Det er på tide å bryte ned janteloven

Som gründer og ansikt som stikker seg frem i sosiale medier, kjenner man alltid jantelovens pust i nakken. Jeg har opplevd det som ung, men og som eldre. Det som er litt deilig å kjenne på nå, er at det finnes et skille.

Det finnes et skille av mennesker som puster deg i nakken og synes det er urettferdig at du får til noe, mens på den andre siden står det gründere, ledere, investorer og mennesker som vet hva du går gjennom. Og de heier på deg. Ikke bare litt, men veldig mye.

(annonselinker) Jakke HER. Genser HER. Bukse HER.

Da jeg startet å blogge visste ingen hva det var. Inkludert meg selv. Med årene ble blogg en litt barnslig greie, og folk lo av deg. Helt til du tjente penger, da lo de ikke like mye, men de snakket deg gjerne ned. Å være blogger har vært noe jeg selv har vært stolt av, fordi jeg har tjent penger på å skrive og fotografere, noe jeg elsker mer enn noe annet.

Det er kunst i det å skrive. Det er kunst i bilder.

Vi var ikke mange, og det var litt uvanlig å ha det som yrke. I dag er det ikke slik lenger. I dag kan du møte hvem som helst som sier de er blogger, og jeg vet ikke lenger hvem som er det. Men vi som startet, vi som har holdt på lengst, vi kjenner hverandre. Jeg har blogget i tolv år. Tolv år. Det er lenge.

Du går ikke lenger mot strømmen om du blogger eller velger å være en influenser, som vi nå kaller det. Det begynner å bli en så stor andel av oss at det heller blir sett på som å følge flokken. Influencer betyr påvirker. Og det ligger et samfunnsansvar i det, enten vi vil ta det eller ikke. Det er så mye makt i hendene på disse menneskene, og det er ytterst få av dem som skjønner det selv.

Da jeg blogget i starten, var det på kanten å operere brystene, men det ble en trend. Hva som er trend og ok i dag, er forferdelig å vitne til. Det er ikke bare puppene, men det er rumpe, midje, og mange ulike inngrep i ansikt. Botox har blitt en helt vanlig ting, tenk på det. Og de eldste som har tatt det, begynner muligens å angre litt. Det gjør litt vondt å se at unge mennesker gjør disse inngrepene. Ikke fordi man mister respekt for dem, det skal vi ikke. Vi skal elske dem alle sammen, men vi skal også forstå hva som ligger under så alvorlige ting som å ta et inngrep i kroppen.

Og hvem er ansvarlig? Jeg kunne hatt en drømmejobb hvis jeg reiste rundt til de ulike legene og spurte hvordan de kunne sette noe så usselt som penger, så høyt at de velger å operere unge jenter som er bra nok som de er. Det er ingenting som feiler dem. De er nydelige, de mangler ingenting annet enn et godt selvbilde.

Fra å være en påvirker, til å starte teamjegliker, har jeg også opplevd janteloven. I starten var det masse kjærlighet. Og blant medlemmene er det mange oppegående, fantastiske folk som har vært med å utvikle alt til hva det  har blitt. Men jeg har også opplevd en hvordan egoet til mennesker er grådig på unnelse. Og hva er det å mangle undelse? Misunnelse. En misdannelse av unnelse. Man vil ikke unne noen godt, man er heller misunnelig til grad som ikke er greit.

I de siste tre årene har jeg opplevd å bli hengt ut i sosiale medier, uten å nevne det i blogg eller andre medier. Hvorfor? Har jeg ikke ønsket å vise min del av saken? Har jeg ikke hatt lyst å forsvare meg selv? Har jeg ikke hatt lyst å sette barnslige og umodne mennesker på plass for totalt respektløs oppførsel?

Jo, det har jeg. Det har vært en jobb i seg selv å holde kjeft. Be the bigger person. Ikke la relevante ting ta oppmerksomhet. Og jeg har hatt søvnløse netter, tro meg. Det er få av disse som har valgt å lage leven, som vet hvordan det har gått inn på meg privat. Jeg har fått kastet etter meg at jeg utnytter unge jenter. Dette er anklagelser som gjør vondt i hjertet, når jeg selv vet at dette ikke er tilfellet. Men sånn kan det altså oppfattes fra noen som ikke unner deg det du driver med.

Noen tror jeg er rik på dette. Men de som tror det, har ingen anelse om hvor mye det koster å drive alt dette. Det er lokaler, foredragsholdere, mennesker som jobber for at dette skal gå rundt. Jeg har sittet uten lønn, for å lønne andre. Jeg har vært blakk mens mennesker tror jeg har vært rik. Skal man sette dette i kontekst, så kan man ikke være fattig i Norges land. Vi er alle rike.

Hva gjør jeg med teamjegliker? Jeg gjør en forskjell. Og hva er det som driver meg når jeg har fått nattesøvn ødelagt og kjent angsten krype oppover ryggen mens jeg sitter alene i sofaen? Det gjorde jeg for litt over et år siden. Det var bursdagen min og jeg satt alene i sofaen min med angst som strakk seg fra lilletå til hode. Jeg hadde fysisk vondt og følte at jeg ikke klarte mer. At jeg skulle legge ned alt og bare rulle meg over på siden med et hvitt flagg.

Og hva hadde jeg da gjort? Sagt at det er helt ok at mennesker uten selvinnsikt får lov til å knekke meg ned og ødelegge for så mange andre?

Det som driver meg er historiene som har kommet frem i teamjegliker. Suksesshistoriene. De som du kan lese om i teamjeglikerbloggen. Det er det som driver meg. Dette teamet gjør en forskjell. Og for å vite at jeg gjør de riktige tingene, går jeg gang på gang inn i meg selv og spør: Hva er intensjonen med det jeg driver med? Hva ønsker jeg å oppnå?

Jeg ønsker å utrette en foskjell. Jeg vil at de som er med i teamet, skal få med seg noe de har resten av livet. Jeg vil at mennesker skal lære seg å bli glad i seg selv, slik at verden blir et bedre sted. Den eneste årsaken til alt det vonde som skjer, er at mennesker ikke er glad i seg selv. Dette betyr noe for meg. Å drive teamjegliker gir meg mer enn det tar. Og de tøffe stormene har gjort meg sterkere. Jeg har lært veldig mye, og jeg har blitt kjent med så mange fantastiske, oppegående mennesker. Jeg har hatt mennesker fra 18 til 50 år i teamet. Kvinner, menn, gutter og jenter. Kjærester. Politi, advokat, sykepleier, bankgründer. Det er så mange mennesker fra alle steder, og alle er velkommen. For det er noe vi alle har til felles, og det er alt som foregår på innsiden. I dagens samfunn trenger vi å lære oss hva vi er laget av, utenfor sosiale medier og all den fantastiske teknologien som foregår. Vi klarer oss fint med alt det nye, så lenge vi er glad i oss selv mens vi utvikler det.

Kort sagt: Vil vi ha en robot som jobber for militæret og utøver vold, eller vil vi ha en som svømmer i det store havet og plukker opp all den plastikken vi har lagt igjen der? Vi må tenke fremover. Alle må ta sin del av kaken. Noen utvikler roboter, jeg lærer mennesker å bli glad i seg selv. Så kanskje de utvikler robotene etterpå, med en god intensjon bak det hele.

Og til deg som er gründer i hjertet. Ikke nøl. Det er plass til flere. Per i dag startes 60.000 nye bedrifter i Norge hvert år, halvparten legges ned igjen samme året. Ha tro på deg selv. Gjør den ekstra jobben. Sett deg inn i alt du ikke vet.

Det er på tide at vi løfter hverandre og finner ut hvordan vi kan gjøre ting bedre. Hvordan vi kan bygge bærekraftige bedrifter som har en solid bunnlinje som handler om å gjøre ting bedre, i miljøet. Alt som har med sjalusi, misunnelse og baksnakking å gjøre, er sånt som hører krigen til. Krig har vi prøvd mange ganger. Vold og sånt. Det fungerer ikke.

Vi må tenke annerledes. Vi må bruke hjertet når vi løser konflikter. 

Ønsker du å være med i teamet, ta en titt på hjemmesiden. I disse øyeblikk oppgraderer vi stadig og det kommer inn flere online coacher for å gi et større tilbud

2 kommentarer

  1. Susanne

    Savner manneposten!

    1. tingjegliker

      Så hyggelig. Takk 🙂

Legg igjen en kommentar til tingjegliker Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *