Det ligger en svakhet i ordet. En skam så sterk at man ikke vil si det høyt. Hvorfor skulle noen som hadde deg i livet sitt, ønske å ikke leve? Hva gjorde du feil for at noen så nært kunne ta livet av seg? Kunne du sett det komme? Kunne du stanset det?

Jeg tok meg selv i å brått gråte da jeg så Else Kåss Furuset på tv nettopp. Hun ba alle som kjenner noen som har prøvd, eller som har tatt livet sitt, om å reise seg. Det var et klipp på God Kveld Norge som viste det nye programmet hennes. Hun står med et stort bilde bak seg. Bildet viser mammaen og henne som liten. Så forteller hun at mammaen hennes tok livet sitt. Noe i meg åpnet seg og i det neste øyeblikket satt jeg her i sofaen min og gråt ustanselig.

Det betydde noe at det skjedde nå.
Noe skal ut.

Hvorfor er det så vanskelig å si det høyt? Jeg har aldri klart å være åpen om mammas bortgang. Jeg har aldri fortalt hva som egentlig skjedde. Først de siste årene har jeg blitt ærlig med mennesker når de har spurt meg, men aldri har jeg skrevet om det i bloggen min, eller snakket om det i medier.

Mammaen min tok livet sitt. Jeg var syv år gammel.

Jeg fikk et plutselig ekstremt behov for å skrive om dette. Jeg har delt så mye, i så mange år. Jeg har snakket om det som er tabu å snakke om, men jeg har alltid holdt dette hemmelig.

Før pleide jeg å lyve. Jeg sa at hun var syk. Hvorfor gjorde jeg egentlig det? Det er helt underlig hvordan man kan skamme seg over å si at noen tok selvmord. Jeg ville vel ikke at noen skulle tro at min mamma bevisst stakk av fra oss. Og når jeg tenkte på at hun hadde tatt livet sitt, følte jeg at noen ville tenke stygt om henne. At hun var svak.

Jeg selv hadde ikke fått vite at mamma tok livet sitt, før noen sa det til meg ved et uhell da jeg var 16 år. Den gang ville jeg selv ta livet mitt. Og jeg hadde alltid en slags hemmelig tanke om at jeg aldri skulle bli eldre enn mamma, som kun ble 28.

Mamma var mitt alt. Mamma var glad og sprudlende og jeg husker henne. At jeg er oppvokst uten henne, har gjort at jeg har hatt et ekstremt behov for nærhet. Å miste noen har vært vanskelig, derfor har jeg holdt mennesker til meg uavhengig om de var snille mot meg eller ikke. Dette har lært meg med årene. At mennesker ikke er mistet selv om jeg ikke har dem like tett til meg. For man eier ingen, ergo kan man ikke miste noen.

Mamma tok livet sitt, og jeg kjenner en enorm letteste over å dele det. Jeg har stilt opp i utallige intervjuer opp gjennom årene, og det har vært mange som har ønsket å skrive om hva som skjedde. Jeg har aldri vurdert å la noen skrive om det. Det har alltid vært en uskreven regel. Min mørke hemmelighet.

Og det er godt å være den som deler det selv, med egne ord.

Det var ikke før i 2015 at jeg begynte å svare sant, men bare til noen få. Jeg bare sa det. Fordi jeg ville svare på det, men jeg ville ikke snakke om det. Når jeg har sagt det høyt har det vært et bevisst valg, men jeg har aldeles ingen kobling mot følelsene. Jeg kan se den andre vri seg medlidenhet for meg, men jeg snakker det raskt bort.

Det er bare noen år siden det skjedde igjen, og dere fikk det alle med dere. Jeg ble nedgravd i kommentarer og mail da min gode venn Harald A. Flaskerud døde i mai 2016. Og det var det samme som skjedde med ham. Det har jeg heller aldri sagt. Det var vondt, tøft og helt surrealistisk. En person som jeg tilbragte så mange dager med, så mye tid med. Vi delte en åpenbaring og vi snakket om det som vi ikke ser. Heldigvis. Jeg tror det ga meg noe ro opp i det hele, men alle spørsmålene i ettertid. Jeg klarte bare ikke å svare, og jeg kjente meg litt sint når fremmede skulle spørre om dette i kommentarfeltet på bloggen.

Jeg vil ikke være enda en person som ikke snakker om dette, og jeg er lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om det før.

I dag skulle det komme, og jeg sliter faktisk med å se skjermen mens jeg nå skriver, fordi tårene kommer på nytt og nytt. Det er ikke sånn at jeg synes synd på meg selv. Det er en lettelse. Det er vondt og godt på samme tid. Selvfølgelig skal vi prate om det. Det å miste noen i et selvmord er noe helt spesielt. For den som tok selvmord, tok faktisk livet av et menneske som du var glad i. Det er et mord, og det skal veldig mye smerte til for å klare å gjøre noe så alvorlig.

Å miste en venn i voksen alder, var nok vondere. Fordi jeg forstår så mye mer. Jeg husker den siste samtalen vi hadde, og vi jobbet så tett sammen. Hvordan kunne jeg ha forandret på det hele? Kunne jeg sagt noe? Bidratt med noe? Harald var den personen som stod meg nærmest når alle trodde at det hadde klikket for meg. Han betydde svært mye for meg, på veldig kort tid.

Selvmord.

Vi snakker ikke om det, vi skriver ikke om det. Jeg har hørt at aviser ikke skriver om det fordi man ikke vil gi noen idéen om et selvmord. Hadde man bare visst at man kan komme seg ut av smerten. Alle som har slike tanker trenger å bli sett, de trenger å bli hørt. Jeg har opplevd at noen har «truet» med slikt. Skremt andre for å få oppmerksomhet. Vit at de som skriker etter oppmerksomhet på den måten, de trenger også hjelp.

Mammaen min var mitt alt, hun elsket meg så mye. Jeg har vært så redd for at noen skulle tro at hun ikke elsket meg. Hun hadde det vondt, hun trengte hjelp. Jeg har levd på sorgen hennes i alle år, og jeg har virkelig sett opp til henne selv om hun ikke var her med meg. Jeg har skrevet dagbøker siden jeg var liten, og svært mange dager starter med: Kjære, mamma.

Det å tenke tanken på at jeg skulle gjort noe sånt, mens jentungen ble værende igjen. Nei. Det kunne aldri falt meg inn. Tar man livet av seg selv, dreper man et menneske. Det er ikke riktig. Man er fanget i smerte, men det finnes en vei ut. Kanskje man trenger hjelp til å se det, men det finnes en vei ut.

Til alle som har opplevd å miste noen i et selvmord. Jeg vet hvor vanskelig det er. Hvor mange spørsmål man aldri får svar på, og hvor mye skam det ligger rundt det.

Og vet du hva som var det vondeste i dag? Det var å innse hvor mye skam jeg har knyttet til dette. At jeg faktisk ikke har klart å snakke om det. Å innrømme at det har vært en hemmelighet i skam. Unødvendig skam.

Og det er veldig vondt. Det er veldig vondt å akseptere, det at man ikke får vite. Å ikke ha svarene. Alle de spørsmålene man ikke har svarene på. For man stod jo så nært at man burde jo hatt de svarene? Og man føler seg svak som ikke har dem. Hjelpesløs. For de svarene finnes ikke. De svarene må man akseptere at man ikke har.

Mammaen min tok livet sitt. Jeg ville bare dele det. Akkurat i dag. Hvis det kan hjelpe så mye som ett menneske at jeg prater om det, så skal jeg prate om det. Jeg er klar nå.

Her kan du lese historien om hvordan jeg fikk vite det.

Følg meg på Facebook her.