Rart hvordan mange år plutselig forsvinner når man mimrer. I går dro jeg på en biltur, sammen med en av mine beste venner fra barndommen. Tor-Magne og jeg har virkelig opplevd mye sammen, og vi har hatt veldig mange minnerike stunder sammen. Nå har det gått mange år uten av vi såvidt har sett hverandre. 10 år, faktisk. Vi har hilst et par ganger, men vi har aldri hatt kvalitetstid som vi hadde i går.

En ting i oss vil alltid være det samme, vil det ikke? En type humor, en type måte å prate på? Vi lever to totalt ulike liv på så mange måter, men så kan vi likevel sitte sammen som dette og le til vi griner. Vi har ulike verdier på så mange måter, men så har vi likevel den tingen som vi en gang skape mellom oss. Det er fint. Og det viser hvordan vi aksepterer hverandre for det vi er. Ikke bare det vi var.

Det er så nydelig her oppe, og det er rart med det hvordan jeg forandrer meg her. Slapper av på en annen måte. Som at tiden blir litt borte. Jobber jo, men jobber med mye mindre stress. Og når jeg ikke har jobbet eller gått tur, så har jeg sett på Suits. Herregud, så avhengig jeg ble. Tror pappa ble en liten smule oppgitt av å se meg sitte med den serien så mye, men i natt rundet jeg sesong 6 og da er det stopp frem til neste sesong.

Nesten litt lettet av at det er over. Og jeg forstår hvordan jeg egentlig ikke er rustet for å se på serier. Det skjer sjeldent, men når det først skjer.

Nå skal jeg inn til Sortland og hjelpe til med et flyttelass. Føler meg som 16 igjen. Hjemme hos pappa og blir med på jobb. Men hyggelig å hjelpe til. Det er ikke jobben jeg har i hodet, så jeg vil føle det litt annerledes. Pakke et flyttelass. Det var det jeg jobbet med store deler av ungdomstiden min.