I dag hadde jeg tidenes rareste start på dagen. Jeg sendte avgårde jentungen og lillesøster. Slang meg ned på sengen og ble liggende å bare ville forsvinne inn i evigheten. Prøver løse det med tanker, men innser at det ikke fungerer. Tankene er rotete og jeg har lyst å slå meg av. Det er så mange valg å ta og jeg vet ikke løsningene på dem. Jeg vet ikke hvor jeg skal og når hodet er rotete innbiller jeg meg at jeg må opp og vifte med det hvite flagget.

Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre for å hente meg inn, er å meditere. Ingen jobb, ingen samtaler, ingen løping, vil hjelpe. Jeg må rense hodet, og jeg har hatt noen dager uten meditasjon. Jeg setter meg i lotusstilling på sofaen med et ansikt like apatisk som om at verden faktisk har rast sammen foran meg.

Palo Santo. De hellige trepinnene jeg har som jeg tenner på og slukker, slik at røyken fra den kan rense energien rundt meg. Legger den ned og ser på klokken før jeg slå på timeren. Jeg burde meditere en time, men nå har jeg ikke mer enn 30 å gå på. Det er altfor mye som skal taes stilling til, og jeg har altfor mye reise foran meg til å få inn den rutinen jeg ønsker her i hjemmet.

Er glad jeg sitter alene.

Mens jeg fokuserer på pusten kjenner jeg frustrasjonen inne i meg bruse opp og frem. Tårene renner selv om de ikke er en brøkdel av det som vil ut. Jeg aner ikke hva alt dette er engang, men jeg vet det må ut. Den rareste meditasjonen. Ikke sitter jeg i ro, for midt under det hele tar jeg tak i en sofapute og skriker alt jeg kan i den. Midt i skriket innser jeg at lyden ikke forsvinner helt i puta og tenker at naboene muligens vil bekymre seg om jeg ikke stopper umiddelbart.

Etter at jeg har skreket inn i puta kommer tårene enklere. Jeg hulker. Har en klar strategi på at jeg skal komme meg opp tidligere og starte dagen som Wonder Woman hver dag. Har en klar tanke om at jeg må opp, opp, ikke ned. Jeg må ut av rotet, ut av tankene.

Fokuserer på pusten mens tankene henter meg inn. Skulle jeg gjort det? Eller det? Eller kanskje det? Jeg har så mange muligheter foran meg at jeg vil kaste opp. Jeg klarer ikke forstå hvor jeg skal legge min fulle energi og kjenner meg frustrert over å være . . . meg.

Innser at jeg griner som en unge uten at noen har såret meg eller gjort meg noe. Kun meg selv og tankene mine som roter det til. Ser for meg hvordan jeg virkelig skal løpe ut døren straks timeren plinger. Jeg må løpe ute i det fri. En runde. Så være på topp og renser når jeg kommer tilbake. Jeg har det helt klart i hodet og ser meg sterk igjen .

Klokken plinger og jeg knøler meg ut av lotusstillingen for å så innse at jeg er mo*her fu*kings støl i beina etter økten i går. Jeg står midt på stuegulvet og legger om planen min fullstendig.

Kan trene på Elixia rett før jentungen er ferdig på skolen. Da kan jeg løpe, masse. Jeg må komme i jobbmodus. Setter på vannkokeren og går på badet for å ta et bilde til dette innlegget. Ser meg i speilet og tenker at jeg ser ut som en veldig sliten skrue.

Drar noen ører av et hårbånd over hodet.  Jeg slenger på meg sminke på bryn. Litt maskara. Litt rush. Knyter opp favoritt-skjorta og tenker at jeg straks skal drikke kaffe fra super-koppen min. Nå er du litt mer bebe, sier jeg til meg selv. Tar en selfie.

Slenger litt gullkaffe i koppen og fyller opp med vann. Drar opp persiennene og slipper inn masse lys. Forestiller meg at jeg bor mye høyere over bakken og kjenner at energien min stiger bare av tanken (det funker, prøv).

Nå sitter jeg her da, bare med et par briller i tillegg. Tenker at jeg skal ta dagen ved horna og gjøre det som brenner mest. Jeg ville bare dele dette, for det er så snodig hvordan verden kan rase hele i hodet på en, mens man faktisk har mer enn man kan ønske seg. Så med det vil jeg også ramse opp de tingene jeg har som jeg er takknemlig for. Selv om jeg har valg som er frustrerende om dagen og gjør meg koko når jeg ikke tenker klart.

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kommet meg dit jeg er. Jeg er glad for at jeg og jentungen har det fint og bor i en leiligheten som jeg har skapt etter eget ønske, helt fra bunnen av. Jeg er glad for at jeg er frisk, for at jeg liker å trene. Jeg er glad for at jeg er et åpent menneske og jeg er glad for at jeg føler så mye som jeg gjør. Selv om det bringer meg ekstra langt ned når jeg er nede, så gjelder det også den andre veien. Når jeg er på topp, så er jeg virkelig over alle hauger.

Jeg er glad og takknemlig for alle erfaringer som har gitt meg den selvinnsikten (om man kan si det) som jeg har i dag. Med alle nedturer har jeg lært meg selv å kjenne desto bedre. Jeg har erfart mer enn mange, men det både på godt og vondt. Jeg har lært at vondt ikke er vondt, det er bare en erfaring som bringer meg videre på reisen min innover.

Vil du se mitt første slam-poetry som jeg har filmet i ørkenen? Sjekk her. Jeg har drømt om det lenge, og jeg har ventet veldig lenge med å publisere det. Det skal bli bedre neste gang, for jeg vil gjøre det igjen. Gi meg gjerne tilbakemeldinger. Dette er kort sagt hva jeg har erfart og lært, og puttet inn i et dikt.