Det ligger en svakhet i ordet. En skam så sterk at man ikke vil si det høyt. Hvorfor skulle noen som hadde deg i livet sitt, ønske å ikke leve? Hva gjorde du feil for at noen så nært kunne ta livet av seg? Kunne du sett det komme? Kunne du stanset det?
Jeg tok meg selv i å brått gråte da jeg så Else Kåss Furuset på tv nettopp. Hun ba alle som kjenner noen som har prøvd, eller som har tatt livet sitt, om å reise seg. Det var et klipp på God Kveld Norge som viste det nye programmet hennes. Hun står med et stort bilde bak seg. Bildet viser mammaen og henne som liten. Så forteller hun at mammaen hennes tok livet sitt. Noe i meg åpnet seg og i det neste øyeblikket satt jeg her i sofaen min og gråt ustanselig.
Det betydde noe at det skjedde nå.
Noe skal ut.
Hvorfor er det så vanskelig å si det høyt? Jeg har aldri klart å være åpen om mammas bortgang. Jeg har aldri fortalt hva som egentlig skjedde. Først de siste årene har jeg blitt ærlig med mennesker når de har spurt meg, men aldri har jeg skrevet om det i bloggen min, eller snakket om det i medier.
Mammaen min tok livet sitt. Jeg var syv år gammel.
Jeg fikk et plutselig ekstremt behov for å skrive om dette. Jeg har delt så mye, i så mange år. Jeg har snakket om det som er tabu å snakke om, men jeg har alltid holdt dette hemmelig.
Før pleide jeg å lyve. Jeg sa at hun var syk. Hvorfor gjorde jeg egentlig det? Det er helt underlig hvordan man kan skamme seg over å si at noen tok selvmord. Jeg ville vel ikke at noen skulle tro at min mamma bevisst stakk av fra oss. Og når jeg tenkte på at hun hadde tatt livet sitt, følte jeg at noen ville tenke stygt om henne. At hun var svak.
Jeg selv hadde ikke fått vite at mamma tok livet sitt, før noen sa det til meg ved et uhell da jeg var 16 år. Den gang ville jeg selv ta livet mitt. Og jeg hadde alltid en slags hemmelig tanke om at jeg aldri skulle bli eldre enn mamma, som kun ble 28.
Mamma var mitt alt. Mamma var glad og sprudlende og jeg husker henne. At jeg er oppvokst uten henne, har gjort at jeg har hatt et ekstremt behov for nærhet. Å miste noen har vært vanskelig, derfor har jeg holdt mennesker til meg uavhengig om de var snille mot meg eller ikke. Dette har lært meg med årene. At mennesker ikke er mistet selv om jeg ikke har dem like tett til meg. For man eier ingen, ergo kan man ikke miste noen.
Mamma tok livet sitt, og jeg kjenner en enorm letteste over å dele det. Jeg har stilt opp i utallige intervjuer opp gjennom årene, og det har vært mange som har ønsket å skrive om hva som skjedde. Jeg har aldri vurdert å la noen skrive om det. Det har alltid vært en uskreven regel. Min mørke hemmelighet.
Og det er godt å være den som deler det selv, med egne ord.
Det var ikke før i 2015 at jeg begynte å svare sant, men bare til noen få. Jeg bare sa det. Fordi jeg ville svare på det, men jeg ville ikke snakke om det. Når jeg har sagt det høyt har det vært et bevisst valg, men jeg har aldeles ingen kobling mot følelsene. Jeg kan se den andre vri seg medlidenhet for meg, men jeg snakker det raskt bort.
Det er bare noen år siden det skjedde igjen, og dere fikk det alle med dere. Jeg ble nedgravd i kommentarer og mail da min gode venn Harald A. Flaskerud døde i mai 2016. Og det var det samme som skjedde med ham. Det har jeg heller aldri sagt. Det var vondt, tøft og helt surrealistisk. En person som jeg tilbragte så mange dager med, så mye tid med. Vi delte en åpenbaring og vi snakket om det som vi ikke ser. Heldigvis. Jeg tror det ga meg noe ro opp i det hele, men alle spørsmålene i ettertid. Jeg klarte bare ikke å svare, og jeg kjente meg litt sint når fremmede skulle spørre om dette i kommentarfeltet på bloggen.
Jeg vil ikke være enda en person som ikke snakker om dette, og jeg er lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om det før.
I dag skulle det komme, og jeg sliter faktisk med å se skjermen mens jeg nå skriver, fordi tårene kommer på nytt og nytt. Det er ikke sånn at jeg synes synd på meg selv. Det er en lettelse. Det er vondt og godt på samme tid. Selvfølgelig skal vi prate om det. Det å miste noen i et selvmord er noe helt spesielt. For den som tok selvmord, tok faktisk livet av et menneske som du var glad i. Det er et mord, og det skal veldig mye smerte til for å klare å gjøre noe så alvorlig.
Å miste en venn i voksen alder, var nok vondere. Fordi jeg forstår så mye mer. Jeg husker den siste samtalen vi hadde, og vi jobbet så tett sammen. Hvordan kunne jeg ha forandret på det hele? Kunne jeg sagt noe? Bidratt med noe? Harald var den personen som stod meg nærmest når alle trodde at det hadde klikket for meg. Han betydde svært mye for meg, på veldig kort tid.
Selvmord.
Vi snakker ikke om det, vi skriver ikke om det. Jeg har hørt at aviser ikke skriver om det fordi man ikke vil gi noen idéen om et selvmord. Hadde man bare visst at man kan komme seg ut av smerten. Alle som har slike tanker trenger å bli sett, de trenger å bli hørt. Jeg har opplevd at noen har «truet» med slikt. Skremt andre for å få oppmerksomhet. Vit at de som skriker etter oppmerksomhet på den måten, de trenger også hjelp.
Mammaen min var mitt alt, hun elsket meg så mye. Jeg har vært så redd for at noen skulle tro at hun ikke elsket meg. Hun hadde det vondt, hun trengte hjelp. Jeg har levd på sorgen hennes i alle år, og jeg har virkelig sett opp til henne selv om hun ikke var her med meg. Jeg har skrevet dagbøker siden jeg var liten, og svært mange dager starter med: Kjære, mamma.
Det å tenke tanken på at jeg skulle gjort noe sånt, mens jentungen ble værende igjen. Nei. Det kunne aldri falt meg inn. Tar man livet av seg selv, dreper man et menneske. Det er ikke riktig. Man er fanget i smerte, men det finnes en vei ut. Kanskje man trenger hjelp til å se det, men det finnes en vei ut.
Til alle som har opplevd å miste noen i et selvmord. Jeg vet hvor vanskelig det er. Hvor mange spørsmål man aldri får svar på, og hvor mye skam det ligger rundt det.
Og vet du hva som var det vondeste i dag? Det var å innse hvor mye skam jeg har knyttet til dette. At jeg faktisk ikke har klart å snakke om det. Å innrømme at det har vært en hemmelighet i skam. Unødvendig skam.
Og det er veldig vondt. Det er veldig vondt å akseptere, det at man ikke får vite. Å ikke ha svarene. Alle de spørsmålene man ikke har svarene på. For man stod jo så nært at man burde jo hatt de svarene? Og man føler seg svak som ikke har dem. Hjelpesløs. For de svarene finnes ikke. De svarene må man akseptere at man ikke har.
Mammaen min tok livet sitt. Jeg ville bare dele det. Akkurat i dag. Hvis det kan hjelpe så mye som ett menneske at jeg prater om det, så skal jeg prate om det. Jeg er klar nå.
Her kan du lese historien om hvordan jeg fikk vite det.
Følg meg på Facebook her.
Klemmer til deg ❤ Så tøft av deg å dele dette!
❤️❤️ fine Anette.
❤️❤️ fine Anette
❤️
<3 har tenkt dette mange ganger – har lagt som en undertone og har håpet du ville « si det» Tror det vil være befriende for deg og snakke om det – om hele deg ! Varm Klem <3
Takk, Hedda.
❤
Så utrolig sterkt å lese Eg har lest innlegget «skulle aldri bli 29» mange ganger oppigjennom når du har delt det på nytt og alltid tolket at det var kreft (vet ikkje hvorfor, jeg vet det ikkje står hvordan hun døde) Med Harald mistenke jeg det, selv om du aldri sa det! Det er utrolig trist at man ikkje klarer å se en utvei, se at det blir bedre – veldig fint at du endelig delte – uansett hvor vondt dette er så sitter du ord på det som virkelig treffer meg på en god måte Sender deg masse klemmer
Tusen takk, Vibecke.
I morgen er faktisk verdensdagen for selvmordsforebygging. Kanskje det finnes et arrangement nær deg? ❤️
❤
Så tøff du er som deler dette. Det er så bra, og det er så viktig. Å sitte igjen med alle disse spørsmålene må være helt forferdelig. Klem! ❤️
Takk, Rikke.
❤️
Takk for at du deler. Du er sterk ❤
Takk, Maria.
Tusen takk for at du delte! Jeg har fulgt deg siden 08, og har lurt på det med mammaen din etter det du har skrevet. Fint innlegg, viktig tema. All ære til deg A.
Takk, K.
❤ Du er sterk! Broren til faren min, altså min onkel tok livet sitt da jeg var 16 år. Han var da 36 år, enslig.. slitt utrolig mye psykisk. Og man kan jo lett tenke det er egoistisk. Men det er ikke det, det er et skrik om hjelp, at man har vært sterk så altfor lenge! Det er eneste gang jeg har sett Pappa gråte.. Vit at du ikke er alene, og det er hvertfall ingen skam å snakke om!❤
Takk, Brigitte.
❤️
❤️ Jeg kan faktisk forstå hvorfor noen velger å ta sitt eget liv, da jeg sliter med tunge depresjoner. Livet kan bli så mørkt at man ikke takler smerten mer. MEN det finnes virkelig en vei ut som du skriver❤️ Man klarer bare ikke å se det når man er i mørket. Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av mørket, men jeg klarte det!
Klem til deg❤️ Syns det er flott at du deler.
Takk.
Kjære Anette.. Så tøft av deg å dele dette med oss. Jeg gråter store tårer når jeg leser dette og kjenner virkelig på sorgen din! ❤
Takk, Sirianne.
Du kjempeflotte Anette Marie <3 <3 <3 Kjenner jeg har lyst til å gi deg en stor trøsteklem <3 <3 <3 Vil også si hvor tøft det var av deg å skrive dette innlegget.
Jeg er sikker på at du kommer til å vokse mye som person når du har satt ord på det som skjedde, selv om det er ufattelig vondt å tenke på.
Da jeg leste blogginnlegget ditt strømmet tårene ned kinnene, for innlegget ditt var ærlig og tvers igjennom ekte!
Trøsteklem fra Toril og kattene
Tusen takk, Toril. <3
Så utrolig tøft av deg å dele ❤️ Takk for at du deler! Jeg sender deg mange klemmer! Vit at du er en inspiarasjon for andre mennesker og at du er unik ❤️
Tusen takk, Torhild.
❤️❤️❤️ tøft av deg å dele!
Takk, Ragnhild.
Flott og viktig! Psykisk helse er fortsatt et stort tabu. Takk for at du deler. Dette er viktig for mange! ❤
Takk, Mari.
❤️
Jeg mistet selv en veldig nær venninne til selvmord i mai 2016 og det har vært tusen tanker og spørsmål i etterkant og savnet er fortsatt stort. Det er et sårt tema men også veldig viktig. Takk for at du delte dine tanker og følelser rundt dette.
Takk selv, J. Det å akseptere at man aldri får vite helt, det er vanskelig.
Et sterkt innlegg, og tårene spruter, igjen.
Du er sterk og ordene dine er sterke. Du har mange kloke ord og formulerer deg så godt. Jeg har grått og lært av dine innlegg før og følger deg spent videre. Takk for at du deler dette med oss!
Annine
Tusen takk, Annine. Der betyr mye at du skriver det.
tårene renner! veldig glad i deg, jenta mi!
Tusen takk, Krikle. <3
Så utrolig godt skrevet! Det hjalp meg… Mistet nemlig en kjær venninne nå i sommer. Hun orket ikke livet mer. Jeg forsøkte å hjelpe på alle mulige måter, men det var ikke nok til å få henne til å velge livet… Tøft å finne henne… Kunne jeg gjort mer??
Takk for at du deler så ærlig!
Klem fra meg
Takk, Anne Kristine. Nei, du kunne ikke gjort mer. <3
❤❤
Så sterkt❤️ Tøft av deg å dele dette!
Takk, Hanna.
Pleier ikke å kommentere på blogger, men dette innlegget måtte bsre kommenteres. Jeg får en klump i både mage og hals, og føler jeg kan kjenne på smerten og sorgen du har følt, uten å ha opplevd noe liknende selv. Du er en sterk og en utrolig flott dame, som virkelig alle burde se opp til. Tusen takk for at du delte dette med oss, det er nok mange som trengte et sånt innlegg ❤️
Tusen takk, Marte. Og takk for at du kommenterte på bloggen, selv om du egentlig ikke pleier det. Betyr mye for meg å vite hva leserne sitter igjen med. <3
❤️❤️
Jeg kunne skrevet masse her, men tårene strømmer! Takk for at du setter lys på akkurat dette, psykisk helse er noe som må settes mer i lys for at folk skal bli sett, har selv opplevd å miste en nær i selvmord, ingen visste at han slet..❤️
Takk, Cecilie. <3
Tårene trilla ❤
Første gang jeg har kommentert. Dette var sterkt å lese.Du skriver å utrykker deg særs godt!❤
Tusen takk, Beate. <3
Sterk lesning ❤️
Tusen takk for at du deler❤ «En må være sterk, for å være svak! »
Sender en klem til deg❤
Takk, Ranja.
❤❤
Du er tøff og sterk på din helt egen måte 🙂 Først nå var din tid inne til å fortelle det. Skammen er nå lagt bak deg, og det er framtiden som betyr noe, selv om ingenting blir glemt <3
Tusen takk.
❤️❤️
❤️❤️
Tusen takk for at du delte dette, vakre sjel❤️
Takk, Anita.
På en måte så kjenner jeg si inderlig igjen sorgen din. Men samtidig ikke. Min mor har prøvd å ta livet sitt ca 10ganger. Jeg og broren min har vært de eneste som har vært der for henne. Hun har aldri klart å fullføre(heldigvis), men det er kun fordi vi har funnet henne hver gang. Jeg vet hun elsker oss, men har kjent på følelsen av å ikke føle seg elsket. Første forsøket hennes var jeg 6år. Siste forsøket var for noen få år siden. Når jeg var 23. Men etter jeg fikk min datter, har hun fått en gnist i livet. Å som hun sier selv, hu reddet henne ❤️ Min bror prøvde også å ta livet sitt når jeg var 13. Ironisk nok, så var da min mor tvangsinnlagt pga selvmordsforsøk… kun jeg og broren min hjemme, han tar sovetablettglasset til mamma, svelger alle 100, å setter seg ned i sofaen ved siden av meg. Etterhvert får jeg ikke kontakt med han, må ringe ambulansen. Han blir pumpet, å ligger i koma. Heldigvis klarte ikke han det heller!!!!❤️ Tårene triller nå, å aner ikke om noe har sammenheng Men takk, det å få «dele» med deg, føles så lett. Du er super sterk som skriver dette innlegget! Å jeg håper virkelig at selvmord ikke skal være så tabu!!!
Takk for at du deler, Silje. Du har vært gjennom en hel masse og jeg liker å tro at det gjør deg til et enda mer reflektert menneske som setter pris på livet.
Fine, vakre, tøffe og sterke Anette.
Jeg mistet en god kompis for ett par år siden. Det var helt uforståelig. Hadde han tenkt på dette lenge? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hvorfor hadde ingen merket noe? Så mange spørsmål, ingen svar.
Vanskelig og tungt, men et så utrolig viktig tema.
Takk for at du deler <3
Takk, Karen.
❤️ vondt å lese. Tårene triller. Du er ei veldig tøff dame. Å tenker at jenta di har en veldig klok mamma.
Takk, Maren.
Dette var veldig sterkt å lese – og veldig tøft av deg å dele. Jeg håper, og tror, at dette kan hjelpe deg med en viktig prosess. Mammaen til min beste venninne begikk selvmord da vi var et par år eldre enn det du var, og dette er et utrolig komplekst og tøft tema.
Du skriver så utrolig bra, og du treffer meg alltid, og inspirerer! Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg møtte deg på Rygge flyplass og du ga meg en klem. Jeg tar meg selv i å fortelle om deg og si jeg kunne ønske vi var venner, for du er et så utrolig bra menneske som sprer så mye glede, visdom og ektehet! Jeg er glad jeg får masse av det gjennom bloggen 🙂 Håper du får en rolig natt – og hvis du ikke leser dette før i morgen – en strålende dag!
Tusen takk, Jennifer. Jeg forteller om deg av og til selv, fordi du ga meg en helt ekte og unik reaksjon da vi møttes. Du var så åpen og ærlig, og du hadde akkurat oppdatert deg på alle mine innlegg på bussen fra Bergen. Jeg husker det. <3 Klem til deg.
Tusen takk for at du er tøff nok til å dele. Det er så viktig å være åpne om akuratt dette med selvmord. For åpenhet kan føre med seg visshet og at enkelte skjønner at de kan spørre om hjelp før det er for sent. Senest i sommer mistet jeg noen til selvmord. Og i morgen skal jeg på en 8 timers konferanse om selvmord og forebygging og håper jeg kan ta med meg mye nyttig videre som sykepleier.
Igjen, takk for at du er så tøff ❤️
Tusen takk, Hanne.
❤ Tøft av deg å dele! Stor klem til deg ❤
Tusen takk, Louise.
Takk for at du deler, spesielt noe så personlig og tungt.. ❤
Takk, Oda.
Viktig tema, desverre tabu lagt.
Det e så godt når nån snakka om tabu ting, før å få ting mer fram i lyset. Vi mister mange flere i selvmord, enn i trafikken 🙁
Takk før at du dela, å takk før at du e dæ ❤
Takk, Susanne. ❤
<3 Klem til deg!
Sterkt å lese. Jeg har som deg fått ekstra påminnelser om det å miste noen i selvmord. Det er bare så trist og leit. Det er snart et år siden sønnen min valgte å forlate oss. Vi har hele veien vært åpen om hva som har skjedd, selv om det har vært vanskelig. Presten sa noen fine ord.. At han ønsket ikke å dø, men orket ikke å leve❤️ God klem til deg
Takk for at du deler, Gry. Presten sa noen fine ord. Helt enig.
<3 Du er en veldig fin person, omtenksom, snill og nydelig. Har følgt deg og lest bloggen din i mange år…. Jeg sliter ofte med det samme……, d å bare gi opp, trist, men sant…<3
Takk, Janne Céline. Takk.
❤️
Takk for at du deler! Det er så viktig med åpenhet rundt dette temaet. Du er så sterk, og jeg er så glad for at du viser en sårbar side også. Det er de sterkeste som tør å vise sårbarhet.
Jenta di er så heldig som har en så fantastisk mamma. Båndet mellom dere lyser gjennom skjermen 🙂
Tusen takk, Kine 🙂