Har du noen gang tilsynelatende hatt «alt som skulle gjort deg lykkelig», men fremdeles følt at noe mangler? Følt at du ikke er så glad som du burde være? Det er den linken til det indre som gjør dette. Linken som mangler. Broen mellom tankene og underbevisstheten.

Så kjør. Så ristet. Så merkelig. Så god. Jeg føler så mye. Med kontroll. Kontroll over sinnet. Ikke tanker som flyver i alle retninger. Og en ro. Helhetlig ro. Man lærer mye på Vipassana. Veldig mye. Ting blir klart, man er ikke usikker. Der og da, i all ro, så ser man plutselig alt så klart.

Jobben starter på ordentlig nå. Å ta med seg alt man lærer og forstår der inne, til hverdagen. Til alle lydene, alle gjøremålene, alle menneskene man møter på. Til alle situasjonene man er vant til å dømme, som man skal være nøytrale til. For det er veien til indre lykke. Å ikke knytte seg til en følelse, ting, eller situasjon.

Vår verste venn. Egoet. Tankene. Alle de tankene som lager et bilde som skaper forventninger. Hele tiden, dagen lang. Du ser noe du liker, og skaper en eller annen form for tilknyttelse til objektet. Ting som er utenfor kroppen vår.

Jeg er en dagdrømmer. Det er min største utfordring. Jeg kan dagdrømme om hva som helst, og jeg kan se for meg de utroligste ting. Noen ganger blir jeg mett bare av å drømme, og deretter lengter jeg kanskje ikke etter å gjøre det jeg har sett for meg likevel. Men det spørs hva det er.

Kjærligheten er verre.

Man møter noen. Og desto eldre man blir, desto mer vet man hva man vil ha. Klaffer det denne gangen? Sjekklisten stormer gjennom hodet ubevisst. Ok, alle punkter virker bra. Så starter det farlige. Bildet. Man maler et bilde av det som kan bli. Ser det for seg. Sånn kan vi ha hverdagen. Et sånt type par kan vi være. Vi kan reise og oppleve, vi kan . . .

Farlig.

For alle de tingene finnes ikke noen steder. Kun inne i hodet. Og de skaper forventninger. Så blir man skuffet når bildet viser seg å være feil. Vedkommende var ikke sånn som man først trodde. Og med den knekken festes det noe til deg. Hvis du ikke klarer å observere følelsen og være bevisst, skjønne at den går over, vite at det bare er en følelse – så lagres den i deg. Og sånn har det vært, med hver bidige ting du har sett på, smakt på, hørt, følt, luktet. Hele livet.

Begjær eller noe du misliker.

Alt annet enn å være nøytral. Alt annet enn å vite at alt forandrer seg hele tiden. Alt kommer og går. Til og med følelser fra ulike opplevelser.

Dette lærer du på Vipassana. Og du lærer å gå så dypt at man løser opp disse «sankaras» som de kaller det. Lærer deg hva det betyr å være nøytral i ulike situasjoner. Det er vanskelig. Det er tøft. Å være nøytral i enhver situasjon. Når noen gjør deg sint, trist, såret. Når noe skjer. Når noe farlig skjer. Når noen dør. Når noen sier noe som treffer egoet ditt mitt i øyet.

Oppløsing av egoet heter det. Det er ikke du som knytter deg til ting. Det er egoet. Egoet ditt knytter seg til ting. Vil ha ting. Vil være noe. Vil ha en status. Få bekreftelse. Eller ha nye ting. Nye klær. Bil. Mer. Mer. Mer.

Mer vil aldri gjøre deg lykkelig. Aldri. Det er bare følelsen når du får mer. Ikke tingen. Så blir du avhengig av følelsen. Tingen mister veldig raskt verdien du trodde den hadde. Desto mer du har, desto vanskeligere å forstå. Man trenger ikke alle disse tingene utenpå. Man trenger å ha kontakt med seg selv, innvendig. Og hvor mye tid bruker du egentlig på å se inn i deg selv? Inn i det stedet du bor døgnet rundt gjennom hele livet?

Noen fakta om Vipassana: Det er gratis! Det er gratis å sove, spise, lære. Alt du må gjøre, er å følge reglene. Du er offline. Du følger planen. Men du trenger ikke tenke. Hver gang du skal meditere, får du beskjed. Hver gang du skal spise, får du beskjed. All mat blir laget, du trenger ikke tenke. Du kan ikke snakke, skrive, lese. Ingen øyekontakt. Du får være i fred, selv om det er mennesker rundt deg. Du får fokusere på det du skal.

10 dager av livet, for å lære noe som kan redde livet. Vipassana er for alle. Lær deg å mediter på denne måten, så skjønner du hvorfor ting er som de er i livet ditt.

Jeg har hatt tusen ord å dele. Men når man først setter seg ned for å skrive er det vanskelig å vite hvor man skal starte eller ende. For det hele er på en måte uendelig. Jeg vil bare anbefale å ta turen. Ikke vær redd for at du skal være uten mobil og stille i 10 dager. Se på det som en mulighet til å faktisk oppleve noe helt nytt og bli klokere enn du noen gang har vært. Du får noen nøkler som du kan ha med deg hele veien, og du får muligheten til å gå virkelig dypt inn i sinnet ditt og endre atferdsmønstre og tankegang som blitt vaner. Ikke gode vaner, men ubevisste vaner som gjør deg mer vondt enn godt.

Jeg kommer til å dra tilbake igjen. Andre gang var annerledes. Første gang var alt så nytt. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Andre gang visste jeg. Derfor ble de 10 dagene tøffere enn første gang. Tiden gikk enda saktere. Likevel visste jeg at jeg ville være der. Det var dette jeg ville. Bort fra alt for å utvikle meg enda mer. Og til slutt er man gjennom, og man sitter igjen med en ro og en så intens sterk kjærlighet til livet.

Du kan lese mer om Dhamma og Vipassana her.