Jeg snakket i telefonen med noen i går kveld. En mann. Vi snakket om det å våkne opp og se verden fra en annen vinkel. Utenfor boblen, utenfor tåken. Han er noen år eldre enn meg, og han fortalte om hvor vondt det gjorde å vite, men likevel ikke nå ut. Jeg kjente igjen den følelsen. Det er en håpløs følelse som jeg har lyst å skrive om. Bare dele den, for den er i aller høyeste grad ekte, og man føler seg ofte svært alene.

Det er som at et skall inne i deg selv har sprukket. På en måte er det befriende, som å få mer lungekapasitet. Man blir sjokkert over hvor tilgjengelig denne sannheten er, og føler man har levd på en løgn fra absolutt alt rundt seg, hele livet. Dette er en enormt sterk følelse, og det sier deg selv når det knuser alt du har trodd gjennom hele ditt liv.

Det er som å kunne ta et større åndedrag enn man skjønte at der var plass til. Følelsen av å forstå denne hemmeligheten er så surrealistisk at man nesten ikke klarer å skjønne. Sover man, drømmer man, er det virkelig så enkelt? Likevel kjenner man det i hele seg. Det er så sterkt. En sannhet som ingen i verden kan snu tilbake. Man blir overlykkelig over å endelig forstå, og man føler seg opplyst på en måte man ikke visste at eksisterte. Alt dette gode brer seg som en flom gjennom hele deg. Renere, klokere, bedre.

Overlykkelig over å forstå dette, vil du at alle du er glad i skal forstå det samme. Du vil dele sannheten. Men så kommer den vonde delen.

Den vonde delen er når du skjønner at du er alene om det. Det er du som har våknet, ikke alle andre. Og hvis det var så enkelt som å bare dele erfaringen, så skulle den neste følt det samme? Ja, da ville du mest sannsynlig vært der for lenge siden. Du innser at de fleste ikke forstår. Her står du med tidenes sannhet som kan endre livet til alle. Den kan redde verden fra så mye vondt. Du står med en mirakel-oppskrift så sterk at guvernøren, presidenten, statsministeren og kongen, burde få vite om det. Det er sånn det føles, men det er ingen som forstår.

Å sitte med en så stor sannhet, uten å nå frem, det gjør vondt. For selv når du har skjønt det. At du har levd på en løgn og at de fleste i hele verden fremdeles gjør det, så kommer du ingen vei. Og følelsen av å redde verden, den er så sterk. Og det gjør vondt. Veldig vondt. Man går fra å vite alt dette og kunne gjøre så mye, men likevel må sette seg ned og holde munn. Sånn føles det. For det hjelper ikke å prate til noen som ikke er åpen for det. For den personen blir det bare støy. Og jeg vet. Jeg har vært der også. Jeg har vært den som syntes det var svada. Den som ikke ville høre. Den som lo av det. Den som elsket vin og et medium-rå-stekt kjøtt. Det var meg. I samme kjøtt og kropp som jeg er nå, hvor jeg aldri kunne spist så mye som en kjøttbit igjen.

Prosessen videre er å akseptere. Tro meg, jeg kunne skrevet innlegg om dette hver eneste dag. Jeg kunne bombardert følgere, men jeg hadde også mistet dem etterhvert. Jeg må akseptere at andre spiser kjøtt. Jeg må akseptere at andre ikke forstår de tingene jeg har åpnet meg for. Den prosessen tar også tid, men det går bra til slutt. For når man er gjennom den delen, så skjønner man at man kan inspirere andre til å åpne opp likevel. Simpelthen ved å leve autentisk og vise fordelene jeg har i  mitt liv, når jeg lever på den måten.

Men det gjør vondt å våkne. Og man vil redde verden, man vil det. Og jeg skal gjøre mitt, jeg skal det.

Noen spurte meg her om dagen, hva jeg gjør når folk skriver stygge og dumme ting tilbake. Når folk forsvarer det å spise kjøtt eller hele melkeindustrien. Jeg henviser til dokumentarer. Man kan ikke sitte og ta en diskusjon med noen som ikke er åpen for det. Det blir bare å kaste bort energi på noe håpløst. Be dem lese seg opp, sette seg inn i det.

(annonselenker) NEA Jeans, virkelig elsk på disse – HER.
Skjorte HER. Belte HER. Skoene (Bronx) kjøpte jeg på Lille Vinkel Sko, på Majorstuen.

Jeg venter på at en film skal lanseres på Netflix i Norge. Den er helt ny og heter Dominion. Du kan se traileren HER. Jeg linker til en versjon som også har et intervju med regissøren. Jeg gleder meg til å se, for den er kommer altså etter alt det andre som er vist, og krever enda mer fakta, enda mer dokumentasjon. Den må knuse enda flere fordommer og enda mer uvitenhet.

Man kan ikke klandre noen for å ikke vite. Det er alt det handler om. Man vet ikke. Men man kan gjøre noe. Man kan fortsette å hjelpe med å nå ut til flere. Ikke gi opp, selv om man føler seg som en dråpe i havet. En blir til flere. Jeg har inspirert flere til å bli veganere gjennom mine sosiale medier, og det sier sitt. Alle de som har gått den veien, har også mennesker som ser og følger med.

Og man kan ikke bare sitte inne og skrive at man står for ting. Man må ta på seg klærne og gå ut døren. Man må aktivt gjøre noe. I morgen klokken 15.00 skal jeg møte opp på Youngstorget og gå denne saken.