Den 8. mars ble jeg invitert til en debatt om kroppspress og blogging! Med utropstegn, ja. Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland var avsender. Jeg hadde veldig lyst å delta, men på gitt dato var jeg i Italia.
Planen var å skrive innlegget som jeg nå skriver. Det skulle kommet før, men det kommer nå etter at denne saken poppet opp, med bilde av Sophie Elise og meg i toppen, uten at vi deltok i saken vel og merke. Saken har mange gode poeng, men jeg må si meg litt skuffet i skrivefeil som slipper gjennom publisering og godkjenning i selveste Dagsavisen. Liten digresjon der, men jeg ser det i så mange store aviser. Uansett. De påpeker dårlig oppmøte på denne debatten, men jeg vil uansett dele meningene mine, og forslagene mine her.

Har vi et ansvar? Ja, det har vi. Vi er alle sammen her, og vi vil gjøre hverandre godt. Om noen sier det ikke gjør godt, så er det en sannhet for de som sier det. Men kan vi ta bloggere og influencerne ved hornet, eller må vi snu oss den andre veien?
Jeg er 31 år, jeg har blogget i elleve år. Forholdet mitt til kropp har alltid vært greit. Jeg har gått ned i vekt, jeg har gått opp i vekt. Jeg har delt mange bilder av kropp, uavhengig av vekten min. Fordi jeg synes kropp er fint uansett, og jeg synes ikke at noen skal føle at det er feil. Seksualisering av kropp er en annen sak. Kroppspress er vel også avhengig av hvor mye man poster, og hvilken forhold til kroppen vedkommende som poster har. Det er uansett altfor lett å bli en influencer i dag, og vi har ikke sjans å drive med oppdragelse eller retningslinjer for alle disse individene med fri vilje.
Men er det da leserens eget ansvar?
Jeg har en datter på åtte år. Hun blir ni i år. En dag fortalte hun meg at en venninne hadde lest bloggen min. Jeg ble skikkelig overrasket og måtte snu mange spørsmål mot meg selv. Bloggen min som gikk til vers da jeg var gravid med denne jenta. Nå er hun så stor at hennes krets er i faresonen for å bli påvirket av oss som skriver. Denne venninnen så nok på min blogg fordi jeg var mammaen til hennes venn, men sett vekk fra det, er det nok langt mer spennende rosablogger de har lyst å titte inn på.
Så hva gjør vi da, Linda Hofstad Helleland?
Her er mitt svar til problemet.
Her er hva jeg mener at vi burde gjøre.
Først må vi se hva som skjer når disse unge jentene og guttene ser på andre, idoliserer dem, og vil bli som dem. Grunnen til at jeg selv ikke har havnet der, er trolig at jeg ikke var oppvokst med sosiale medier. Dette kom etter at jeg hadde passert tjue år.
Min barndom var annerledes. Jeg har gode minner fra å ringe på døra til venner, for å gå hjem igjen om de ikke var hjemme. Henge ute i flere timer og bare være tilstede med hverandre. Den tilstedeværelsen vi hadde som barn, vet ikke dagens ungdom om. Ingen andre enn oss voksne kan lære dem det, for teknologien fortsetter uavhengig av våre meninger. Og pengemaskinene bak alt dette teknologiske kommer ikke til å stoppe. Om en aktør skjønner at de ikke vil fortsette, finnes det tusenvis av konkurrenter. Det er heller ingen hemmelighet at disse kjemper en daglig kamp over bevisstheten vår. Netflix, Facebook, Snapchat, Instagram, og alle de andre kanalene som på en eller annen måte har gjort oss avhengig.
Kan du se et barn kjede seg? De trenger ikke stimuleres fra morgen til kveld. Kjedsomhet og «ingenting å gjøre» er det beste vi kan gi dem. Det er den eneste måten de får sjansen til å kjenne seg selv på. Kreativiteten i oss får heller aldri blomstre om vi er overstimulert til alle døgnets tider. For å kjenne seg selv må de ha ro og stillhet, på et eller annet tidspunkt, hver dag. Hvorfor hver dag? Fordi vi er i forandring hele tiden. Kroppen, tankene, sinnet. Alt forandrer seg fra dag til dag og vi må hele tiden lære å kjenne oss selv.
Fra mitt ståsted, er den eneste løsningen på dette kolossale problemet, å lære de unge å kjenne seg selv. Det betyr at de har egne meninger, at de er trygge i seg selv, at de aksepterer seg selv slik de er født og at de vet at de er bra nok som de er. Slik at når de ser på andre «usunne forbilder», så kan de selv vite at de er bra nok uten å bli påvirket. Men om de aldri får sjansen til å kjenne seg selv, vil de kun være et resultat av alt som florerer på nett og rundt om i kanaler og medier. Barn og ungdom trenger å kjenne på tilstedeværelsen av å være her og nå, ikke i en skjerm et annet sted. De tenker mer på hva de skal ha på seg i morgen, enn hva de gjør i nåværende øyeblikk. En konstant rømning fra virkeligheten.
Kjære dere som har muligheten til å endre systemet. Mitt forslag til dette er å innføre meditasjon i barne- og ungdomsskolen. Barn helt fra første klasse, kan starte dagen med fem minutter i meditasjon, og avslutte dagen med fem minutter. De litt eldre barna tåler mer. I tillegg kunne det vært tilvalgsfag med meditasjon, slik at de som virkelig ville fokusere på det, kunne fordypet seg enda mer.
På denne måten kan alle lære seg fra de er små, å lytte til seg selv og sin intuisjon og magefølelse. På denne måten kan vi få trygge barn som kjenner til en ro fra innsiden i seg selv, som alltid er tilgjengelig for dem uansett hvor dem er. Å være trygg i seg selv er den fineste følelsen vi mennesker kan ha.
Så i stedet for å tenke at meditasjon er noe tull, kan vi se hvordan barn i andre land har det, som faktisk praktiserer dette? Kunne vi prøvd dette ut i alle skolene i en periode på to år for å se resultatene? Jeg tipper studiepress hadde sluppet litt grepet rundt de eldste, mens de minste hadde vokst seg opp til å virkelig bli reflekterte, selvsikre og sunne mennesker som vet at livet har så mye mer å by på, enn å være slave av sosiale medier.
Effekten av meditasjon er vitenskapelig dokumentert, og du kan du lese mer om det i denne artikkelen.
Likte veldig godt dette innlegget!
Tusen takk, Marte.
Enig
Du skriver veldig bra.
Takk, Rune.
Sitat: – «Nå er hun så stor at hennes krets er i faresonen for å bli påvirket av oss som skriver. »
Faresonen. Sier det meste.
Kunne skrevet mer, men avstår. Hjelper nok ikke allikevel.
Hei
Veldig enig med deg. Gjerne få inn litt yoga i tillegg. Fra barnehage alder.
Enig 🙂
Jaa! For å ikke snakke om psykisk helse på timeplanen forøvrig (likestilt med fysisk helse).
Enig!
Det er jo mye som er vitenskapelig dokumentert at jeg hjelper for konsentrasjonen og psyken. Jeg kjenner at jeg har litt problemer med at du romantiserer meditasjon og fremstiller det som svaret på alt. Da jeg strøk på en viktig eksamen på medisinstudiet følte jeg meg helt lost og mislykket. Jeg kontaktet en coach og fikk etterhvert meditasjon som «hjemmelekse», vi startet med 5 minutter også skulle vi økte frekvensen og tiden over tid. Jeg tenkte «greit, dette er bra for meg». Jeg klarte virkelig ikke å meditere, jeg sovnet sittende og ble mer trøtt og ukonsentrert utover dagen. Det tok mer enn det ga meg og jeg følte meg enda mer mislykket og tro meg, jeg prøvde så godt jeg kunne fordi jeg hadde så tro på det. Vi måtte restarte hele greia og jeg fant ut at meditasjon er hva enn som får hodet til å slappe av og ta fri fra stress og jag. Min meditasjon ble å gå på fjellet, uten pulsklokke og telefon, ikke noe krav om å nå en fjelltopp, uten krav til å ha et høyt tempo, uten å legge ut bilder på sosiale meduser, for det er min medisin. Jeg bare går og går og går til jeg kjenner at jeg er rolig. I tillegg blir jeg genuint lykkelig av det, jeg får luft og jeg får oppleve allslags vær og vind, jeg føler naturen på kroppen, jeg kan legge meg ned i lyngen og ligge der til jeg vil gå videre. Dette er altså min meditasjon og har hjulpet meg. Jeg har alltid gått på fjellet, men ofte med mål om å nå en topp raskest mulig. Meditasjon er sikkert bra for mange, men ikke for alle, derfor syns jeg ikke det passer inn i skolen fordi det merkes så godt dersom noen ikke klarer det. Jeg har mer tro på bevegelse uten at man trenger å ha en bestemt kategori. Det trenger ikke hete yoga, turn, slåball, men heller bevegelsesfrihet. Timer der man kan ligge på en tjukkas om man vil det, balansere på en planke om man vil det, hoppe på trampoline. Når barn leker så tar hodet fri, og jeg tenker at det trenger ikke være mer komplisert enn det. La dem oppdage naturen, dra på bondegård og bli kjent med dyr eller bare slappe av. Jeg tenker det er mye meditasjon i føle på litt frihet i skolen i stedet for at alt skal være definert som noe.