Vi skal ikke klage, sant? På varmen? Jeg har akkurat funnet ut at jeg takler for varmt, litt for dårlig. Har tenkt litt over dette, hvorfor det er sånn. Det er vel det at vi ikke er vant til det? I andre land hvor det er såpass, har man jo aircondition? Det har ikke jeg. Jeg har gått rundt i trusa i hele helgen, bortsett fra de små utfluktene vi har klart.

Uten bil er det helt umulig. Prøvde på en sykkeltur med jentungen. Hun ble helt utslått og taklet det ikke. Tross vann, is, og for det meste nedoverbakker. På vei hjem kunne vi ta banene. Gjorde det. Banen var enda verre. Så varmt at jeg kjente svetten umiddelbart renne mellom og under brystene. Hjemme har vi alle vinduer på vidt gap, men likevel, ikke nok vind. Og ute, hvor det var vind, så var vinden like varm.

Man skal ikke klage. Det går i huet hele tiden. Og jeg vil ikke klage. Jeg vil bare ha en bli hvor jeg kan kjøre til vannet uten å plage noen andre, uten å ta kollektiv, og med aircondition som blafrer gjennom håret mens vi kjører forbi andre som dåner i varmen og minner oss om hvor heldige vi er som har aircondition.

Men det har vi ikke.

Jeg har dusjet i iskaldt vann to ganger i dag, og jeg har tenkt på at jeg må skrive det til dere. Kanskje er det noen andre der ute som også sliter med å være seg selv i varmen. Jeg blir helt slått ut, dupper av, klarer ingenting. Kjenner hodet koker. Men jeg hadde ikke tenkt at en dusj hjalp såpass. Vi er opphetet, rett og slett.

Vi trenger kjøle oss ned.

Mens jenta har spist seks is, ble det iskald dusj på meg. Startet med sånn litt vanlig varme, kjente det var for varmt. Tok kaldere. Sa meg egentlig ferdig etter litt, men skjønte at jeg kunne ta det et steg videre. Slo på dusjen igjen og skrudde på kaldere og kaldere mens jeg kjente hvordan det ikke ble for kaldt. Til slutt sto jeg med det kaldeste vannet uten å kjenne at det var så kaldt, men heller deilig. Det sier litt. Og etter dusken kjente jeg meg som meg selv. Det var som at jeg trodde at jeg ikke kunne føle meg kvikk igjen. Og det varer jo ikke hele dagen, men der og da og en stund etterpå. Prøv å dusj i kaldt vann om du er her i heten.

I morgen reiser vi. Jeg skal til Venezia med daten min, og jeg har gleder meg så mye at jeg nesten ikke skjønner at dagen er her. I helgen har jeg hatt en del jobb-ting i hodet som har hengt over meg, som jeg ikke har hatt sjans å jobbe med når jeg har barn og det koker. Jeg håper å rekke innom regnskapsføreren i morgen tidlig før vi reiser, da det var planen. Sjekket tidene nå og ser jeg har dårligere tid enn først antatt. Men jeg vil ikke at valg som tynger meg nå, skal ødelegge for reisen.

Om du har jobbet for deg selv vet du hvordan det er. Det er ansvar. Og det er en jobb man ikke bare lukker døra til klokken 16.00 og møter opp til igjen neste dag. Den ligger og lurer hele tiden. Jeg husker nesten ikke hvordan det var å bare blogge lenger. Når jeg levde av kun det. Nesten helt surrealistisk at jeg ikke hadde ansvar for noen andre enn meg selv. Teamjegliker er over tre år nå. Tiden bare gikk, men jeg har jo lært sykt mye. På gode dager er jeg helt gira og vil bare vokse i alle retninger og gjøre det så bra som det overhodet kan bli hele tiden. På tyngre dager vil jeg lukke døra, forsvinne fra «rampelyset» og bare skrive boken ferdig helt uavbrutt.

Men det er mulig å gjøre begge deler. Det handler om balanse. Og den må jeg finne. Jeg er altfor glad i å gjøre ting og skape ting til å bare skru av alt.

Typisk meg å kvikne til på kvelden. I hele dag har det vært kaos her og rot, men nå når det er litt kaldere, og jeg i tillegg skal reise i morgen, så våkner jeg til. Nå har jeg ryddet masse, brettet klær, motet meg opp til å blogge.

Nå hører jeg mobilen dure på kjøkkenbenken, og jeg vet det er daten. Vi må planlegge siste del før i morgen. Får ta den telefonen så kan jeg skrive mer i morgen tidlig om jeg har noen tid til overs. . .