Hvert skritt lager en egen lyd i den kramme snøen. De store snøflakene danser ned rundt meg. Jeg smiler for meg selv. Kjenner en glede over å gå alene uten mobil. Ingen har jeg snakket med siden i går. Ingen kan nå meg. Denne tiden er kun for meg, ingen ser meg nå. Det kiler litt når de kalde snøflakene lander i ansiktet mitt. Jeg har ikke lue på meg, men en hettegenser. Utenpå har jeg en stor og tykk jakke som er ballet rundt meg. I sekken ligger joggeskoene. Jeg har utebukse på, og votter. Det er ikke kaldt, det er deilig.
Jeg tror jeg har passert tohundrede meter når det skjer. Noe slipper taket i meg. Som om at jeg bar på noe veldig, veldig tungt uten å vite det. Som om at denne tunge lasten bare fordunstet i det fjerne, helt plutselig. Kroppen min trekker et dypt pust langt ned i magen og lungene, uten at jeg selv egentlig er med på det. Det er nesten så jeg vil gråte mens det skjer. Ikke triste tårer, men gjensynstårer. Gjensyn med meg selv.
– Sånn var det. Sånn skal det føles!
Jeg ler litt vemodig når jeg skjønner det. Jeg hadde glemt det igjen. Glad for å huske det, men med litt bismak da jeg skjønner at jeg hadde glemt denne gode følelsen igjen. Jeg hadde glemt hvordan tilstedeværelse og alenetid fikser alt. Det er dette som er livet. Pusten min og alt det fine rundt meg. Det prikker litt i hele kroppen. Den våkner litt på nytt.
Hele veien nyter jeg lyden av den kramme snøen. Og flere ganger bøyer jeg hodet bak, slik at de store, kalde flakene kan lande i ansiktet.
Etter en flott treningsøkt uten forstyrrelser eller musikk på ørene, går jeg hjemover i samme modus. Treningen var helt annerledes. Jeg var tilstede og jeg pushet meg selv ganske så hardt. Det var deilig. Hjemme går jeg rett i dusjen. Tilstede der også. Nyter vannet mot kroppen og er god mot meg selv – i sinnet.
Mobilen er fremdeles i flymodus fra i går. Jeg kjenner på tiden min alene. Bare meg, ingen andre, ingen kan nå meg. Jeg lager en kopp te, og jeg ser på trærne. Jeg lager mat, som jeg hadde planlagt. Enkelt og greit. Mens jeg steker tofu spiser jeg artisjokk på glass. Visste du, forresten, at artisjokk har i folkemedisinen vært brukt som fordøyelsesfremmende og urindrivende middel? Fint å lære små ting i hverdagen, tenker jeg.
Jeg steker tofu med pepper, gurkemeie og soya. Og ris. Veldig enkelt. Og det smakte godt.
Akkurat som dette vil jeg leve. Jeg vil gjøre dette mer. Være med meg selv før jeg starter dagen med kommunikasjon alle veier. Det er så lett å glemme. Og det er så viktig å minne seg på dette, om og om igjen.
Man snakker ofte om å finne seg selv. Den største tabben du kan gjøre når du har funnet deg selv, er å tenke at reisen innover er over. Da mister du deg selv og tror i verste fall at du fremdeles er i kontakt med deg selv. Når noe tøft skjer, forstår du det igjen. Den reisen er aldri over, og du må stadig finne deg selv. Det er dette livet handler om, og det er det som virkelig gir livet mening. Når alt faller og går galt, så har du alltid deg selv. Hvis du sørger for å kjenne deg selv, være venn med deg selv, og være glad i deg selv – så er du godt rustet for hva enn som måtte skje på utsiden av deg selv og rundt deg.
Det gikk 13,5 timer før jeg slo på omverden. Helt perfekt. Vi trenger den ikke før vi skal sove, heller ikke med en gang vi våkner. Den tiden kan vi ha for oss selv.