Jeg har mine perioder. Noen ganger planlegger jeg det, og da har jeg kontroll. Noen ganger skjer det spontant, da har jeg som regel fått litt overdose. Å logge av er så uhyre viktig, spesielt for oss som jobber med sosiale medier, eller i mediebransjen generelt. Den sover – aldri.

Det er ingen som sier: God natt, nå tar vi en pause til i morgen. Med mindre du selv velger å slå av, er det et evigvarende sirkus som aldri lukker øynene.

Ikke et sekund.

Og før du vet ordet av det, har du blitt voksen. Før du vet ordet av det, har årene gått mellom hendene på deg og du har ennå ikke kommet dit du skulle, eller reiste du forbi? Kanskje du nådde mange mål, men da du nådde dem var du for opptatt til å følge med på det neste, til at du i det hele tatt fant glede i å nå målet ditt.

Jeg logger av. Ikke alltid, ikke hele tiden, men ofte. Det er over en uke siden jeg slettet Instagram-appen fra mobilen. Jeg gjør det titt og ofte. Det tar meg kort tid å laste den ned når jeg skal ha den tilbake, men når jeg sletter den husker jeg på at jeg ikke skal inn dit.

Vi sjekker alt og ingenting på autopilot.

Bli bevisst. Hvor mange ganger tar du opp telefonen uten at du egentlig skal noe? Hva gjør du? Du scroller gjennom Instagram, Facebook, Snapchat. Hvis ingenting avbryter strømmen din går du kanskje over på noen nyheter. Ellers kom du inn på nyhetene via Facebook. Og i en artikkel var det en link til en Instagram-profil. Så var du tilbake der og tastet deg fra den ene personen til den andre. Plutselig følger du en ny person på andre siden av kloden som du ikke aner hvem er, men der var noen fine bilder i freden og de er sikkert kule å følge med på.

Noe avbryter deg. Eller du har vondt i øynene. Hvor var du igjen? Er du på busstoppet? Eller står du på kjøkkenet ditt? Hva er klokka? Brukte du et kvarter, eller var du borte i to timer?

Sånn fortsetter det. Ikke bare én gang om dagen. Mange. Hvor mange ganger skulle du sove, men så endte du opp med å se på det ene og det andre. Og det var litt moro og interessant. Så ble det sent igjen. Ikke bare ble det senere enn planlagt, men du klarte også å bli mer våken på grunn av lyset fra mobilen.

Lag deg noen regler. Det er så viktig. Jeg kan også falle i disse fellene om jeg ikke er bevisst, men jeg ønsker ikke at livet mitt skal suse fra meg. Jeg ønsker ikke at datteren min skal være 15 år før jeg vet ordet av det, mens jeg levde i en digital verden 80% av tiden. Ikke at jeg satt 80% på telefonen, men hvis man er nok på sider og leser og oppdaterer seg, er det også det man tenker på ellers i hverdagen.

Fordi hvert eneste ord vi leser, fester seg. Hver video, hvert bilde, hvert avsnitt. Alt dette tar en liten bit av oss, av energien. Ikke bare der og da, men etterpå også. Du mater hjernen med ting den ikke trenger. Ting du ikke trenger.

Jeg har ikke Facebook. Har hatt det i perioder, men jeg har til sammen vært uten det i tre år. Det funker bra, for folk klarer å nå meg hvis de vil. Jeg sparer mye energi på å slippe hele den kanalen. Dessuten har jeg Instagram og Snapchat som tar en bit av tiden min når jeg bruker det. Og det er disse kanalene jeg jobber gjennom.

Bloggen er bekymringsløs. Her er det mine ord og bilder, med meg og mitt i fokus. Eller det jeg ønsker å ha fokus på. Det jeg bevisst velger å skrive om.

Mobilen? Har den ikke på rommet. Jeg legger den på kjøkkenet. Mange argumenter rundt vekkerklokken. Gå å kjøp en vekkerklokke om det er vekkerklokken det står på. Det koster mindre enn en kaffe på Espresso House. Jeg våkner likevel. Har døren åpen. Og når klokken ringer må jeg stå opp, gå ut av rommet, ta opp mobilen og slå av. Det gir meg mange nok sekunder til å våkne, huske at jeg skal stå opp. Jeg slumrer ikke. Å slumre er bortkastet tid. Det drar deg i dypere søvn enn første gang den ringer. Tro det eller ei, du lurer deg selv.

Det er viktig å logge av. I går kjente jeg at energien var veldig høy. Jeg hadde to netter på rad hvor jeg sleit med å sove. Ene og alene fordi livet mitt er veldig spennende om dagen. Jeg holder på med mye i businessen min og har mange møter å forberede. Jeg synes det er gøy og hodet kverner om natten. For meg krever det litt for å lande. Og det er viktig, fordi jeg lever to liv i ett. Jeg er mamma. Og jeg ønsker å være tilstede med den vakre jenta mi som jeg elsker over alt. På den andre siden er jeg business-dame som har mange jern i ilden og mye å holde styr på. Det krever rutiner.

I går landet jeg litt om litt, mens jentungen hadde overnattingsbesøk. Det ga meg egentlig muligheten til å ha litt jobb i hodet, litt lenger enn planlagt. Så var jeg med dem en stund, og gjorde som dem ville. Etter at jeg hadde lekt restaurant og lest nattahistorier, mediterte jeg. Det er en av de viktigste tingene jeg gjør. I meditasjon lander jeg. Og i dag hadde jeg en ekte familie-dag.

Mammaen til lekevenninna, er ei venninne av meg. Vi ble sittende og prate over en kaffe mens ungene lekte, da hun kom for å hente. De dro, og jeg og jentungen gikk for å møte noen andre. Mobilen lot jeg være. Så gikk vi en lang tur i skogen med en annen lekevenninne og pappaen hennes, som jeg kommer godt overens med. Etter en lang tur gikk vi hjem hit og lagde middag. Jentene danset og hadde det kjempegøy, vi lo masse. Det ble ettermiddag. Det ble kveld. De dro tidlig på kvelden og jeg og jenta fikk tid alene. Da hun skulle legge seg leste jeg et eventyr først. Hun sovnet mens hun holdt rundt meg, tett til meg. Så tenkte jeg på en ting mens jeg virkelig hadde det helt fantastisk:

Jeg tenkte at dette er så fint. Her har jeg det bra. Akkurat her jeg ligger nå, med henne tett til meg. Jeg hører pusten hennes og jeg kjenner i hele meg hvor høyt jeg elsker henne. Det er dette som er alt. Ingenting mer. Det er dette. Og dette øyeblikket er det vi lengter etter, det vi savner når de er vekk, det vi husker når de blir store. Og dette øyeblikket har jeg muligheten til å ha så og si hver eneste dag. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å være tilstede. Det betyr, at tankene mine er i rommet hvor vi er. Jeg ble liggende å se rundt i soverommet. Prøvde å se det som henne. Veggene og alle tingen. Jeg husker jo selv da jeg var lita. Hvordan hver eneste gjenstand i rommet var en stor ting. Man ligger jo mange kvelder og ser på dem. Hvordan alle lydene blir høyere. Hvordan kjøleskapet høres helt inn på soverommet. Alt dette som man hører som barn.

Jeg lever hver dag. Og jeg er glad for det. Man har utfordringer og lærdommer. Men det å leve i alt. Selv det tøffeste, det fattigste, det med mest motstand. Leve og kjenne på det. Lære av det. Se det som en lek, et spill. Ikke ta alt så alvorlig om det handler om noe materialistisk, eller om penger. Men handler det om rus, å være slem, å snakke stygt om noen eller å overse noe. Ta det alvorlig. For livet skal være fint, og alle fortjener å ha det bra.

Her og nå. Her du er. I rommet du er. Ikke i hypnose i en tv eller i mobilen. Det er greit å være der også, men vær det bevisst. Og vær mer tilstede i kropp og sinn, enn noe annet.

Lag en fin søndag i morgen. Logg av om du kan. Gjør noen glad, om så det er deg selv. Du er noen du også. Ikke hvem som helst faktisk. Du er din beste venn.