Under bakken i Oslo, på vei inn på t-banen, er det oppsatte skilt som man aldri skulle tro man trengte. Det står at «selfies er kult, men å se seg for er enda viktigere». Kanskje jeg ikke var ordrett, men det er altså en nødvendig advarsel. Folk går med nesa ned i mobilen over alt. De krasjer i hverandre mens de går av og på banen, og det kan virke som at de ikke selv vet hvor de er. I går så jeg også en litt eldre dame med nesen nede i mobilen mens hun gikk ned en trapp.

Dette er virkeligheten vi har å forholde oss til akkurat nå. Og vi, som har barn, det er vi som kan lære ungene våre at det ikke må være sånn. Hvis vi ikke tar noen grep og starter med oss selv, så har de ikke sjans. Se rundt deg i byen. Se hvor mange handsfree og ledninger som henger fra ørene til de aller fleste. Det er ikke vanskelig å fantasere seg inn i en robotverden når man ser rundt seg. Den digitale verden har kommet for å bli, og den bringer faktisk mye bra med seg, men det er ikke det som er bra, som tar de fleste sin oppmerksomhet.

Så hva er det som er bra? Stygge handlinger i verden kommer lettere til syne. Som da flyktningene i USA ble fratatt barna sine som måtte stå i møljer i egne bur og gråte. Det kom frem på grunn av sosiale medier, og det ble gjort noe med.

Vi får frem sannheter verden over, som er styrt av folket, ikke bare de som sitter på tronen og leder. Vi kan også lære oss hva enn vi vil, hvis vi bare tar jobben med å gjøre det. For alt ligger i Internett, gjør det ikke?

Så har vi de tusen gale ting. For unge barn på nett. Særlig de som idoliserer en rekke selvopptatte mennesker som ikke har det bra med seg selv. De ser noe og vil bli som dem, men de vet ikke at det ikke er bedre i den andre enden.

Det eneste vi kan gjøre, er å lære dem å leve uten digitale ting. Slik at barna våre vet at det er mulig. Slik at de vet hvor gøy det er å leke uten å bry seg om utseende eller hva alle andre tenker. Vi må redde barndommen og det lekne sinn. Det er et ansvar vi har. Vi er sammen om å leve her, og vi kan ikke bare belage oss på at samfunnet har ryggen vår. Det er for mye som er pengestyrt og det å henge på teknologien verden rundt.

Jeg ser foreldre rundt om, og jeg ser hvor avhengig man har blitt. Vi kan ikke lære barna våre å ikke være på nett, om vi selv er det. Vi er deres nærmeste forbilder. Tro meg, våre barn ser sånn opp til oss. Jeg kan se ungen min gjøre som meg.

Selv om «alle i klassen» har mobil, så trenger ikke ungen din å ha det. Stå for det du mener er riktig. Det er ikke på noen måte mulig at de faller av teknologien. De finner frem, uansett. I vårt tilfelle har jentungen fått mobil hjemme hos pappaen, men ikke hos meg. Det forholder hun seg veldig fint til, og hun har ingen problem med å leke selv og være kreativ. Jeg har til og med hørt henne si til vennene sine når de skulle leke i kjelleren: «Kan vi legge igjen mobilene oppe, når vi skal leke nede?»

Det hadde hun muligens ikke gjort om hun ikke visste hvor gøy det er å være tilstede med vennene sine.

Her hjemme eier vi ingen iPad. Aldri eid en heller, fordi det har føltes feil. Jeg har sett for mye vondt når det kommer til iPad. Foreldre som vil ha «fred» og lar ungen sitte på den. Fordi det er enkelt. Fordi de har vært snille og «fortjener» det.

Ingen unge fortjener å bli avhengig av å sitte på en iPad. Har du sett hvordan de aller minste mister sinnet helt når de ikke får sitte på den mer? Det er avhengighet på lik linje som annen avhengighet. Og ja, det blir slitsomt å være tilstede med ungene om hodet på samme tid er innom Facebook, eller om du scroller på Instagram, eller om du skal snappe en hver ting ungen din gjør. Du trenger ikke ta bilder av alt. Hva skal du med alle bildene? Straks du er tilstede blir det enkelt. Men du må ta valget om å legge vekk mobilen helt også. Da blir ikke ungene mas. Da blir det gøy.

Dette kommer fra meg som lever av sosiale medier, i tillegg til at jeg er fotograf. Selv om det tilsynelatende ser ut som at jeg deler mye, så har vi massevis av kvalitetstid hvor vi ikke er på nett, hvor mobilen står i flymodus.

Du vil ikke at ungen skal huske deg og mobilen som om at dere var en del av hverandre. Det gjør vondt hver gang oppmerksomheten til foreldrene er borte. Prøv å dra på lekeplassen, eller på tur uten mobil. Tell hvor mange ganger ungen din søker din oppmerksomhet og vil at du skal se på. Det er veldig, veldig mange ganger. Det gjelder hjemme. Det gjelder overalt. Når ungene sover, værsegod, da har du nok av tid.