Solen varmer den rustrøde soveromsveggen. Det er søndag, men det tar meg noen sekunder å huske det. Fra drømmeverden til våken tilstand tar det noen ganger lengre tid å innstille seg. Brått husker jeg valget om å ha en mobilfri dag. I går kveld klokken 21 slo jeg den av, og lovte meg selv å ta søndagen avlogget med jentungen. Jeg tar turen på toalettet og tenker at vi kan sove litt lenger. Det er helg, og jentungen har fått sove med meg i natt.

Fra baderommet hører jeg noen lyder, men så blir det stille. Med lette skritt går jeg tilbake og dytter opp soveromsdøra. Jentungen holder på med noe fanteri hun ikke rekker å få gjort ferdig, og det ender i at både jeg og hun skvetter når vi ser hverandre. Så ler vi. Jeg trekker henne tilbake i sengen og ruller meg rundt i en morgenkos med henne. Hun vil stå opp og se litt barne-tv, jeg lar henne få lov. Selv sovner jeg på nytt og våkner nesten to timer senere. Klokken er da elleve. Når jeg åpner øynene har jeg drømt en hel del, men jeg er lys våken og spretter opp.

På stua bytter jeg ut tv med musikk. Den tv-en blir ikke brukt mye, og jeg hadde kvittet oss med den en lang tid. Det eneste problemet var at den ikke kom seg lengre enn til kontoret, og den som skulle overta den, forstod plutselig hvor deilig det var å være uten tv selv. Så havnet den tilbake på stua, vel og merke uten tv-kanaler og reklame-bråk. Jeg har fremdeles en plan om at den skal gå, men det har vært kjekt å se dokumenterer og andre lærerike ting i ny og ne.

Jeg lager frokost til oss, mens hun leker. Havregrynsgrøt med eplebiter, banan og kanel. Ved siden av skjærer jeg opp en avokado vi kan dele. Med litt himalaya-salt og pepper på. Vi spiser og planlegger en tur i Slottsparken.

– Skal vi ringe Kevin og be ham møte oss? 

Hun samtykker. Jeg slår på mobilen i ens ære for å invitere ham til søndags-spasering. Han vil også ha mobilfri, så vi avtaler å møtes ved kaninhodet i Slottsparken klokken 13.45. Mobilene lar vi bli liggende igjen. Jeg slår den også av. Vet ikke hvorfor jeg liker det, men det gjør hele konseptet mer ekte.

Jeg henger opp en klesvask mens jentungen blir enig med seg selv om hva hun skal ha på seg. Selv slenger jeg på en jeans og en collage-genser. Sminkefri og enkel, det føles fantastisk. Vi går til t-banen og har noen fine samtaler om skyene. Alltid ser hun så mye i dem.

– Mamma! Det er en dinosaur som koser med en fisk! 

Jeg ser opp og prøver å se det. Men før jeg har rukket å finne formen har hun funnet noe nytt.

– Der er et ansikt med en delfin, mamma! 

Jeg gir litt opp med det sterke lyset i øynene, men tenker på hvor heldig jeg er som har en unge som elsker skyene og alle dem trillioner fasonger og figurer.

– Mamma, der er et sneglehus med et hode og en delfin. 

Hun ler for seg selv.

– Mamma. Kan du hjelpe meg å huske på dette? Jeg vil tegne det når jeg kommer hjem. 

Jeg sier at jeg skal prøve. Så hoppe-går vi videre. Vi går av t-banen på Nasjonalteateret og trasker opp mot slottet. Tross null biler insisterer jentungen på å vente på grønt lys. Det er fint. Jeg prøver å si at det går bra, da en hel gjeng går over veien. Hun forteller meg at vi ikke trenger å gjøre det, selv om alle andre gjør det. Imponert blir jeg over henne, og synes selv jeg burde være strengere på grønt lys som en fin leveregel.

Vi er ved kaninen akkurat 13.45. Klokken har jeg på armleddet, og jeg fryder meg over å virkelig ha bruk for den. Kevin kommer gående et par minutter senere, og vi prøver å gjemme oss bak et tre for å overraske ham. Men han går forbi, videre. Vi må rope etter ham.

Vi går i rundt i Dronningparken, før vi spaserer ned til Aker Brygge. Der nede står en mann og lager gigantiske såpebobler. Jentungen slenger veske og genser i hendene på meg og løper bort. Etter en stund skjønner vi at hun ikke blir lei med det første, så vi setter oss ned på et par stoler og betrakter henne og mange andre ivrige barn. Mannen holder to lange stikker i hendene, med et tau mellom. En rad med løkker. Han holder stikkene sammen og dypper tauet i en bøtte, så drar han det opp og sprer stikkene slik at vinden kan blåse bobler ut gjennom alle løkkene. Barna er ivrige og hopper rundt etter boblene. Vi følger ekstra med på en liten gutt som løper langt av sted etter en boble. Tilstedeværelse, tenker jeg. Alt som skjer i hans verden, er at han vil ta på den boblen. Ingenting annet.

Vi ser på mannen som har en sort kjole på. En cardigan som er like sort, med noen mønster sydd inn i gul farge. Han har dreads, en hatt og sko som er spisse. Ikke bare spisse, men de snurrer seg oppover. De ser litt trollmansk ut, om jeg kan lage det ordet for nå. Vi prater litt om hvordan dagen hans kan være, og hvor mye han ser ut til å like det han driver med. Jeg er sikker på at jeg har sett ham før, på Grünerløkka. Han gleder mange. Barna løper rundt og smiler og ler. Ekte glede.

Etter en god stund trasker vi videre. Jentungen og Kevin kjøper seg is. Vi setter oss på en benk og ser over til Solsiden. Det er så fint ute nå. Mange er ute og går, de nyter dagen.

I fire-tiden forlater vi hverandre. Jeg og jentungen går videre. Trasker rundt og drar på en lekeplass. Vi har en avtale klokken 17 hos Gustav. Gustav jobber med healing og meditasjon. Han er helt klart den beste jeg har møtt på dette feltet, og han er en av mine nærmeste vennen. Før vi er der går vi til en liten park. Der får hun klatre i et tre, mens jeg må være sikkerhetsvakt under. Som om at jeg hadde vært noen sikkerhet, jeg tror vi begge hadde slått oss. Men det likevel fint å se henne leke med meg som publikum. Vi står utenfor ganske så presis. Han kommer ned og tar oss imot med en klem, før vi går opp den trange snurretrappen hans opp i andre etasje.

Det lukter røkelse og ut av høyttalerne spilles det meditasjonsmusikk. Jeg spent, jenta skeptisk. Vi får hvert vårt glass med vann og han spør henne om hvordan dagen har vært. Etter litt prat setter vi oss alle tre til rette for å meditere. Det er første gang hun er med meg hit, og jeg har gledet meg til nettopp dette. Vi sier det så enkelt som at det er om å være stille lengst. Jeg og Gustav sitter i lotusstilling på gulvet, hun i sofaen. Vi lukker øynene og mediterer. Jeg titter et par ganger mellom smale øyne på henne, for å se om hun prøver. Og det gjør hun. Jeg smiler og flytter fokuset mitt til pusten. Jeg tror vi har sittet slik i nesten et kvarter når Gustav sier at vi sakte kan komme tilbake til rommet, og åpne øynene når vi er klar.

Det var fint. Vi prater litt og spiller litt på noen instrumenter før vi tar farvel. Jenta har masse energi og prater mye. Vi går innom Joker for å kjøpe is. Det lovte jeg. Så spaserer vi ned til Kevin som kunne kjøre oss hjem. Før vi drar spiller vi litt musikk der også. Tina spiller på et keyboard og vi prøver noen hjemmelagde fløyter. Kevin spiller Gitar. Av alle tonene vi prøvde var nok det det fineste.

Vi kjører hjem til oss hvor jeg har lovt å lage middag til alle. Kevin spiser med oss før han reiser, og jeg og jentungen lager muffins som hun skal få med seg på skolen. Så er det kveldsstell, og lesing på senga. Vi sier god natt, hun blir stille. Jeg lover meg selv og skrive dette innlegget før jeg sjekker noe jobb-relatert. Og gjør følgende.

Det har blitt mørkt mens jeg har skrevet. Klokken er nå 21.42 og jeg skal nok jobbe litt, meditere, så legge meg. Dagen i dag var magisk, og den blir alltid det når man legger vekk alt annet. Noen ganger må man fange seg selv til tilstedeværelse. Det er så lett å gjøre. Man må bare gjøre det, ofte. Det er da man lever. Lever uten å dokumentere alt det magiske med bilder, men bare se det i hjertet. Og når ingenting kan stjele oppmerksomheten, er det de utroligste ting som tar sted foran øynene. De minste detaljer fra de små, er skatter.

I morgen starer en skikkelig jobb-uke. Jeg har barnefri, men gleder meg til å jobbe. Torsdag reiser jeg til Tromsø for å jobbe, og til helgen er det på nytt samling med teamjegliker! Mye å få på plass, men gøy så lenge man har kontroll.

Lag en fantastisk morgen i morgen!