I dag er det ikke lenger journalistene som har makten. Det er alle oss her ute. Alle i egen person. Alle stemmer teller. Man trenger ikke være kjendis for å ha mange følgere, og man trenger heller ikke ha utrettet noe for å bli kjendis. Store aviser har tilsynelatende blitt mer opptatt av klikk for å tjene penger på annonser, enn å faktisk skrive om det som er viktig. Harde ord, men sånn ser det ut når noen som VG, for eksempel, klarer å lage en hovedsak om at noen i et reality-program er for plastisk kirurgi.
Hvor er det en nyhet? Opplys meg! Plis. Vennligst fortell hvordan det er en nyhet. Eller er det litt undermælt mobbing for å få klikk slik at annonsørene blir happy? For er det ikke på en måte litt mobbing når saker som det, og saker som «hun trodde at grunnloven kom til på 80-tallet» eksisterer? Sier man ikke: Se på dette, klikk her, hun er er dum a! (?)
Avisene var de som fikk frem fakta som endret samfunnet og gjorde forskjell. Er ikke det meningen fremdeles? Skal ikke aviser fortelle oss hva som faktisk skjer i verden?
Vi er så privilegerte som kan sitte bak skjermen vår og backe opp hva som helst, ikke sant? Det er så enkelt å engasjere seg i alt mulig rart, for man trenger ikke «gjøre noe». Man kan bare sitte foran skjermen og trykke og taste. Bare dele det man mener er riktig, så føler man at man har gjort sitt? Men nei. Jeg er ganske så sikker på at tiden skrus litt tilbake, til å måtte møte opp. For i en verden av følgere hvor halvparten er korrupt, ja, man kan kjøpe følgere og kommentarer og gudene vet hva.
Å støtte en sak. Det handler om å kle på seg buksene og komme seg ut og marsjere for det. Gjør det ikke?
Hvem kan endre noe? Det er oss. Det er vi. Aldri har vi vært så nære hverandre, og aldri har vi hatt så stor innflytelse på lederne rundt om i verden. Vi blir sett! Men det holder ikke bare å sitte og trykke å være enig. Dette tenkte jeg mye på etter å ha sett en prat mellom to komikere som tok opp nettopp dette (Poeng til den som skjønner hvilken serie jeg snakker om!). Praten handlet om hvordan man i dag sitter i trusa og poster noe på Instagram og engasjerer seg, fremfor å kle på seg uniformen og gå ut å marsjere for en sak!
Da jeg deltok i dette demonstrasjonstoget på lørdag fikk jeg selv kjenne på å delta. Det føltes mektig og jeg felte helt ærlig noen tårer i startet av toget. Det var så ekte. Mennesker som samlet seg for å gjøre en forskjell. Kan du tenkte deg, du som synes det er helt uvirkelig å dra seg ned til sentrum og vise ansiktet sitt i en sånn sak, kan du tenke deg hvor mye som skal til for å gjøre det? Det er ikke tull, det er ikke moro. Det er mennesker fra alle kanter som ønsker å bli hørt og gjøre en forskjell.
På bildet, Thomas Olsen, kjæresten hans, og meg.
I dette toget var det ikke bare raringer og hippier, som de fleste ville tenkt. Jeg vil selv påstå at jeg er en moderne hippie, og det er jeg stolt av. Her var voksne, barn, eldre. Alle slags mennesker i ulike farger og fasonger, men for samme sak. Det var for dyrene.
Det spiller ikke så mye rolle hvilken sak du stiller opp for. Jeg vil bare frem til at det er viktig at du stiller opp for den saken du brenner for. Det føles godt. Og man føler virkelig at man er en del av noe. Ser du etter mer mening i livet, så er det absolutt en god idé å engasjere deg for ting du brenner for. Samfunnet er alle sitt ansvar, ikke bare de som tilsynelatende sitter på toppen.
Det er når vi forteller hva vi mener, at det skjer en forskjell.
Det er rart å se, hva vi har bygget opp. Alt som egentlig ikke er der. Bedrifter, regler og rammer. Egentlig er vi bare en flokk av dyr, men hjernene våre har altså klart å skape forskjell på oss. De har klart å lure oss til å tro at vi mennesker er mer verdt enn andre dyr. At landegrenser er riktig og at noe er mitt og noe er ditt. Når vi egentlig alle er det samme og burde hatt like mye rett til alt.
Vi kommer og vi går, uten noe. Tenk litt på det om du blir helt oppslukt av penger og sparer for harde livet til du blir pensjonert. Ikke glem å lev underveis. Det er jo derfor vi er her, for å leve. Lever du?