og helse. Alt. Og den magnetiske tiltrekningen. Den helt ubeskrivelige bølgelengden som ga følelsen av at Universet har fikset det.

Nå skjer det man har ventet på. Litt sånn. Veldig intens. Det skjedde raskt. Ordene tegnet bilder raskere enn klokken rakk å tikke. Det var himmel servert på hav, uten noe i mellom.

Det neste som skjer er avtaler som ikke blir holdt. Det at «jeg ringer deg i kveld«, ble til stillhet. Og hvis jeg påpekte at det ikke var greit, fikk jeg kvasse svar som skulle insinuere meg som en dust. Som at: «Jeg kan ikke hoppe bare du sier hopp.»

Jeg ba ikke noen om å hoppe. Jeg bare.  . forholder meg til det vi sier til hverandre. Alltid. For en avtale er en avtale. Og det er min tid. I mitt liv. Og jeg er trofast mot tiden jeg setter av til sånt. Om du skjønner? Jeg kanskje til og med gleder meg. Så fra å sitte i en sofa og være tålmodig. I opp til fire timer. Uten at noen kommer eller at noen møter opp, så får jeg plutselig beskjed om at jeg krever for mye. Men. . jeg bestilte jo akkurat mat, som du sa du likte, som du skulle komme å spise . . 

Det er ikke greit.

Dette skjedde så raskt, men fra dette – til unnskyld og tårer i øyenkroken – gikk det i loop. Jeg fikk høre at jeg var noe helt eget, noe han faktisk kunne dele livet med, involvere familien med. Jeg gransket min atferd og tenkte at det var jeg som ikke ga rom til at ting skulle falle naturlig, men det at «jeg ringer deg etterpå«, ble atter en gang til stillhet.

En oppførsel som driver noen til vannvidd. Som aldri lar deg avslutte det, eller gir deg en avslutning. Det er feighet. For hva hadde vel vært enklere enn å si: Dette funker ikke. 

Gjør det ikke? Nei, ok. Det er greit. Takk for at jeg fikk vite det. 

Det fikk jeg aldri vite. Bare stillhet mellom hver gang. Og korte svar når jeg desperat ville ha en dialog. Fordi jeg liker å vite, jeg liker kommunikasjon og jeg har aldri opplevd et tilfelle som dette. Kanskje det ikke er ment på den måten, fordi at man ikke skjønner hva man driver med. Men jeg er sikker på at hvis man hadde hatt dialog med ett menneske, så hadde man klart å ha en fair dialog. Jeg tror utvalget og menyen vi har over dater i denne tiden, er overflødig. Så overflødig at man glemmer at disse menneskene man sveiper seg gjennom og av og til møter, det er mennesker.

Så overflødig at noen tillater seg å si hva som helst til et annet menneske. Si alle de tingene de har «lært» seg at funker. Kanskje jeg er lett å lese. Og ja, jeg blir kvalm av å tenke på at noe av det første han sa, med et smil, var: Du er som en åpen bok.

Hver gang man åpner en sms og driter i å svare. Jeg tror man glemmer at det er noen med følelser som sitter i den andre enden. Driter i å respondere. Men kanskje, av og til, responderer litt. Bare for å holde noen på gress. Bare for å ikke lukke døren helt.

Så hva kan man lære av det? Jeg tenker at det er greit å si fra, i håp om at vedkommende forstår hva han eller hun driver med. Eller bare for å få det ut, få det sagt. Følelsene til andre skal aldri være vår sikkerhet for å «ikke føle oss alene». Det er en forferdelig følelse å ikke vite hva man egentlig er for noe. Og det er noe som også skaper en slags desperasjon hos andre.

Hvis man er den som blir ghostet er det vanskelig å se det fra avstand. Men sannheten er jo enkel, og den kan komme frem hvis du stiller deg selv noen enkle spørsmål:

Vil du ha noen som får deg til å føle deg som dette? 
Hadde du oppført deg sånn mot en venn?
Vil du være sammen med noen som er i stand til å behandle andre på en slik måte?

Og med disse svarene blir det kanskje enklere å gi slipp. Det er jo ikke noe å være lei seg for engang, ikke sant? Du kan være lei deg for at du ikke så det, men ikke vær det. Vær heller glad for at du har lært noe nytt. Vær sterk og minn deg selv på at det ikke er noe du vil ha i livet ditt. Skriv ned de vonde følelsene, slik at egoet ditt ikke lurer deg med det fine bildet du har tegnet av dere i hodet ditt. Det er bare et bilde.

Et farlig, farlig bilde. 

Og for å minne deg på at det er et bilde. Kjenn på følelsen du nå sitter med, og sammenlign det med bilder du har i hodet. Det er en stor avstand fra de to følelsene, ikke sant?

Vær tilstede i deg selv akkurat nå, så slipper det raskere taket. Les det du har skrevet ned, hver gang du glemmer. For det er det vi gjør. Vi glemmer ofte det vonde, og maler fine bilder som er enklere å tenke på. Og smerten kommer fra nettopp det. At virkeligheten, det matcher ikke bildet vi har tegnet.