Noen ganger ser vi rett gjennom hverandre. Noen ganger ser vi på hverandre. Og en sjelden gang – ser vi hverandre. I dag så jeg flere, og jeg så aldeles mye. Jeg så på kusina mi May-Britt, som jeg sjeldent ser, men likevel alltid er åpen som en bok rundt når vi først sees. Jeg så på lillesøster, og jeg så på Bestemor.

Dette er brudekjolen som bestemor, på bilder under, giftet seg i. Jeg synes det var helt fantastisk å se kusina mi i denne. Både jeg og Hanne Kristin var klar på at vi skulle bruke den etter henne. Om vi noen gang gifter oss da. Utenpå denne hadde hun et stort skjørt, og et slør. De bildene skal jeg vise senere, men dette antrekket kan dere få se nå.

Jeg har aldri sett henne så nydelig.

Bestemor. Min fantastiske venn som alltid tok vare på meg. Nå har det snudd litt, og jeg føler så uendelig mye kjærlighet for denne damen.

Mamma dro. Hun ble igjen. Det var henne som ble nærheten jeg savnet i fraværet av min mor.

I dag satt jeg på et annet bord i dette bryllupet. Jeg så på henne, og jeg så hvor vakker hun er. På en helt annen måte enn før. Det er som at jeg kunne se barnet i henne, til tross for at det er lenge siden hun selv var et barn, utenpå.

For vi alle har jo barnet i oss.

Så mye kjærlighet, at det gjør litt vondt. Jeg skulle gjerne hatt henne med meg overalt, slik at jeg alltid kunne passe på at hun har en grunn til å smile.

Brudeparet. Jeg så kjærligheten som bor i henne, gjennom ham. Jeg så hvordan han føler seg, rundt henne. Jeg kunne kjenne det som lå under tårene da hun kom opp kirkegulvet. Så sterkt at mine egne tårer også kom frem.

May Britt, som giftet seg i dag, har noe helt unikt. Det er en liten del fra mamma, som jeg kan kjenne gjennom henne. Fordi hun var glad i min mor, som er hennes tante. Om det er fordi, eller hvordan det er, det vet jeg ikke. Men jeg er glad i henne, og åpen rundt henne. Og trygg. Selv om der går år, flere ganger. Er det ikke rart med det, hvordan noen relasjoner bare er sånn?

Jeg finner det fint, befriende, morsomt og sårt.

Jeg ser også meg selv, på andre måter, når jeg er med mennesker som dette. Mennesker jeg er i slekt med, mennesker jeg deler røtter med. Jeg finner det interessant, hvordan jeg er meg som den jeg er, i Oslo. Men likevel er det så mye annet i meg som jeg kjenner på, her.

To generasjoner. Mammaen til vår mamma. Mamma er ikke her. Men vi er. Vi to, som kom fra henne. Og hun som skapte henne. Jeg hadde til og med oldemor i livet lengre enn jeg hadde mamma. Vi kommer og vi går. Noen går før andre. Med tiden har jeg lært at det er helt i orden. Det er bare å leve i nuet, og akseptere at det er hva det er. Det føles så mye bedre da.

Lillesøster. Lillesøster Hanne Kristin. Seks år skiller oss i jordisk tid. Våre interesser har vært spriket, men så vokser de likevel sammen. Da jeg var lita, en gang da hun var baby, jeg synes det var litt kjedelig å leke med henne. Så husker jeg mamma si: Når dere blir større, blir dere like gamle.

Jeg skjønner det nå. Alder blir ubetydelig jo eldre vi blir. Det er som barn og ungdom at den skiller oss. I voksen alder er det ikke mer enn erfaringer som utgjør hvor gammel vi er. Spiller ikke noen rolle hvordan tall vi kaller det. Det er erfaringer.

Jeg elsker denne jenta. Hun er den lille jenta for meg, selv om hun alltid har vært bestemt og ambisiøs på en mye mer voksen måte enn jeg har vært. Og hun kaller meg Søster. Det er liksom navnet mitt det. Jeg liker det.