Har vi glemt sjarmen med å fikse noe? Hvordan det føles å faktisk reparere noe som er ødelagt, og hvordan den tingen føles ut etterpå. Det frister å kaste det straks det er ødelagt, sant? Ting er for billig for oss, det finnes så mye der ute, og det er enkelt å kaste i stedet for å fikse.

Jeg kan huske da jeg var lita. Det var ikke sånn. Vi brukte lim for å fikse knuste vaser, gjorde vi ikke?

Denne boksen har vært ødelagt en stund. Først var det bare en del som falt av, og jeg plasserte den på igjen løst. Så var det to deler, og når den tredje delen falt av . . tenkte jeg at jeg skulle kaste den.

Så kom jeg på at vi hadde trelim. Fordi jentungen, som «alle» andre unger i Norge, har prøvd å lage slim. Straks jeg begynte å ta det frem kom hun løpende og ville gjøre alt. Det føltes bra å vise henne hvor lett vi kan fikse noe, og hun synes det var gøy.

Så fikk jeg beholde favorittboksen litt til. Jeg kjøpte fire slike for flere år siden. Tror det var på Bohus. Liker dem godt og bruker dem til formålet. Har mynter i den ene, knapper i den andre. Og som regel hårpynt i et par stykker på badet.

Så denne posten er egentlig bare en påminnelse om hvor enkelt det er å fikse noe som er ødelagt. Vi kaster for mye, og jeg tror det er fordi det er så lett å kjøpe nytt. Hvis vi ikke hadde hatt mulighet til å kjøpe oss noen ting, da ville vi jobbet ekstra hardt for å ta vare på det vi har.

Den fine hylla mi der er fra Skeidar. Jeg hadde faktisk en følger som likte den så godt, og som fikset seg lik selv. Jeg tok mål og sendte av den, og noen dager senere fikk jeg en snap av en helt lik hylle, hjemmelaget. Det er mye vi kan lage selv, om vi bare tar oss tiden til det. Dessuten er det gøy, og det føles bra. 🙂