Day 3 in New York. The High Line & Mendez Boxing Gym.

Strekker på meg, føler meg rar. Det er ikke som dagen før. Gnisten min er ikke her, hvorfor ikke? Jeg kjenner meg irritert for å ha sett på sosiale medier før jeg la meg kvelden før. Derfor har jeg sikkert drømt annerledes og tatt med meg uviktige ting inn i drømmeland.

I innboksen ligger en mail fra Mitlesh, han jeg møtte den første kvelden. Planen var å kanskje møtes rundt elleve, men jeg må jo sjekke ut av dette rommet. Og jeg vet ikke hvor jeg skal bo i natt! Jeg surrer. Hodet surrer. Føler meg rar. Tilstedeværelse nå! Fokuserer på at jeg er her, her er jeg. I dette rommet. Lander straks i meg selv og kjenner det er deilig. Skriver til han at jeg må pakke.

«Oh ok, so you still have to pack and leave stuff down. Then we can meet tomorrow at around 1pm 
Unless you can make it to the meat packing district area by 12:30ish. Have you seen that area already?»

Setter meg ned på sengen og ser på alt rundt meg. Klokken er fem på tolv. Jeg har sovet lenge. I går kveld var jeg så utrolig sliten. Kanskje det har noe med at jeg trente og gikk rundt i sikkert fire timer minst? Jeg må tenkte klart. Skriver at jeg rekker det og lurer i stille sinn på om jeg lurer meg selv. Skjerpings, Anette. Dette er du best på. To avtaler. Meatpacking først. Deretter Mendez Boksegym 15.00.

Jeg ringer til resepsjonen og får bekreftet at jeg vil få en taxi på kort tid straks jeg kommer ned. Ser meg selv i speilet, håret står til alle kanter. I dag skal jeg være fin! Vann i håret. Masse, masse vann. Ser på kofferten min, klærne, kameraet, sminken. Jeg har mye ting her nå, men dette går bra. Først meg selv. Kler på meg. Den grå strømpebuksen, rosa skjørt, støvletter, sort ny skjorte. Sånn, fin. Pakker ned alt i kofferten, mac og det hele. I sekken har jeg joggesko, bandasjen til boksingen, treningstøy og boken min så klart.

1. Meatpacking District. The High Line. Lunsj med Mitlesh.
Staks jeg sitter i taxien kommer jeg på noe vesentlig. Klokken er 12.15, jeg rekker det, men når sjåføren spør hvor jeg skal, så vet jeg ikke hvor i Meatpacking jeg skal. Jeg rekker sende Therese en melding på messenger før internett forsvinner. Sender en SMS og ber henne sjekke mailen min. Takk, Gud, for assistenten min. Å ha henne i livet mitt er noe av det beste som har hendt meg! Hun sender meg nummeret til Mitlesh, jeg ringer han og får bekreftet at jeg skal gå av ved Scandic Hotell. Sjåføren ler og sier han følte at det var dit jeg skulle.

Er han synsk? Jeg er forundret, men på samme tid ikke. Det er så mange åpne mennesker i denne verdenen nå. Å ha hatt en åpenbaring har gjort livet verdt å leve på alle måter. Selv de tunge, tøffe dagene når man vil skru seg selv av.

Det blåser og jeg finner raskt en liten kaffebar hvor jeg kjøper en kaffe og kobler meg på nettet. Skriver til Mitlesh og bekrefter at jeg er fremme. Han ber meg vente litt, for han er forsinket. Så herlig at han er det, tenker jeg. Kjøper en latte på madelmelk. Damen i kaffebaren har kort, mørkt hår og roser meg til himmelen for min frisyre. Den trengte jeg! Setter meg og skriver litt med femmeren, bestevennene mine fra barndommen. Kristin skal gifte seg, og det er tid for å se på kjoler. Kjenner meg ivrig og får så klart lyst til å designe en kjole for henne. Rolig, Anette, nå blir du ivrig igjen. Snakker til meg selv, så klart.

Jeg møter Mitlesh på hjørnet av Washington Street and Gansvoort Street. Han smiler og gir meg en klem. Vi tråkker rett opp en trapp like ved, hvor vi kommer opp på The High Line. For et fantastisk sted. Det blåser, men jeg skjønner likevel at dette er fantastisk. En gammel togskinne som fraktet kjøtt opp til sentrum i gamle dager. Den er designet og har nå masse planter, sitteplasser og en fantastisk utsikt. Etter å ha gått der oppe litt, tråkker vi inn på en gammel fabrikk som har blitt til en lang gang av et kjøpesenter med masse kunst og mat. Jeg har ikke øyne nok til å ta alt inn. Det er bare for mye. Jeg prøver å filme litt mens vi går, og tenker samtidig at dette kommer til å bli et helvete for filmfolka mine å redigere. Jeg har jo ingen plan, jeg bare filmer her og der og over alt.

Ved enden finner vi et sted å spise. Italiensk. Jeg får en vegansk rett som må oppleves. Rød pasta med innhold. Linser og mer til. Det smaker så godt og det er mettende. Jeg og Mitlesh har dype samtaler. Vi snakker om livet og sorg og det å akseptere å miste noen fra livet sitt. Han er skilt, i fjor, etter mange år.

Mens vi snakker innser jeg noe. Jeg valgte å møte ham fordi det ofte er en mening bak alt. Det er ikke meningen min på en slik måte nå. Dette er hans mening. Jeg hjelper ham. Han trengte min hjelp. Han er fra India. Forteller meg om sin far som var spirituell og tilhenger av Yogananda. Han jeg leser om. Vi har fine samtaler. Jeg har fått en venn i New York. 

På messenger klarer jeg å skrive til Peter som jeg skal møte på gymmet. «Can we make it 3.30?». Det var greit. Mitlesh følger meg mot en taxi, men på veien ser jeg et vindu med bittesmå valper.

– Are they for sale? 

– Yes. You can buy puppies here! 

Jeg blir lettere sjokkert. Han tar med med inn i butikken for å vise meg. Det er de søteste valpene jeg noen gang har sett. Over alt. De er i bur på rekke og rad langs en hel vegg. Her kan du bare velge en valp. De store øynene på valpene ber meg om å kjøpe. Jeg kan kjenne en enorm smerte bre seg i kroppen. Det er sorg. Lidelse. Jeg ser på Mitlesh opprørt:

– This is not good. They are not happy! 

– Off course they are not happy. 

Han skjønner min frustrasjon og forteller meg at det er helt vanlig her, men at det finnes andre steder hvor man kan kjøpe hunder som er foreldreløse fra gaten. Som er vaksinert og friske. Og at det er et bedre valg. Gode verdier i denne mannen. Jeg kjenner jeg må ut av butikken før jeg begynner å gråte. Her selges liv som om det var sukkerspinn.

Tenke seg til. Dette skjer jo med andre dyr over alt, men likevel, det var vondt å vitne til de søte små og uvitende dyrene.

2. Mendez Boxing Gym. 23 E 26th St.
Jeg hopper ut av taxien på riktig sted. Jeg går 20 meter og begynner å se rundt meg etter riktig plass, og jammen meg står jeg rett utenfor døren. En beskjeden dør med gullskrift. MENDEZ BOXING GYM. Stedet føles litt hellig og jeg føler meg litt sjenert når jeg går inn døren. Innenfor er det kun et lite rom med en resepsjon. Det er høyt under taket og veggen er fylt med bilder av kjente boksere. Damen bak spør om hun kan hjelpe meg.

– Yes, I am meeting with Peter. 

Damen ser på meg og spør litt bestemt: Peter who?

Jeg fomler frem mobilen og merker jeg blir litt stresset helt uten mål og mening. Klarer ikke komme på etternavnet i hodet. Føler jeg må svare fort, og riktig, ellers blir jeg kastet ut. Kun en merkelig følelse, vel og merke. Jeg forteller hvem og betaler 25 dollar for å komme inn. Jeg har betalt og føler meg straks mer bekvem. Nå har jeg jo faktisk rett til å være her, tenker jeg.

Et lite skap rommer noen boksehansker og jeg tenker kjøpe et par. De er store. Altfor store for meg. Og koster 150 dollar. Det er vel litt dyrt, er det ikke? Jeg rekker ikke tenke mer over det før Peter kommer inn døren. I øyeblikket han sier hei og klemmer meg har jeg en kort følelse av å finne pappaen min etter å ha gått meg vill i en fremmed by. Han vifter med henda og sier jeg ikke skal kjøpe disse dyre hanskene. Jeg kan se han føler seg hjemme her.

Jeg følger ham ned en smal trapp og kan kjenne lukten av svette. Et skikkelig gym. Vi kommer ned i et stor rom med et par bokseringer og mange boksesekker. Han forklarer at dette ikke er noe finfin plass, men et skikkelig boksegym. Øynene mine er som stjerner og jeg kjenner meg litt starstrucked på hele gymmet.

Peter følger meg til jentegarderoben. Jeg skifter og kommer ut igjen. Han har med hansker til meg, men først skal vi varme opp. En annen fyr legger merke til den sorte singletten min med hvite blokkbokstaver som skriker: GRL PWR. Han leser høyt og spørrende med et lurt smil.

– So, girl power? Huh!?

Jeg tøffer meg til og svarer.

– Well, we will se about that. 

Han ler og sier han skulle til å si akkurat det samme. Yes. Da er jeg innafor hos han også, tenker jeg. Jeg kjenner hvordan jeg føler meg tryggere og er klar for å gi mitt alt. Ikke tenke på hvordan jeg ser ut, hvem jeg er eller hva jeg kommer fra. Jeg skal kun fokusere på å gjøre eksakt det som Peter forteller meg at jeg skal gjøre.

Peter starter med en oppvarming som er noe ulikt hva jeg er vant til, men jeg kjenner igjen diverse av øvelsene fra thaiboksinga på Novus Academy i Lørenskog. Jeg liker alle øvelsene og tenker at jeg må huske dem.

Godt oppvarmet skal jeg begynne å slå på puter. Dette er alltid spennende, for jeg liker nemlig ikke så godt å trene med nye personer. Alle har sin måte å gjøre det på, og jeg er godt vant med Kevin Melhus som trener. Han kjenner jeg og han kjenner meg. Noen ganger har jeg jobbet med andre og kun følt irritasjon og skuffelse. Det er som å glede seg til noe, men ikke få det likevel. Boksingen betyr mer for meg enn noen kan forstå. Jeg trodde kanskje at det var selvsagt, men nylig hadde jeg en opplevelse hvor jeg forstod dette: Det er ikke selvsagt for andre hvor mye det betyr for meg. 

Vi begynner å trene. Han starter uten forklaring, rett på sak. Snakker rolig, men ikke sakte. Ikke strengt, men bestemt:

– Left. Left. Double left. Left, left, right. Left, left hook, right. 

Jeg tar alt. Alle kombinasjonene. Kun et par ganger bommet jeg fordi jeg ikke hørte hva han sa blant alt støyet. Det fylte seg nemlig opp på gymmet mens vi trente. Mange, mange mennesker kom for å trene.

Den andre karen kommer bort når han ser jeg sliter etter å få igjen pusten. Han snakker overlegent, som om at jeg ikke er noe tess.

– Is she dead allready? Pffft, she’s dead already man! 

Det er runde 4 av 5. Jeg presser meg videre og tar pause når jeg bokstavelig talt er på randen til å kaste opp. Det er bra, det betyr bare at jeg kjører meg helt ut. Dette kan jeg. Jeg kjenner kroppen min. Det er helt ufarlig. Jeg har et øyeblikk hvor jeg føler meg ferdig, men jeg tar likevel oppfordringen til Peter om å slå på sekk. Han tar kameraet mitt og filmer litt. Han sier jeg har bokset før og spør om alderen min. Han vil trene meg og være coachen min så lenge jeg er i NY og alle gangene jeg kommer hit.

Peter har vunnet 140 proffkamper og tapt 37. Han har gått over 400 amatørerkamper og vært bokser, MMA-utøver og thaibokser. Han går fremdeles proffkamper, men nå kun i thaiboksing som han liker best. 

Etter at jeg er ferdig får jeg filme litt fritt i lokalene. Jeg spør en gutt som ser nokså pen ut der han står og skyggebokser:

– Is it ok if Im filming you? Its just for my Norwegian blog. 

Han blir opprømt. Sier det er greit, men bare hvis jeg kan være så grei å si navnet mitt. Han flørter. Jeg liker det. Føler meg enda mer velkommen. Etterpå kommer han bort til meg og forteller at han er bokseinstruktør for UFC. Han inviterer meg til en klasse han skal ha i morgen. Føler meg litt opprømt og glad for at jeg har fått enda en ting jeg kan gjøre her i New York.

3. World Trade Center. Alenetid på en café langt i det fjerne.
Peter gir meg to håndkle og jeg dusjer i jentegarderoben. Mens jeg dusjer tenker jeg på hvordan jeg tar meg til rette og føyer meg inn.

Jeg forlater det hele sammen med Peter. Han har flere oppdrag denne dagen. Ikke bare underviser han på Mendez, han underviser over alt på mange, mange gym. Han skal mot World Trade Center og sier jeg kan være med. Glad og ivrig som en unge henger jeg på. Vi skal ta banen!

Under bakken går vi mens vi har morsomme samtaler. Vi forstår hverandre. Peter er gift og har en 11 år gammel datter. Jeg liker Peter og føler meg absolutt trygg med ham. Idet vi skal kjøpe billetter forstår vi at automatene er ødelagt. Det er kø der og noen Securitas som prøver å fikse det.

– Come here! Peter veiver meg etter seg. 

Han får meg til å gå inn på hans billett og går gjennom porten med meg. Vi er kriminelle! Føler en smule adrenalin for å gjøre noe rampete i et fremmed land. Vi ler på den andre siden. En bane til et sted, bytte, så videre med express-bane. Det er gøy å se på menneskene. De er faktisk ikke så ulike dem vi har i Norge. Dette er mer likt oss enn hva det er i LA eller i San Fransisco, tenker jeg.

Vel fremme trasker vi litt rundt mellom store, høye finansbygg. Her er finansdelen, ja. Wallstreet. Det er mørkt ute. Peter går inn til sin jobb, men jeg ser Joe & The Juice ved siden av og ønsker heller å sette meg der. Klokken er 17.30 og han er ferdig 20.00. Det er helt i orden. Jeg trenger samle meg litt og få i meg noe mat.

Kjøper meg noe jeg kjenner til fra hjemme og setter meg med Yoganandi i et hjørne. Jeg leser to kapittel. Dette siste var et tungt kapittel. Men den orange markøren min fikk jeg likevel brukt flittig. Markerer ting jeg føler at treffer meg ekstra godt.

Leser ferdig og setter meg på nett. Må booke hotell, og jeg må hente kofferten min. Er sliten, og så lenge til jeg er på et hotellrom. Jeg laster ned Uber-appen og sjekker at den er i orden. Det er den.

Møter Peter i døren på gymmet. Han er kjempeivrig på å vise meg mer, mens jeg er sliten. Vi går gjennom noen julegater og jeg føler jeg burde ta bilder, men jeg har ikke mer å gi. Inn på World Trade Center får jeg se hvor sinnsykt det har blitt. De har bygget nytt, og de har et kjøpesenter under det hele. Stort og flott, men jeg vil hjem. Bestiller meg Uber, sier hade til Peter og må komme meg tilbake til Middle Manhattan for å hente kofferten min på Hotell Casablanca hvor jeg har bodd til nå. I 43st. Kjempefint hotell med god service og mange kule gutter. Jeg vil uansett lenger ned nå. Oppleve andre steder av byen.

4. Den skumle sjåføren. Uber i New York.
Det verste av det verste. Det lukter ubehagelig i bilen. Jeg har en svært sensitiv luktesans. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og prøver løse problemet ved å finne tidsfordriv. Sjåføren har et spesielt utseende og hadde nok fått mange skurkeroller i filmbransjen. Den høye pannen hans kaster en skygge over øynene og gjør blikket hans intens der det kommer frem over det snodige smilet.

Kan han kidnappe meg? Partere meg i en kjeller?

Mannen har 10.987 turer på rekorden sin og jeg føler meg ikke bra med mistenksomme tanker. Han har kjørt mye. Lukter er intens og gjør meg uvel. Jeg kan ikke noe for det. Det minner om betennelse. Noe skittent. Råtten kroppslukt eller noe. Tidligere i en taxi i dag så jeg et tydelig skilt: «Insulting a driver can give you up to 25 years in prison.» Hva om jeg er ærlig og sier fra og får en sint reaksjon? Jeg vil åpne vindu, men det ville vært rart. Jeg surrer skjerfet tettere opp under nesen og bemerker de mørke øynene hans i speilet.

– Vacation? 

– Yes.

– Alone?

– Yes.

Faen.  Skulle sagt nei. Nå vet han. Pokker. Lukten. Trekker skjerfet inntil. Vi står på rødt lys. Hvor lenge? Jeg kommer ikke til å overleve.

– You cold? 

Jeg stivner til. Her sitter jeg i en varm bil med skjerfet rundt hodet.

– No.

Jeg ler nervøst. Faen. Mistenksomt.

– Yes. Or outside. Not now. 

Kan jeg lese Yogananda mens vi kjører? Lukten trenger seg gjennom skjerfet, jeg kan føle det.

Jeg ankommer The Gem sent. Jeg er frossen, sliten og vil bare dusje meg selv etter en ekkel biltur.Hotellrommet er kaldt. Jeg er kald. Det er ikke så lunt som jeg ønsket og jeg er sulten. Jeg får lyst å gråte og savner plutselig at noen kan fikse ting for meg og trøste meg. Synes synd på meg selv. Jeg ville dusje, men ikke sjans med den kulden.

Ned i resepsjonen. Sier fra. Går ut. Setter meg på en kjempekoselig restaurant vegg i vegg og kjøper meg spaghetti og noe greier i tillegg til en varm kopp med te. Går innom en butikk, kjøper meg snacks. Kommer tilbake til hotellet. De har varmet opp til 30 grader. Halleluja. Dusjer. Dusjer. Dusjer. Tar på meg koseklær og roser meg selv for å ha tatt det med. Setter meg på sengen og føler meg glad, varm, mett, ren.

I morgen blir en bedre dag. Da skal jeg bytte hotell. Nå skal jeg sove.

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time. 

6 kommentarer

  1. Utrolig fin lesing dette her. Digger at du er alene i NY og opplever så mye.

    Godt du legger link til å stemme på deg på Vi en. Jeg går inn og stemmer hver gang.

    Ha en fortsatt fin tur.

    Chris

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Chris. Og takk for alle stemmer 🙂

  2. Å lese reiseskildringene dine er som meditasjon, jeg glemmer tid og sted. Du beskriver alt som om at man er der selv, det er så utrolig fint å lese det du skriver! Har alltid drømt om å reise til New York, takk for at du «tar meg med» dit.
    Er så glad for at du blogger igjen!
    Klem!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Randi. Det var virkelig hyggelig å lese! 😀

  3. Jeg er så imponert over at du reiser alene, du er råtøff!. Du er så flink til å skrive, gleder meg til å høre mer hvordan det går på reisen. Jeg ønsker deg en flott jul og et riktig godt nyttår.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Karina 😀

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *