Det er med stor begeistring jeg sitter og ser på dagens prosjekt. De stakkars to fruktene jeg fikk til middag er spist opp. Jeg har snart drukket opp teen og blir sittende og se på den lille lappen som henger på den tynne snoren, som igjen henger ut fra den hvite plastikk-koppen. Sansene er så skjerpet. Snoren er knytt med en bitteliten løkke på denne lappen. Jeg klarer å åpne den. Ivrig blir jeg når jeg skjønner hva dette betyr: Jeg har snart en bitteliten tråd til disposisjon!
Men dette skjer ikke før dag åtte.
Jeg står utenfor bussen i Mjölby. Det er 10. januar, dagen som har stått sterkt markert i kalenderen i mange måneder. Det er litt kø for å komme på. Shit, dette er mennesker som også skal være der. Bussen er en shuttle-buss for de som skal være med på Vipassana under dette oppholdet. Jeg vil ikke snakke med noen. Et kjærestepar står og kysser i trappe-inngangen på bussen mens noen foran dem betaler.
Når jeg kommer frem og skal betale har jeg kun norske penger. Det koster hundre kroner, og jeg burde ha tatt dem ut på forhånd. Kort tar han ikke. En norsk stemme snakker plutselig bak meg.
– Du kan ta ut penger der borte på stasjonen. Det er minibank på baksiden der.
En norsk, blond mann. Krøller. Ikke for å være dømmende, men det ser ut som en som kan bo på Grünerløkka.
Jeg henter disse pengene og løper mot bussen igjen når jeg ser at alle er gått inn. Nå kommer jeg til å være andpusten mens jeg går inn på bussen, tenker jeg. Men motoren lager nok lyd til at jeg slipper unna. Jeg prøver unngå øyekontakt med alle når jeg passerer innover mellom setene. Vil ikke sitte med noen, vil sitte alene. Jeg setter på Man Of No Ego og lar meg nyte siste del av musikk på ørene før ti døgn i stillhet. Lener meg inntil vinduet og prøver la lyden falle meg til ro.
Hvor er jeg på vei? Jeg er absolutt ikke forberedt. Jeg bare vet at jeg har meldt meg på noe heftig, fordi jeg liker å utfordre meg selv. Men også fordi jeg har opplevd et indre univers, inne i meg. Og det blir svakere og svakere desto mer jeg har å gjøre, desto mindre jeg bruker tid på det. Jeg vil ikke miste den kontakten jeg har kjent. Jeg vil ikke glemme det jeg vet. Men dypere. Mer intens. Jeg vil forstå mer.
Etter en liten halvtime svinger bussen fra sort himmel og inn mot en gård med lys. Vi kjører inn en stor port og jeg kjenner hjertet mitt banke hardere. Dette skjer akkurat nå. Menneskene på bussen går av bussen. De tar koffertene sine og går disse fem metrene til en hovedinngang. Alle setter kofferten utenfor. Jeg skjønner jeg blir kastet inn i det akkurat nå og slår av mobilen. Hadet, verden, tenker jeg.
Jeg setter den gule lille kofferten utenfor trappen. Lille, ja. Den minste kofferten av alle koffertene jeg kan spotte. Jeg har sengetøy, en bitteliten håndduk og tre skift. Joggesko er det oppi der også. Og en toalettmappe. Kjenner meg stolt over å kunne pakke så effektiv som jeg kan. Kanskje jeg skal bli en sånn kjemperar person som melder seg på sånne kjemperare mesterskap. Det finnes helt sikkert et «Who Can Get The Most In Their Bag Championship».
Inne i gangen møtes jeg av en vegg med en skohylle. Det er en bitteliten kø mot høyre, og flere enn ét notis om at mobilen skal være avslått. Av med skoene. Jeg går i denne bittelille køen mot høyre for å så komme inn på et rom til venstre. Mennesker prater og noen sitter bak bord og tar imot skjemaer og mobiler. Jeg fyller ut et skjema som inneholder mye av det samme fra da jeg søkte. Har jeg tatt narkotika i det siste. Hvor lenge siden. Hva tok jeg. Alkohol inngår også i dette. Jeg bekrefter igjen at jeg skal være her i 10 dager. Jeg må også bekrefte de fem hovedreglene man er pliktig å holde.
Jeg skal ikke lyve.
Jeg skal ikke stjele.
Jeg skal ikke drepe noen.
Jeg skal ikke ta på meg selv seksuelt.
Jeg skal ikke ta noen narkotiske stoffer eller andre ting som er giftig for kroppen min.
Min tur. Jeg setter meg ned på en stol foran en hyggelig jente. Hun spør hvilket språk jeg vil undervises i. Jeg velger engelsk. Det har jeg fått vite før jeg dro hit, at jeg må gjøre det på engelsk. Da får jeg se videoene av Goenka selv. Slik det er orginalt. I en pose pakkes macen, Yogananda-boken min, ladere, dagboken min og mobilen.
Jeg har også sagt meg inneforstått med at jeg ikke kan ha fysisk kontakt med noen. Jeg skal opprettholde stillhet fra etter første meditasjon i kveld, til den siste dagen. Jeg skal unngå all form for øyekontakt eller dialog. Jeg har ikke lov til å kommunisere på noen som helst måte, heller ikke med lapper eller andre påfunn. Jeg får ikke lov til å skrive eller ta noen notater. Jeg får heller ikke lov til å lese. Jeg skal være inne i mitt hode med meg selv, rett og slett.
Jenta gir meg nummeret på rommet hvor jeg skal sove og peker på veien hvor jeg skal gå. Jeg får også vite at dette rommet som vi nå sitter i, er stedet hvor kvinner skal spise måltidene sine. Da bruker vi bakveien som inngang, for guttene skal bruke hovedinngangen for å gå inn og opp til sin spisesal.
På vei ut tråkker jeg forbi mange mennesker uten å veksle ord eller blikk. Jeg føler meg veldig rar. Utenfor plukker jeg kofferten med meg og går til høyre og rundt bygget. Der er et annet bygg. Et helt bygg, for kvinner. Inn døra og til venstre. Innerst, til venstre. Der skal jeg bo. 10B er rommet. Sengeplass nummer 1.
Inne på rommet er det to jenter allerede. Jeg vet ikke om jeg kan hilse og blir helt rar når vi nikker forsiktig til hverandre. Rett frem står en seng med tallet 1. Fotenden er mot døra, og mellom sengen og den andre sengen til høyre i rommet, skilles vi med et laken som henger på kroker fra taket. Rett innenfor døren til høyre er sengen til hun tredje.
Jeg holder meg for meg selv og går rett på sak med sengen. Legger på det rosa sengetøyet som tilhører jentungen. Laken, putetrekk og dynetrekk. Jeg ble positivt overrasket over madrass, dyne og pute. Det så nytt ut. Jeg liker sånt. Rent.
Like etter at jeg har pakket ut de ytterst få tingene jeg har, skal vi møtes for å spise. Vi får da vite at stillheten starter etter første opphold i Dhamma-salen. Når jeg setter meg med det lange bordet er det mange som prater. Det er rart, for jeg var allerede forberedt på å være stille. Nå var det plutselig kun meg og jenta over meg som var stille. En kjempefin jente, eksotisk utseende, litt rebell med noen små tatoveringer på hendene og hodebunnsfletter i håret. Som alltid er Universet slik at alt har en mening. Her også. Jeg føler til slutt at vi også må prate, så vi prater litt. Hun er fra filmbransjen i Sverige og skriver. Jeg kjenner at vi har en vibe sammen og jeg skjønner at jeg kommer til å se henne mer.
Men vi rekker ikke prate så lenge. Plutselig er det informasjonsmøte og de som skal ha informasjon på engelsk må opp i guttekjøkkenet. Jeg går straks opp uten å få sagt hadé på noen måte. Ut mot hovedinngangen, forbi den, og opp en trapp. Der var det mange menn. Alle slags menn. Unge, gamle, mellomgamle. Grove, rare, kjekke. Mange som så langt mer normal ut enn hva jeg hadde forestilt meg. Hvorfor er det sånn, at ofte så tenker jeg at det er ekstremt rare folk som gjør de tingene som jeg selv gjør. Når jeg er tilsynelatende normal? Ler for meg selv. Jeg er langt fra normal. La oss ikke gå inn på definisjonen av normal . . .
Med ordet normal betegner vi at noe er som det pleier å være, noe som ikke avviker fra normen. Kunne ikke dy meg.
Etter et møte som gikk så treigt at jeg måtte gjespe flere ganger, og følte meg litt slem fordi jeg gjorde det, så skulle vi tilbake til rommene. Vi fikk beskjed om å hilse på de vi skal bo med før stillheten starter. Ned på rommet igjen. Jeg hilser på Katrin fra Sverige. Blond og høy, søt og litt morsom rar. Hun ligger på den andre siden av lakenet fra min seng. Den andre jenta er litt asiatisk i utseende om det er riktig å si. Jeg har alltid vært så dårlig på sånt. Søt jente med langt sort hår. Enso, heter hun. Enso er dansk.
Like spente, alle tre. Og det tok bare noen minutter før vi måtte gå til Dhamma-salen for vår første meditasjon. Vi går ut av dette bygget og rett frem. På høyre side passerer vi inngangen til kjøkkenet hvor vi jenter skal spise. Vi er altså på baksiden av hovedbygget, men vi skal bruke en annen inngang. En hjelpelærer står og leser opp navnene våre en etter en. Mitt navn blir ropt opp og hun hvisker mitt nummer til meg. F3.
Her kommer vi inn i en stor sal. På høyre del er det lagt frem plasser til jentene, mens på venstre del skal guttene meditere. De kommer inn fra en egen inngang. Salen er dekket med små firkantede puter. De har en sterk blåfarge. Flate. Cirka et kvadrat akkurat. Kanskje litt mindre. Oppå der lå det en mindre og tykkere pute man kan sitte på, samme farge, og et hvitt pledd.
Alle plassene hadde en tag festet på seg, og min plass var nest bakerst. Når vi kom inn døra var vi bakerst i lokalet, mellom guttene og jentene. Et laken skilte noen av de første metrene mellom jentene og guttene, ved inngangen. Min plass var tre hakk inn, nest bakerst. Fremste rad startet på A.
Jeg regnet meg til at vi var i overkant av hundre mennesker totalt. Med alle guttene og jentene, lærere og hjelpelærere og assistenter. Assistenter er tidligere studenter som kommer tilbake for å servere de nye. Alt her drives av veldedighet. Man trenger ikke betale en eneste krone for dette, tenk det. Det er rart. Men det sier også veldig mye om hva dette betyr for den som har vært med.
En liten time med meditasjon. Fremst på midten satt det to lærere. En mann og en dame. De var veldig stille og satt i lotusstilling litt opphøyet fra oss. Vi får snart beskjed om at stillheten har opphørt. Vi kan ta kvelden. Klokken 04.00 vil vi bli vekket av en gong-gong.
Jeg er trøtt og går rett i senga og stuper ned i hodeputen. Vil ikke tenke på hva jeg er med på eller hva dette er. Bare sove. Dette var mye på en dag.
. . . fortsettelse følger HER . . .
Så fint å lese dette siden jeg har opplevd det selv…og det finnes kanskje mange andre steder på nett at folk har beskrevet det i sånn detalj som du gjør nå, men de tingene jeg tenkte når jeg leste dette var:
1. Årh, jeg kan se for meg hvordan du følte det der, den spenningen og den rare følelsen og alt i mellom. Så deilig at noen setter ord på det.
2. Dette burde du ikke skrive. For deg selv Ja, men Vipassana skal være litt ukjent og mystisk og når du skal på det for første gang bør en gå inn i det med et åpent sinn uten forventninger skapt av andres beskrivelser. Og det kan det være blir litt ødelagt for de som finner disse innleggene i fremtiden hvor du har beskrevet det sånn i detalj.
Jeg reiste med en venninne som har vært mange ganger og hun fortalte meg ingenting på forhånd av prinsipp. Det satte jeg enorm pris på i etterkant.
Du trenger ikke publisere denne kommentaren egentlig, for den virker kanskje litt negativ, men det er ikke meningen. Bare noen tanker fra meg.
Glad for å høre at du har fått mye ut av Vipassana:-)
Takk for tilbakemeldingen. Jeg har det i bakhodet, og jeg tenker nok mye i samme baner. Jeg har mange detaljer jeg kan dele som jeg ikke skal dele også, så det kommer til å bli delt en god del, men jeg skal nok understreke hvor ulik alle sin opplevelse også kan være. Takk for fine ord. <3
Så utrolig spennende å høre om ferden din, jeg gleder meg masse til fortsettelsen. Du er så flink til å skrive, det er en fryd å lese innleggene dine .
Takk, Karina!!!!