Den 8. mars ble jeg invitert til en debatt om kroppspress og blogging! Med utropstegn, ja. Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland var avsender. Jeg hadde veldig lyst å delta, men på gitt dato var jeg i Italia.

Planen var å skrive innlegget som jeg nå skriver. Det skulle kommet før, men det kommer nå etter at denne saken poppet opp, med bilde av Sophie Elise og meg i toppen, uten at vi deltok i saken vel og merke. Saken har mange gode poeng, men jeg må si meg litt skuffet i skrivefeil som slipper gjennom publisering og godkjenning i selveste Dagsavisen. Liten digresjon der, men jeg ser det i så mange store aviser. Uansett. De påpeker dårlig oppmøte på denne debatten, men jeg vil uansett dele meningene mine, og forslagene mine her.

Har vi et ansvar? Ja, det har vi. Vi er alle sammen her, og vi vil gjøre hverandre godt. Om noen sier det ikke gjør godt, så er det en sannhet for de som sier det. Men kan vi ta bloggere og influencerne ved hornet, eller må vi snu oss den andre veien?

Jeg er 31 år, jeg har blogget i elleve år. Forholdet mitt til kropp har alltid vært greit. Jeg har gått ned i vekt, jeg har gått opp i vekt. Jeg har delt mange bilder av kropp, uavhengig av vekten min. Fordi jeg synes kropp er fint uansett, og jeg synes ikke at noen skal føle at det er feil. Seksualisering av kropp er en annen sak. Kroppspress er vel også avhengig av hvor mye man poster, og hvilken forhold til kroppen vedkommende som poster har. Det er uansett altfor lett å bli en influencer i dag, og vi har ikke sjans å drive med oppdragelse eller retningslinjer for alle disse individene med fri vilje.

Men er det da leserens eget ansvar?

Jeg har en datter på åtte år. Hun blir ni i år. En dag fortalte hun meg at en venninne hadde lest bloggen min. Jeg ble skikkelig overrasket og måtte snu mange spørsmål mot meg selv. Bloggen min som gikk til vers da jeg var gravid med denne jenta. Nå er hun så stor at hennes krets er i faresonen for å bli påvirket av oss som skriver. Denne venninnen så nok på min blogg fordi jeg var mammaen til  hennes venn, men sett vekk fra det, er det nok langt mer spennende rosablogger de har lyst å titte inn på.

Så hva gjør vi da, Linda Hofstad Helleland?
Her er mitt svar til problemet.
Her er hva jeg mener at vi burde gjøre.

Først må vi se hva som skjer når disse unge jentene og guttene ser på andre, idoliserer dem, og vil bli som dem. Grunnen til at jeg selv ikke har havnet der, er trolig at jeg ikke var oppvokst med sosiale medier. Dette kom etter at jeg hadde passert tjue år.

Min barndom var annerledes. Jeg har gode minner fra å ringe på døra til venner, for å gå hjem igjen om de ikke var hjemme. Henge ute i flere timer og bare være tilstede med hverandre. Den tilstedeværelsen vi hadde som barn, vet ikke dagens ungdom om. Ingen andre enn oss voksne kan lære dem det, for teknologien fortsetter uavhengig av våre meninger. Og pengemaskinene bak alt dette teknologiske kommer ikke til å stoppe. Om en aktør skjønner at de ikke vil fortsette, finnes det tusenvis av konkurrenter. Det er heller ingen hemmelighet at disse kjemper en daglig kamp over bevisstheten vår. Netflix, Facebook, Snapchat, Instagram, og alle de andre kanalene som på en eller annen måte har gjort oss avhengig.

Kan du se et barn kjede seg? De trenger ikke stimuleres fra morgen til kveld. Kjedsomhet og «ingenting å gjøre» er det beste vi kan gi dem. Det er den eneste måten de får sjansen til å kjenne seg selv på. Kreativiteten i oss får heller aldri blomstre om vi er overstimulert til alle døgnets tider. For å kjenne seg selv må de ha ro og stillhet, på et eller annet tidspunkt, hver dag. Hvorfor hver dag? Fordi vi er i forandring hele tiden. Kroppen, tankene, sinnet. Alt forandrer seg fra dag til dag og vi må hele tiden lære å kjenne oss selv.

Fra mitt ståsted, er den eneste løsningen på dette kolossale problemet, å lære de unge å kjenne seg selv. Det betyr at de har egne meninger, at de er trygge i seg selv, at de aksepterer seg selv slik de er født og at de vet at de er bra nok som de er. Slik at når de ser på andre «usunne forbilder», så kan de selv vite at de er bra nok uten å bli påvirket. Men om de aldri får sjansen til å kjenne seg selv, vil de kun være et resultat av alt som florerer på nett og rundt om i kanaler og medier. Barn og ungdom trenger å kjenne på tilstedeværelsen av å være her og nå, ikke i en skjerm et annet sted. De tenker mer på hva de skal ha på seg i morgen, enn hva de gjør i nåværende øyeblikk. En konstant rømning fra virkeligheten.

Kjære dere som har muligheten til å endre systemet. Mitt forslag til dette er å innføre meditasjon i barne- og ungdomsskolen. Barn helt fra første klasse, kan starte dagen med fem minutter i meditasjon, og avslutte dagen med fem minutter. De litt eldre barna tåler mer. I tillegg kunne det vært tilvalgsfag med meditasjon, slik at de som virkelig ville fokusere på det, kunne fordypet seg enda mer.

På denne måten kan alle lære seg fra de er små, å lytte til seg selv og sin intuisjon og magefølelse. På denne måten kan vi få trygge barn som kjenner til en ro fra innsiden i seg selv, som alltid er tilgjengelig for dem uansett hvor dem er. Å være trygg i seg selv er den fineste følelsen vi mennesker kan ha.

Så i stedet for å tenke at meditasjon er noe tull, kan vi se hvordan barn i andre land har det, som faktisk praktiserer dette? Kunne vi prøvd dette ut i alle skolene i en periode på to år for å se resultatene? Jeg tipper studiepress hadde sluppet litt grepet rundt de eldste, mens de minste hadde vokst seg opp til å virkelig bli reflekterte, selvsikre og sunne mennesker som vet at livet har så mye mer å by på, enn å være slave av sosiale medier.

Effekten av meditasjon er vitenskapelig dokumentert, og du kan du lese mer om det i denne artikkelen.