Lunsj-middagen var i magen min. Klokken var 12.00 og jeg hadde en hel time før vi skulle meditere igjen. En hel time. Jeg kan vaske klær, pusse tenner og rense ansiktet! Stolt over å ha gode gjøremål, hentet jeg ullundertøyet mitt og tok det inn på vaskerommet hvor jeg fylte en bøtte med vann. Mens vannet fylte bøtte hadde jeg en skje med vaskemiddel oppi. Skummet krøyp oppover i bøtta raskere enn vannet rakk å stige. Jeg presset ulltøyet ned i bøtta og kjente på noe entusiastisk ved den rare motstanden av luft som befant seg mellom plaggene og vannet. Mens det lå i vannet gikk jeg og pusset tennene. Rene tenner, deilig. Jeg renset ansiktet og smurte meg med krem. Som ny!

Tilbake på vaskerommet jobbet jeg litt med tøyet i vannet før jeg skylte det i vann og hang det på snora. Det er jo begrenset hvor skittent dette kan være, det lukter bare litt svette. Helt ærlig. Jeg hang alt av tøy på en snor og kjente meg stolt av å ha slått ihjel mye av fritiden og ser spent på klokken. Til min store forundring viser den 12.15. Det hadde bare gått femten minutter. 

Vel. Da skal jeg gå ti runder i skogen! Jeg tok på meg godt med klær og varme sko. Smilet var bredt om jeg da jeg hadde et prosjekt på gang. Ti runder på det avgrensede området hvor jeg kunne gå. Jeg fikk jo ikke lov å trene, så jeg måtte gå rolig. Savnet å kjenne musklene jobbe. Prøvde å gå litt ved siden av stien slik at noen kvister og sånt kunne gi beina litt utfordring. Så løftet jeg beina høyt for å bruke dem mest mulig. Helt i ekstase blir jeg, men helt stille, da jeg innser at jeg . . . jeg marsjerer! Det er dette som er å marsjere! Jeg løfter beina høyt og fortsetter slik lenge. Jeg lager meg en klokkeklar teori om at grunnen til at man marsjerer i militæret er for å være litt mer trent, litt mer klar til å løpe, varm i musklene. Det må være noe sånt logisk bak det å marsjere!

Når jeg blir litt umotivert på disse ti rundene som jeg har avtalt med meg selv, snakker jeg med meg selv inne i hodet. – Nei, Anette. Dette klarer du. Disiplin! 

Jeg humrer litt for meg selv når jeg tenker på hvordan jeg går rundt. Godt påkledd marsjerer jeg i skogen og disiplinerer meg selv. I stillhet. I en skog langt oppe i en større skog, i Sverige. Hvordan kan jeg vite hvor mange runder jeg har gått? Jeg kan bruke fingrene. Ti fingre, ti runder. Og mens jeg går hele første runde skal jeg fokusere på lillefingeren, og andre runde, den neste. Da vil jeg jo også jobbe med fokuset inne i kroppen slik vi gjør i meditasjonen. Dobbelt opp. Bra, Anette! Og slik holder jeg på, mens tankene som vanlig drar meg til uante steder, utenfor min kontroll. Men dette skjer ikke før dag åtte.. 

Dag to er kommet. Klokken er tre og jeg er sikker på at det er dag to. Men nei, det er dag tre. Dagene flyter inn i hverandre. Har jeg vært her i tre dager allerede? Jeg kom onsdag. Dag en startet på torsdag. Dag to var på fredag og i dag er det altså lørdag? Er det bare åtte netter igjen? Oi. Åtte netter, det er jo lenge. Men jeg føler også at jeg kom i går, men det er dag tre.

Pusten. Vi fokuserer på pusten og vi puster oss gjennom det meste. Ingen sier noe på at vi endrer stilling når ting blir vanskelig, og plassene begynner å fylle seg opp med puter. I ganger er det puter vi kan ta med oss til plassene. Små firkanter vi kan plassere hvor vi vil. Ekstra under rumpa, eller under knærne. Så lenge vi sitter oppreist. Jeg har prøvd det meste, og jeg sliter med lotus-stillingen grunnet en skade etter at jeg falt i skogen før jeg dro. Da jeg var på den mikroplast-ekspedisjonen ute i Risør. Den beste stillingen jeg kan ha nå er å sitte å skreve over tre til fire puten, med beina ut bak på sidene. Som man ofte sitter på gulvet som barn. Det er best. Noen ganger er det vanskelig å fokusere, mens andre ganger flyr jeg avsted og glemmer hvor jeg sitter.

Det er så stille. Sitter jeg på rommet nå? Jeg åpner øynene og ser rundt meg. Nesten hundre personer i meditasjon, helt stille. Jeg kjenner på noe magisk. Det er magisk. Alle er så fredfulle, men så vet jeg hvordan mange jobber med fokuset sitt og oppgavene vi har fått.

Før den siste felles meditasjonen klokken seks, går jeg med en runde bak jentebygget. Jeg har en liten sirkel som jeg elsker å gå her. Naturen er som sent på høsten etter at sneen har falt, men ikke klarer å legge seg. Det er mørkt. Jeg kjenner det stikker litt i meg når jeg tenker på alle dagene som er igjen. Kjenner vemod og motstand. Skulle jeg gitt opp og reist herfra? Nei. Det er ikke et tema, det kommer jeg ikke til å gjøre. Hvorfor skal jeg kjenne på det? Det er jo en tanke jeg velger. Dette vet jeg. Hvorfor skal det være vanskelig å være her nå, jeg er jo bare her. Jeg må bare være tilstede her, så går det helt fint. Flytter fokuset mitt til bakken. Kjenner stegene min. Ser rundt meg. Trekker pusten dypt og kjenner hvordan kulden trekkes langt innover i nesegangen. Jeg er her. Jeg trenger ikke å tenke på noe annet enn å være her.

Det vanskeligste er ikke at jeg savner datteren min, som noen kanskje tror. Hun har det bra. Jeg sender tanker i ny og ne. Når jeg ligger i sengetøyet hennes kan jeg tenke på henne som hun pleier å ligge. Når jeg ligger tett i tett med henne og ser rett på henne før hun skal sove. Det er helt magisk. Jeg ser henne foran meg, akkurat som hun ser ut. Hva er dette? Er det fokuset mitt? Jeg kan se henne så klart og tydelig. Akkurat som hun ser ut. Dette lille mennesket. Det er et eget individ. Hun er ikke min. Jeg har hjulpet henne til denne verden, men hun er aldeles ikke min. Hun er sin egen person. Selv om jeg sier at det er ungen min. Jeg eier henne ikke. Hun er fri. Jeg må bare lære henne noen viktige ting før hun forlater redet. Og jeg vet hva jeg skal lære henne. Når jeg kommer hjem skal jeg lære henne å meditere. Det er så viktig.

Ved undervisningen før siste økt med meditasjon, får vi vite hvor viktig den neste dagen er. «Everything you did all these days, was to prepare for tomorrow. The real work starts tomorrow.»

Alt vi har gjort til nå har vært forberedelser. I morgen skal det skje noe mer. Jeg gleder meg til nye utfordringer. Jeg håper jeg er klar. Fokusert nok. Alt vi har gjort til nå er å skjerpe sansene så kraftig at vi kan kjenne på sensasjoner i kroppen som ikke er tilgjengelig for oss i det daglige. Det sier sitt når jeg har brukt 30 timer i meditasjon for å skjerpe sansene mine nok til å starte. Jeg gleder meg veldig til i morgen.

Sengen blir bare bedre og bedre. Jeg elsker å sove i denne sengen.

Fortsettelse følger . . ..