Jeg husker et møte med en journalist fra Se & Hør. Han visste at jeg kjente mange kjendiser og lurte på om jeg ville få lønn for å tipse om hendelser. Det var en svært ubehagelig tanke å skulle tipse om privatlivet til vennene mine. Noe jeg så klart ikke ønsket å gjøre. Videre spurte han om jeg hadde noen alvorlige hendelser som hadde skjedd i familien min, slik at de kunne skrive om det. Noen som hadde dødd i en ulykke eller noe.

Jeg ble kvalm av å tenke på at jeg skulle ta penger for å fortelle om døden til mamma i et sladderblad. Sitte på et bilde ved en gravstein og fortelle om min sorg. Det var ikke aktuelt. Og med alt dette var det vanskelig å være en aktuell kjendis over tid. Jeg kunne jo beholdt ansiktet mitt i medier ved å fortsette å mate på hver gang de hadde interesse av meg. Og jeg kunne beholdt en frisyre slik at folk kjente meg igjen, men jeg har sett ut som mange forskjellige. Interessant hvordan behovet for å vise det på utsiden kom, hver gang jeg endret meg på innsiden.

Foto: Kjell Ruben Strøm

Hvorfor skriver du? Fordi jeg liker det. Det gir meg glede å uttrykke meg gjennom ord.

Hvem skriver du for? Jeg har alltid skrevet, og det gir meg bekreftelsen på at jeg først og fremst gjør det for meg selv. Jeg skrev dagbok allerede da jeg var sju år. Det var for meg. Nå er det ikke bare for meg, men også for alle de som vil lese.

Hvem ønsker du at skal lese? Jeg ønsker at de som får noe ut av det jeg skriver, skal lese. Jeg ønsker dypt inne i meg selv å gjøre en forskjell. Jeg føler og tror det er bruk for meg i denne verdenen av overhysteri på kropp og utsteende. Jeg håper jeg kan være en balanse mellom disse to ytterpunktene. Det totalt materalistiske, og det dypt spirituelle.

Ønsker du å være en motstander av alt det ytre? Nei, jeg vil ikke være en motstander. Jeg ønsker å akseptere verden slik den er akkurat nå, for jeg kan ikke endre alt jeg ønsker umiddelbart. Jeg ønsker å inspirere andre til å se innover i seg selv. Ikke bare lete der ute.

Men du publiserer jo titt og ofte nakne, eller lettkledde bilder av deg selv? Ja, jeg gjør det. Jeg vil ikke at det skal være enten eller. Jeg vil at det skal være helt okei å være påkledd eller naken. For min del kunne vi badet nakne i sjøen alle sammen. Kroppshysteriet har nesten fanget oss ved at det er seksuelt straks man kler av seg. Hjemme går jeg mye rundt i bare trusa om temperaturen tilsier det. Jeg soler meg toppløs om det er lov, noe som jeg synes er absurd at ikke skal være det. Brystvorter har både menn og kvinner, men vi kan ikke vise dem. Og jeg tror at det faktum at vi skjuler dem, har gjort det til noe seksuelt. For hva er egentlig brystene våre? Det er patter som bærer på melk. Slik som kua, kattene eller andre dyr som brystføder barna sine.

Ønsker du å være kjent? Ja. Jeg ønsker det. Med et formål om å nå ut til mange som trenger det. Jeg veier ofte ordene anerkjent og kjendis. Jeg ønsker ikke å være en kjendis på en måte hvor det nesten daglig blir skrevet om hvem jeg kysser – eller om jeg har gått opp eller ned i vekt. Det er jeg veldig sikker på at jeg kunne ha vært, mange ganger, hvis jeg virkelig ville. Men hver gang jeg har vært i rampelyset, har en del av meg flyktet fra det. Selv om jeg  har oppsøkt det og ønsket det når det ikke kom til meg.

Da jeg var programleder i TV 2 hadde vi medier som nesten daglig kontaktet oss. Jeg datet på daværende tidspunkt en som også var mye i rampelyset og jeg fikk uendelig med telefoner fordi noen hadde sett oss sammen. Jeg ville ikke bli kjent for å være dama til noen, og avskrev alle rykter gang på gang. Jeg hadde lønn for å jobbe i TV, men også for å stille opp på disse tingene.

Vi hadde også en tett-på opplevelse av hvordan mediene opererer. Hvordan skulle nyheten om programmet vårt lanseres? Produsenten av showet ønsket veldig at det var VG-helg eller den type medier som annonserte det. Men i kantina på TV 2 hadde en journalist fra Se & Hør vært tilstede, og deretter truet med å spoile det hele med mindre de fikk skrive saken og lansere det. Det endte med at jeg og de to andre jentene måtte stille opp på en fotografering for Se & Hør, på Huk. Badestranden Huk. Der skulle vi stå med surfebrett, noe jeg synes var litt kleint da jeg aldri hadde surfet i hele mitt liv.

Men likevel gjorde vi det. Vi poserte i vannet i korte shorts og sprudlet over at vi snart skulle jobbe som programledere i TV2. Da saken ble publisert hadde de valgt å bruke et bittelite bilde og kun skrevet en liten kommentar om programmet. Jeg husker hvor skuffet produsenten ble. Men det skulle ikke ta lang tid før de virkelig slo til. Da programmet ble totalt slaktet ble det trykket en dobbeltside i Se & Hør med bildet av oss ute i vannet. Tittelen ”Kjøler seg ned fra kritikken”, hadde ingenting med oss å gjøre. Vi hadde ingen dialog med Se & Hør mellom premiere og denne saken.

En annen gang fikk jeg tilbudt 12.000 kroner for å bli avbildet i Se & Hør på Tusenfryd med min datter som da var 1 1/2 år. Jeg måtte takke nei da også. Hva hadde hun der å gjøre? Så strebet jeg med å være den kjendisen jeg kanskje burde vært for å bli fjeset som ble overeksponert. Noe jeg trodde skulle gjøre meg lykkelig?

Programmet endte forresten opp med å bli TV2 sin fjerde største fiasko gjennom de siste 20 årene, og ble tatt av etter fire sendinger. Program fire ble aldri sendt, da vi hadde bombingen i Oslo og dramaet på Utøya på samme tid. Jeg husker avisen dagen etterpå. Det handlet om bombingen og alt som skjedde, og likevel var det en halvside med oss. Tatt av skjermen.

Opplevelsen av å være programleder i beste sendetid, live, uten manus, var gull verdt. Selv om kritikken ikke var like gøy. For meg som blogger gikk det kanskje litt enklere enn for de andre. Jeg visste at jeg ikke skulle lese i kommentarfeltet på VG og jeg hadde allerede blitt herdet av usaklige kommentar fra fremmede folk.

Jeg er takknemlig for alle erfaringene jeg har fra alle disse periodene. Jeg erfarte noen år senere å være med i en realityserie, og jeg hadde det kjempemoro. Likevel opplevde jeg hvordan jeg ønsket kontroll over det som kom ut, og hvordan jeg kjente på behovet for å bli fremstilt riktig. Jeg hadde mitt første panikkanfall under filming og det ble brukt til å promotere serien gjennom hele sommeren før premiere. Dette skremte meg veldig og jeg husker hvordan jeg gruet meg til at noen som var glad i meg, måtte se denne forferdelige opplevelsen på TV. For meg var det ikke bare et anfall, men en døden-nær opplevelse.

Det ga meg også muligheten til å dele opplevelsen av angst og prate om det. Og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, om ikke det anfallet ble fremprovosert. Det var starten på min reise innover, noe jeg er evig takknemlig for.

Jeg kjempet en indre kamp denne perioden. Kampen mellom å ville være kjent, men ikke få den tilfredstillelsen jeg hadde sett for meg. Desto mer jeg var der ute, var jeg mer alene når jeg først satt inne. Og alle trodde oppriktig at jeg var opptatt, for de som var ekte venner ble stille. De trodde jeg var så opptatt hele tiden. Som om at fem minutter på en rød løper betydde at jeg ble stående der en uke i blitzregnet.

Denne sommeren var jeg over alle hauger. Jeg gjorde et stort PR-stunt for Vålerenga, og jeg brukte alle mediene jeg kunne til å få dekket det. Jeg tok eksamen i journalistikk, jeg var programleder i TV8, jeg var i realityserien og jeg startet Ting Jeg Liker AS med et brak. Jeg datet flere, jeg opererte igjen på grunn av komplikasjoner og jeg møtte veggen igjen. Jeg ble forsøkt overfalt på Grünerløkka (det gikk bra), og jeg begynte å se meg over skulderen. Jeg gikk fra å være kjempesosial og uredd for alt, til å bli en som ville hjem straks jeg var i store forsamlinger.

Og alle disse erfaringene uten å noensinne ha vært en A-kjendis. Jeg har bare smakt på det. Jeg har smakt på så mye, på så mange miljø. Jeg har hatt kjærester som har vært så langt fra hverandre sin personlighet, men samtidig en liten del av mine mange personligheter. Om det kan sies.

Jeg ønsker å være en påvirker i sunn forstand. Jeg ønsker at mange skal vite hvem jeg er, men også hva jeg står for. Noen ganger må jeg ta kjendis-aktige valg. Delta på ting for å henge med på det som skjer, selv om jeg på mange måter kunne tenkt meg å slette alt. Kunne tenkt meg å bo utenfor byen, dyrke min egen mat og bare leve i tilstedeværelsen av selve livet uten å bry meg med noe mer.

Men jeg føler et ansvar.

Jeg føler at denne rollen som blogger har en større mening enn at jeg bare endte opp der. Jeg vet mange trenger meg, fordi jeg har fått det bekreftet. Jeg får titt og ofte lange mail, eller tekster fra lesere som har blitt ”reddet” av mine tekster. Det føles ut som en bekreftelse på at jeg ikke skal forlate de offentlige ordene mine. Da jeg bestemte meg for å slutte å blogge for godt over et år siden, var det mange tårer der ute. Lite skjønte jeg hvor mange trofaste lesere jeg hadde som nesten daglig fant mot i mine ord. Mine ord.

D i s s e  o r d e n e  s o m  j e g  h a r  s k r e v e t  a v  r e n  k j æ r l i g h e t.

Men det var et press der en periode, og det har vært vanskelig å være en blogger i utviklingen av bloggere. Det er ikke bare den knippen med bloggere som vi var. Det er hundrevis, tusenvis. Det er så mange, og det er så mye usunt. Hvor mange blogger skriver om det som egentlig er?

Jeg stiller meg selv spørsmål for å vite hva jeg står for. Gjør du det for deg selv? Stiller du deg selv spørsmål noen gang? Vet du hvorfor du tar alle de valgene som du tar? Fordi noen andre gjorde det, eller fordi du selv ønsket det dypt inne. Er du en del av flokken, eller er du en som tar bevisste handlinger mellom mange flokker?

Reisen min innover er ikke lett på samme tid som jeg skal leve i dette samfunnet og bli litt akseptert. Jeg må akseptere verden for det den er, selv om jeg har opplevd en annen verden. Og jeg må akseptere at veldig mange ikke har forstått hva det betyr å virkelig akseptere ting for det dem er. Akseptere meg for mine forandringer og mine valg. Jeg velger å spise plantebasert og opplever veldig ofte at jeg må forsvare det valget. Det kan være slitsomt, men jeg ser igjen på dette som en oppgave jeg har fått tildelt. Å være en påvirker.

Bidrar jeg til kroppspress? Jeg ønsker på ingen måte å gjøre det. Jeg har tatt et valg om å ikke ta botox, og jeg har så klart hatt tanker som alle andre om ansiktet mitt. At det forandres. Jeg elsker meg selv for den jeg er, og alt som skjer i dette fjeset. Det vil jeg vise. Derfor holder jeg ikke disse løftene bare for meg selv, men også for dere som leser det jeg skriver og følger med på det jeg gjør. Jeg føler at det er viktig at jeg, og flere med samme holdning til å forandre på kroppen, viser at det vakkert å eldes. Jeg trener, spiser godt, vedlikeholder meg selv, for meg selv. Men også for dere. Jeg har det i bakhodet, at jeg vil være et sunt forbilde. Dog ikke fanatisk.

Det er vakkert å være i forandring og linjene og alt som følger med er noe som er fint. Vi aksepterer ikke oss selv når vi prøver å forhindre det som er. Vi aksepterer ikke naturen og naturens lov når vi prøver å endre den. Ville du stanset barnet ditt fra å vokse? Nei. Du ville aldeles ikke det, selv om du så klart ønsker å beholde babyen din. Du følger utviklingen av ditt barn som det vakreste som finnes, ikke sant? Og det vakreste som finnes stopper ikke når du er 25, 30 eller 40 eller 60. Det stopper aldri. Vi er i konstant utvikling og vi er et mirakel i oss selv, hvert eneste sekund av våre liv.

Se på hånden din. Beveg på den. Bare se på den og beveg på den, fokusert. Er det ikke helt fantastisk at du bare kan tenke noe og at kroppen din gjør det? Eller at du bare kan føle noe, og deretter tenker du noe?

Jeg vil vise deg hvordan ting fungerer på innsiden av oss. Inspirere deg til å se innover og forstå hvor stor en del av deg som er overjordisk og fortryllende. Vi er ikke tankene våre, vi er ikke kroppen vår. Vi er noe mye dypere, og det er uendelig. I et samfunn som går til det ekstreme og det ytterlige, må vi til slutt se innover. Enten det, eller dø ulykkelig. Jeg vil forlate kroppen min med et smil om munnen, og jeg ønsker at alle mine venner skal ha forstått at jeg da har gått videre til noe som er vakkert. Jeg ønsker ikke at mange mennesker skal sørge over meg og min død. Føle de mister meg. Jeg vil de skal vite at jeg er der selv etter at legemet er opphørt. Og de skal smile, le og være glad for meg.

Vi lærer så mye galt her i livet. Og det har blitt virkelig ille. Hvor mange tror ikke at de trenger å kjøpe noe? At de skal bli mer hel eller mer glad av å eie mer? Ting tynger. Jo mer du har, desto tyngre er det.

Jeg har lært at ingen gutt kan gjøre meg lykkelig. Tro meg, jeg har vært med mange. Og jeg har slitt med å være alene, som om verden raste uten at jeg hadde noen. Ingen penger gjør deg lykkelig, heller ingen status. Du kan eie mer enn noen, men likevel være ulykkelig. Så tro aldri at du må vente på lykken, jobbe for lykken frem i tid eller tjene penger nok til å kjøpe den. Heller ikke være svaret på en barbie-dukke for å finne kjærligheten. Den som elsker deg, elsker deg først og fremst for det som er mellom ørene dine. Og det burde være deg selv, ikke inntrykkene og vrangforestillingene som florerer i sosiale medier.

Nøkkelen til all forståelse er stillhet. Det er så nært at du ikke kan forstå det med dine egne tanker. Inne i stillheten ligger det og venter. Du kan aldri komme i kontakt med deg selv, før du er stille. Du hører ikke deg selv bak konstant støy. Fra du våkner til du legger deg. Ikke et sekund skal du tåle å være stille eller ikke gjøre noe. Du skal alltid fylle hvert et tomrom med å lese, se noe, oppdatere deg. Eller hva?

Stille i ditt sinn, slipp deg selv inn. Eneste vei ut, er inn.