Det har gått fire måneder. Fire måneder siden jeg fikk oppleve hvor ille det faktisk har blitt. Jeg hadde jo mistanke, men det hadde aldri falt meg inn å lese om det. Lese meg opp, opplyse meg selv. Nå vet jeg, og med den viten kan jeg ikke snu ryggen til det mer.

Vi trasker ut, for jenta vil gå tur. Jeg foreslår en lengre tur, som ender opp på en bensinstasjon hvor hun kan få is. Betingelsen er at vi plukker søppel mens vi går. Etter en mikroplast-ekspedisjon på sjøen i januar, ble jeg sjokkert over hvor ille det står til. Det er skikkelig, skikkelig ille. Det er så ille at det er helt absurd at avisene tør å fokusere på kjendissladder fremfor å daglig gjøre oss bevisste rundt dette.

Det er så ille at jeg aldri kommer til å klare å se søppel slenge rundt uten å gjøre noe. Jeg kan ikke gjøre alt, men jeg kan ta en ting her og der når jeg ser det. Det verste er plast. Det tar mange tusen år for naturen å bryte ned, og havet er overfylt. Det er dyr over hele kloden som ufrivillig blir offer for dritten vi produserer.

Det gjør vondt å se hva vi mennesker gjør på dette stedet. Så vondt at jeg ikke kan leve uten å bidra til det bedre.

Dalen vi går i er tilsynelatende ren. Jeg har med en stor pose og hansker for å plukke med. Vi tråkker oss frem på begge sider av denne elven og plukker det vi kan se. Noe må vi dra opp, eller grave frem. Naturen har grodd seg rundt plasten og noe sitter dypt. Jentungen er stolt av å oppdage ting før meg. Hun klatrer og balanserer for å komme frem til de ulike stedene.

Vi har det moro sammen, og vi får frisk luft. Forbipasserende smiler og roser oss for tiltaket. De ser hva vi gjør. I stedet for å gå nedover i det tempoet jeg tenkte, ble det sikk-sakk på en strekning på rundt 500 meter. Vi stoppet når posen ble så tung at jeg ikke klarte å bære den lenger.

Prøv å bidra. Legg ut bilde og tag #plukkenpose, om du vil, eller bare gjør det for din egen karma. Det er ufordragelig av oss å bo på denne jorden uten å ta vare på den. Det er som en dugnad i borettslaget. Der er du med og rydder, fordi du bor der. Ikke sant? Men det er ikke så simpelt. Du bor ikke bare i huset ditt. Du bor på jordkloden. Og søppelet du går forbi er like mye ditt ansvar som alle andre. Uansett hvor du er i verden.

Ikke vent på at andre gjør det. Ikke tenk at andre gjør det. Ta opp noe, alltid. Om vi klarer å lære hverandre, samt barna, så gjør vi en forskjell. Hvem vil vel gå tur i en skog full av søppel? Hvem vil bade i en sjø full av plast? La oss gjøre noe, gjøre litt. Før det er for sent. La oss lære de små at det er kult å plukke opp søppel, hele tiden. Det er ikke et skippertak, men en livsstil.

Du bor her du også.