Vi har forlatt Romset, men sjekket inn for natten hos Mommo på Strand like ved Sortland. Hun heter Jenny egentlig, men jentungen kaller henne Mommo. Alltid gjort. Det er så varmt at det er umulig å sitte inne, og solen står i veggen her til elleve om kvelden. Jentungen løper inn og ut, får ikke sove, vil ikke sove. Tegner. Også tok hun disse bildene av oss.

Denne gutten er 10 år yngre enn meg. Jeg passet ham hele tiden som liten. Det var stor stas å være storesøster til denne knotten, som nå har vokst fra meg som lengst. Han kalte meg alltid for Dadda. Det har endret seg litt, men kan skje i blant.

Hun som har vært min stemor hele livet. De som har fulgt meg lenge, vet at min mor døde da jeg var lita. Så det er Jenny som har vært den som har lært meg å være husmor. I morgen kjører vi til Harstad hjem til min bror Lars. I går kom nemlig datteren hans fra Oslo oppover. Min niese. Hun er et år eldre enn jentungen min, og de kjenner hverandre godt. Det blir siste familietreff her i nord før vi tar flyet hjem i morgen kveld. Vi får en natt i Oslo, så reiser jentungen på ferie med pappaen, og jeg opp til Bodø i bryllup!

Det er Kristin som skal gifte seg. Bildedryss fra utdrikningslaget kan du se her. Gleder meg til det. Jeg skal så klart være fotograf. En oppgave jeg er beæret over å ha, men ansvaret er også tyngre da det er en nær venn du skal imponere. Jeg vil jo at bildene skal være perfekte, så  jeg håper jeg får en fordel med at jeg kjenner henne. Det som er annerledes når man kjenner noen, og er glad i noen, er at man synes de er mye finere i enda flere situasjoner og vinkler. Skjønner du hva jeg mener da?

Vet ikke om det kan kalles et paradoks?