Mitt forrige innlegg ble tatt imot slik jeg hadde sett det for meg. Noen forstod, noen ville forstå, mens noen tenkte jeg har blitt helt koko. Det er greit, og det er forståelig. Jeg har vært i deres sko, jeg har tenkte det samme – om andre.

Nå er jeg egentlig litt glad for å runde av den tyngste delen etter Vipassana. Nemlig det å forklare hvordan det har vært. Dere har mange spørsmål, og jeg vil ydmykt be dere kommentere her og stille meg til veggs slik at jeg kan skrive et innlegg hvor jeg besvarer alt. Eller kanskje bedre – jeg kan lage en videoblogg og forklare.

De neste dagene, etter den dagen jeg ankom, etter den første dagen, og etter den neste dagen, ble dager som en strek. Det er umulig å skrive detaljert, for det handlet ikke lenger om utsiden eller det rundt meg. Alt som skjedde de neste dagene, det skjedde inne i meg.

Alt ble klart. Jobb, privat, venner. Uansett hva rot som fantes i hjernen. Det ble klart for meg og jeg kunne kjenne hva som var riktig og galt. Vekk fra alt. Tenkt det! Ingen stimuli. Tiden stoppet. Det var ikke noe som oppdaterte meg. 10 dager kan føles ut som 100, eller 1. Så lenge du er i nuet og jobber med det du skal, så er det ikke vondt. Straks tanketoget, som jeg kaller det, tar tak og nevner at det er lenge til du skal hjem, så kan du plage deg selv om du vil.

Eller velge å huske at du er der for å gjøre en innvendig jobb, og at det er 10 dager av ditt liv.

Og jeg innså noen viktige ting. Veldig mange, faktisk. Vi bruker ikke så mye tid på tv egentlig, men hvor mye tid blir det til sammen? Og hva gir det hjernen vår sett vekk fra støy? Hva gir alle disse uendelige seriene som barna har tilgjengelig?

En time morgen? En time kveld? Kanskje to timer lørdag, kanskje to timer søndag? I en avnlig husstand? Jeg vet ikke hva som er normalen, men jeg kan tenke meg. Tenk ikke bare med tv, men også ipad, som jeg heldigvis aldri har sluppet inn i hus. Det blir i alle 730 timer i året. Vi kan sikkert trekke fra en hel del om sommeren, men legge til litt her og der i helger og i andre ferier? Eller? Om vi skal halvere det til i snitt én time om dagen, så er det likevel 365 timer i året hvor vi kunne vært sammen. Kjent på livet, lekt, være kreative, gjort ting. I stedet for å alltid trenge en blund og hvile mellom alt. Vi trenger ikke det, om vi lever livet optimalt.

Men valgene. Disse valgene. Ingen tar dem for oss. Vi må våge å gå mot strømmen. Stole på oss selv.

Selv når de aller fleste gjør noe helt annet.

Jeg gledet meg så mye til å innrede stuen uten tv. Det er jo helt skrullete hvordan vi innreder hele stuen vår med TV i fokus? En skjerm som holder oss i sjakk og fylles opp alt potensielt rom for stillhet. Program som påvirker oss og gir oss dårlig selvbilde, får oss til å ville kjøpe mer dritt og tar vekk kreativiteten vår. Vi blir sittende og se på ting som vi har lyst å gjøre, i stedet for å faktisk gjøre dem selv.

Jeg fikk erfare sansene våre på et nivå jeg ikke kunne forestille meg at fantes. Sansene våre er så skarpe, som et nålhode, men det kreves enormt med fokus. Og du må lære deg lære.

Det å være stille i 10 dager er ikke så ille. Du blir venn med deg selv. Du prater jo inne i hodet ditt. Og til slutt erfarer du at tankene dine og deg er to forskjellige ting. Det er et sinnsyk kul opplevelse. Du skjønner at du kan observere tankene dine. Er du klar over hvor kult det er? Du er ikke tankene dine. Du kan faktisk bli mester over ditt eget sinn. Det betyr mye, mer enn du aner. Det betyr at du ikke mister deg selv i motvind. At du skjønne at motvind er det samme som medvind. Det er bare noe som sender deg riktig vei. Motvind er bare feil vind. Det er ikke den vinden du skal følge.

Ingenting kommer noen gang til å bli det samme igjen. Og selv om jeg noen ganger har trodd at en dag har vært litt lik en annen, så har den aldri det. For det å forstå at vi konstant er i en forandring har gitt meg innsikt i sannheten. Sannheten om livet. Om meg, om deg.

Om hva vi er.

Jeg kjenner jeg lander i meg selv igjen, og pusten min. Reisen fra senteret til toget, fra det ene toget til det andre, og telefonene jeg har tatt på samme tid. Det ble mye. Etter ti dager i stillhet er helt ufattelig å se hvordan vi aksepterer å leve i et konstant støy, uten noen pauser.

Uten noen pauser.

Livet kan du leve som om du er i hypnose. Eller du kan leve med bevissthet. Med bevissthet er du moden. En moden person dør aldri. Han vil lære at selv gjennom døden, er det også en erfaring.

Sjokket fra denne visdommen jeg nå har fått tilgang til, gjennom meg selv, er tøff. Det sitter hardt inne. Jeg vet jeg kommer til å trekkes ennå lenger unna mange mennesker, fordi vi lever av helt ulik oppfatning. Men man kan aldri dømme noen for å ikke vite. Man kan bare vise mye medfølelse og kjærlighet for dem som ignorer livets sannhet ubevisst. Det er ikke en bevisst handling. Vi var dømt til det allerede før fødselen av.

Sannheten skal frem for en dag. Den dagen blir magi. Når flere våkner og skjønner at det ikke handler om jobben, pengene, arven. Når vi slutter å bare snakke om sladder, tilbud og sminke. Når vi faktisk tar den praten som ingen tør å ta. Når vi tar de spørsmålene i plenum, som vi alle bærer inne i oss.

Hva er vi? Hva skjer etter døden? Har jeg ikke rett? Vi alle har tenkt på det, men vi har vel også lært at vi bare må droppe de tankene for de gjør oss tullete?

Hva om du visste. Hva om du kunne vite helt sikkert, av deg selv. Ikke fordi noen fortalte deg det, men fordi at du lærte deg å se, føle og kjenne det.

Alt er nå. Alt som lever er nå. Det eneste tidspunktet er nå. Det er den eneste uendeligheten. Man må overgi seg selv til å akseptere det som skjer her og nå, og disse ordene blir så dype. De er så vanskelig å fortelle uten at du selv kjenner inne i deg.

Det følgende er et faktum.

Livet pulserer i oss, og vi er selve livet. Hva er livet, har du lurt på mange ganger. Og mitt største sjokk på dette oppholdet, på en særdeles nobel og vakker måte, var å kjenne at vi ikke bare er en del av naturen – vi er naturen. Vi er naturen. Å komme i kontakt med underbevisstheten gir deg alle svarene. Alt du har undret på, vært redd for. Alle de spørsmålene om før og etter døden.

Du dør ikke. Du kan ikke dø. Kroppen din dør, ikke du. Du er ikke kroppen din. Dette er den største feilen menneskeligheten har gjort. VI har knyttet oss til kroppen og følelsene i kroppen så sterkt at vi tror vi er kroppen.

Når du kjenner livet strømme gjennom kroppen, når du føler du kommer hjem til deg selv, i deg selv. Det er så mange gode følelser at du gjerne begynner å gråte. Av glede. Av tilfredsstillelse. Kjærlighet og harmoni kommer gjennom deg slik et annet menneske aldri har kunne gitt deg det. Og selv de følelsene som et annet menneske har gitt deg, de kom egentlig fra deg selv. Du visste bare ikke at det var mulig. Når du ”gir” kjærlighet til noen er det egentlig å vise dem fine sider av seg selv. Slik at de kjenner kjærlighet i seg selv.

Den eneste frykten jeg kunne kjenne under oppholdet var en fornemmelse. En fornemmelse av frykten for at jeg skulle glemme alt idét vi skulle bryte ”nobel silence”. Glemme at jeg nå har fått vite. For hvordan kan jeg være så bastant og sikker i det jeg skriver til deg her?

Fordi ingen fortalte meg dette. Og aldri har noen andre kunne fortalt meg at dette eller dette finnes. Jeg har aldri trodd på sånt. Dette er annerledes. Jeg ble ikke fortalt, jeg fikk bare veiledning til å finne det i meg selv. Nå vet jeg. Jeg lurer ikke. Det er ikke en teori, det er en sannhet.

Ti dager måtte til. Og det ble krystallklart på reisen. Selvfølgelig må det ti dager til. Vi har ikke sjans i denne verden til å ha stillhet nok eller fokus nok.

Egoet ditt er redd. Det blir redd når du prøver å distansere deg fra det. Men vit at egoet er all grunn til at du lider av noe som helst. Du kan leve i kjærlighet og harmoni, selv etter at noen dør. Du er hel, helt selv. Det kan være godt å være med noen, men det finnes en trygghet inne i deg som gir deg alt du trenger.

Jeg lover.

Og som jeg skrev over, still gjerne spørsmål. Dette er omfattende. Det er livet. Jeg har lært meg å leve, rett og slett. Og til dere som elsker alt som skjer med meg, og skriver det til meg. Tusen takk. Jeg leser alt dere skriver og det bekrefter at jeg gjør noe riktig ved å dele alle disse sinnsyke forandringene som jeg går gjennom.