Støvkorn står stille i sollyset som faller inn fra vinduet. Jeg ligger i sengen. Ser på disse kornene som ikke beveger seg til tross for at vinduet står på vidt gap. De danser innenfor et centimeters mellomrom. Jeg må våkne. Føler meg et sted mellom drøm og våken tilstand.

Hvilken dag er det? Det er dagen etter 17.mai. Dagen som jeg gruet meg til, ubevisst. Det er den jeg vil fortelle om i dag. Altså, dagen i går.

Jeg gruer meg litt i forveien. Prøver lokalisere litt hva vi skal. Den største sårheten med slike anledninger er det å ikke ha en sånn familie. En sånn hvor alle samles og man skal det ene og det andre. Jeg er alene i Oslo på den måten, og de fleste skal noe med sine. 17.mai føles litt ut som juleaften. Alle samles og gliser og ser tilsynelatende perfekte ut. Også er det maset, alle menneskene. Alt som er stelt i stand for å lage tidenes fyllefest landet over. Jeg vet ikke om det også var sånn da vi var små, at de voksne festet så mye. Det føles i alle fall ut som noe som skjedde da jeg ble stor. Og jeg har hatt mine fester jeg også. De festene jeg heller bare festet vekk det at man ikke hadde denne familien og samle seg med. Kanskje det er derfor så mange fester?

Med tiden har jeg funnet ut at man må ta egne valg, og holde seg unna alle bildene og tekstene som viser hva alle andre gjør. Denne uken har jeg vært uten IG og Snap. Ikke fått med meg noen ting. Det er deilig, og jeg vet at jeg har spart meg for mange følelser av: Jeg skulle vært der, eller der ser det morsomt ut, eller se hvor fantastisk de har det. Alle de tingene som stråles ut gjennom sosiale medier.

Det mest fantastiske med 17.mai er barn og at de får leke. Og har man en familie som samles, så det er også helt topp at man prioriterer det. Selv om man burde klare det på initiativ uten at det skal være bursdagen til Norge.

Jeg synes det var stas å levere en ferdig fikset unge på døren til barnefar. Hun våknet tidlig og vekte meg med bunaden på. Så nydelig. Jeg fikk lov å flette håret hennes (!!) og var strålende fornøyd med det. Det er ikke så ofte det skjer lenger. Nesten aldri. Vi trasket ned gaten og så alle de fine menneskene som smilte og var glade i sin fineste klær. Jeg i treningstøy. Hun i bunad.

Etter at jeg hadde levert henne fra meg gikk jeg rett i skogen. Det gjorde vondt i brystet. Klarte ikke å forstå helt hvorfor, men jeg har alltid vært slik med høytider og dager hvor familier samles. Jeg møtte en eldre dame som jeg gratulerte med dagen, og derfra var skogen tom.

Det var en lettelse å bare være der uten at noen så meg.

Så kom tårene. Uten å forstå, begynte jeg bare å gråte ustanselig. Noe skulle ut, et eller annet ville ut. Jeg følte på en ensomhet, ville ringe noen, men på samme tid ikke. Ville ikke ringe noen. Jeg klarte å tenke tanken på at det er da man skal være sterk, når man så desperat vil ha trøst fra noen. Det er da man kan finne den styrken i seg selv, og innse at man klarer seg selv.

Etter noen stille øyeblikk kjente jeg meg lettet. Jeg hadde sittet på en stein i noen minutter med solen stekende i ansiktet. Bare naturens fugler rundt meg. Det var vel bare snakk om minutter før man skulle høre korps eller andre ting. En bakke ved siden av meg ble motivasjon for å få opp pulsen. Jeg løper og kjenner at det brenner i lårene. Setter et punkt langt frem på stien som jeg skal klare å nå før jeg begynner å gå igjen.

Andpusten. Pulsen er høy. Jeg lever. Og den ekle energien er vekk. Det er lysere. Jeg kommer meg hjem og dusjer. Spiser, pynter meg sånn helt ok og går til skolen til jentungen hvor hun er med pappaen. Så er jeg med på noen leker og kjenner at det var viktig for meg å være med henne i alle disse lekene og se henne ha det gøy. Om det er noen av oss sin dag, så er det hennes, ikke min.

De skal videre og gjøre sine ting, og jeg går på banen for å møte Kevin nede i sentrum. Han er også alene og har ikke opplevd Oslo sentrum på 17.mai. Jeg har akkurat gått på banen når jeg sender ham en sms:

– Er det kaos?

– Det er kaos!

Jeg foreslår at han heller skal ta banen til meg, når jeg tenker på trafikken av mennesker som strømmer alle retninger i sentrum. Jeg kjenner det strammer seg i brystet av tanken på å være der. Han sier seg enig og jeg hopper av banen et tilfeldig sted. Her setter jeg meg og kjenner på at det er helt stille, men jeg venter på at han skal komme opp.

Sendte ham dette bildet for å dokumentere at det var bedre her, etter at han uttrykte anger for å ha forlatt leiligheten sin til fordel for kaotiske tilstander.  Jeg ble sittende en god stund på dette stoppet, da han surret litt med banene. Det var helt nydelig. Jeg pakket på meg headsettet og hørte på meditasjons-musikk mens jeg bare så på naturen og kjente en tilfredstillende følelse i hele meg.

Etter en stund kom to gutter i starten av tyveårene, litt fulle. Jeg hadde en boks med brus jeg hadde drukket for meg selv, stående ved siden av meg på benken. Fordi at jeg skulle kaste den. Han ene gutten bare dyttet den ned på bakken og slengte seg på benken. Følte meg veldig miljøpoliti der jeg satt og lokaliserte søppelbøtta som kun var 40 centimeter unna. Reiste meg opp og plukket den opp mens jeg sa: Du kunne i det minste ha kastet den i søpla om den var i veien.

Han beklaget seg og sa seg enig. Men jeg tviler på at han husker det i dag. For en søppeldag. Jeg plukket også opp flere ispapir etter folk. Kan ikke tenke meg hvordan et Oslo sentrum så ut i dag morges.

Banen til Kevin kom, jeg hoppet på, og vi gikk smilende i møte fra hver vår vogn. Her er vi liksom. To sterke personligheter langt fra alt som heter familie og tradisjoner. Vi dro å spiste på et lite sted. Stille, rolig. Pratet om det å ikke feste på 17.mai, men bare chille utenfor pengesluket som foregår på alle kanter. Og litt om den kommende kampen til Kevin neste helg. Så dro vi innom meg og hentet en is, før jeg kjørte ham hjem.

Sylling. Perfekt. Her har bestevenninna mi kjøpt seg en gård. En time i bil. Altså, det er paradis. Jeg hadde bare noen minutter i prat før jeg ble pakket opp i denne køya med en godt pledd over meg. Vi er så like når det kommer til hva som gir mest her i livet, og det er virkelig en genuin ro blant fantastisk natur. Gjerne i godt selskap.

Her oppe ble vi 10 personer. Alle som kom hadde samme mål: Å gjemme seg vekk fra 17.mai-styret. Og det klarte vi fint. Det ble grilling og mange fine samtaler. Noen tok en øl, men de fleste drakk ingenting. Det var så deilig. Mer av sånt! Og jeg var helt avkoblet fra alt. Ikke en nyhet, ikke et medie. Jeg så ikke på noen ting. Sendte noen bilder til pappa, som jeg kunne bruke her nå.

Jeg ble her til i ni-tiden på kvelden. Da kjørte jeg hjemover og så på naturen langs veien. Alt er helt i ekstase rundt oss nå. Blomstring for fullt! Jeg tenkte på hvor nydelig Norge er, og prøvde å se alt med nye øyne hele veien. Jeg elsker virkelig å kjøre bil alene. Når det er litt langt, uten trafikk. Perfekt!

Nå har jeg en god følelse i meg. Og det til tross for at jeg om 30 minutter har en sinnsyk kabal som skal gå opp. Et viktig møte. Levering av bil og piano-time med jentungen. Sånn cirka samtidig. Jeg skulle også til ansiktspleie før Spania, men det har jeg avlyst. Nå skal jeg klare denne dagen, så skal jeg jobbe masse med foto-redigering på kveldene mens hun sover, og på mandag reiser jeg med teamet. Det gleder jeg meg til!

Håper du hadde en fin 17.mai uansett hva du gjorde. Jeg vet at det er mange som ikke liker en dag som dette, men vit at det er mange. Man ser dem bare ikke blant tusen skrytebilder av bunad, fest og moro. Men om man lukker vekk disse mediene og ikke ser dem, så kan man fokusere på å være tilstede og gjøre noe hyggelig for egen del!