Dag 2 i New York City, Yoganandi og Mario Badescu

Jeg våkner og sovner litt om hverandre, slik som dagen før. Titter forsiktig på mobilen ved nattbordet for å få en anelse om klokken. Elleve. Jeg har sovet veldig, veldig lenge. Kommer på avtalen min hos Mario Badescu klokken tolv, og kaster meg rundt. Mens jeg ser meg i speilet på badet blir jeg litt forundret. Er det ikke litt mørkt ute? Jeg snur meg og ser på nattbordet og klokken jeg burde sett på først. 5.05. Jeg skjønner det likevel ikke helt og ser igjen på mobilen. Local time: 5.05.

Blir sittende på sengen og tenke hvor uthvilt jeg nettopp følte meg. Skal jeg sove mer? Jeg er døsig. Blir sittende uten tanker i et øyeblikk. Kanskje jeg skal dra på trening? Nå har jeg i alle fall tid til å meditere. Jeg tar på meg treningstøy, mediterer i 38 minutter og går ned til frokosten. Hadde det ikke vært for radiatoren som begynte å bråke så mye at jeg ringte resepsjonen, så hadde jeg meditert i 40 minutter.

Ble usikker på om jeg skulle ta med denne radiator-greia i det hele tatt. Men det var altså en mann her i går og så på den. Han har jeg pratet en del med. En mørkhudet, høy mann, ung. Søt og ekstremt hyggelig. Morsom. Han driver med MMA, som visstnok enda en som jobber her gjør. Mens en tredje bokser. Tenke seg til. Jeg er trygg her, med andre ord. Begynner å tro at man trener for å overleve her, ikke nødvendigvis genuin interesse for sporten.

Han skrudde i alle fall på den i går. Mens i dag var den enda verre plutselig. En annen herre kom opp og så på den, og senere har en tredje mann vært og fikset den. Nå skal den være bra. Servicen er upåklagelig. De er veldig hyggelige her, og de tar servicen til det ekstreme.

Jeg har heller ikke fortalt om første natten da jeg satt og skrev i lobbyen, eller denne stuen i andre etasje. Jeg hadde vært på Walgreens og kjøpt adapter, men oppdaget etterpå at det var feil adapter. Jeg sendte bankkortet mitt med mannen, og han gikk og kjøpte riktig for meg. Stolte på ham. Deilig å stole på mennesker man aldri har møtt før.

Tilbake til nå. I frokosten spiser jeg havregrøt og drikker en kopp kaffe, mens jeg leser et kapittel videre i Yoganandis selvbiografi. Jeg finner flere setninger meget interessante, og spesielt denne som jeg kjenner meg selv igjen i:
Skjønt tiden aldri har dempet gleden min over nye scener og fremmede ansikt. 

Jeg føler meg forstått av å lese den setningen. Det er ikke bare en glede i meg, men en søken. Jeg har det så bra når jeg reiser alene. Ingen frykt eller redsel. Jeg mangler ingenting, jeg savner ingen. Jeg er fri. Jeg ønsker å ta med meg denne friheten hjem og praktisere den i like stor grad der. Det er jo absolutt mulig, man må bare skjønne det. Hadde jeg ikke hatt barn, så hadde jeg kun bodd i min kropp som fast sted. Ellers hadde jeg vært i verden. Og en dag kommer jeg nok til å gjøre det.

1. Trening. New York Sports Clubs. 230 W 41st St.
Rett etter frokosten tråkker jeg bort til gymet jeg har blitt anbefalt av de som jobber her. Jeg har med meg kameraet ut i dag. Nå skal jeg filme til YouTube-kanalen min. Filmer litt i gaten og kjenner meg glad for å få fange atmosfæren før byen har våknet skikkelig til liv. Fremme på gymet møter jeg en veldig hyggelig fyr i resepsjonen. Det koster 15 dollar å trene. Jeg rekker ham 20.

– Im so sorry, we dont take cash. 

Jeg har ikke med meg bankkortet, så teit. Han vil jeg skal trene likevel, og sier det er min julegave fra han. Så jeg trener. Oppe i andre etasje finner jeg vekter og det jeg trenger. Jeg har ikke tatt med meg et hånkle slik alle har, og jeg har singlet på meg. Vil ikke sette meg inntil noen apparat med huden. Cardio trenger jeg på ingen måte, da jeg går og går dagen lang. Jeg finner to manualer på 6 kilo og bestemmer meg for å bruke kun de. Jeg kjører 50 repetisjoner. Tar pause når jeg må, men skal altså til 50 før jeg bytter øvelse. Et komma, er en pause. Korte pauser holder deg gående.

Utfall bak 10 på hvert bein, deretter annenhver til 50. 
Skulderpress 20, 20, 10. 
Sidehev. 15, 15, 10, 10.
Biceps nøytralt grep 15, 15, + supinert grep 10, 10.
Finner en ball og kjører mage. Beina i været. Side til side, 50.

Ferdig. Jeg kjenner meg svett og glad for at jeg trente. Klokken har blitt så mye som åtte. Det er deilig å være våken så tidlig. På vei ut av gymmet prater jeg med gutten i resepsjonen igjen. Han vil være med på vloggen min, så jeg filmer litt med ham. Forteller at jeg leter etter et boksegym. Han snakker litt om at han selv bokser. Gutten er i tyveårene. Han peker mot en skikkelse som sitter bak meg. Sier jeg burde prate med ham.

Skikkelsen, denne herren, sitter og trykker på mobilen sin og gjemmer ansiktet bak en caps. En grov type, litt opp i årene vil jeg tippe. Jeg ler litt og kjenner det tar litt å gå bort og presentere meg, men jammen meg gjør jeg det. Jeg sier hei og han ser opp på meg, som om at jeg har forstyrret han mitt i maten, selv om han ikke spiste. Jeg prøver å pakke all informasjon inn i en setning for å være kjappest mulig og det hele lyder noe som:

«Hi, Im from Norway and I have never bin here before and I would like to do some boxing and I am filming a little for my blog and I would like to do some boxing with you if you got time I mean I do it in Norway Im not a pro but I dreamt of it and I was suppose to do a match in December but it didn’t happened and I dont know if it ever will but I still want to be good at it.»

Han ser på meg, gransker meg litt, før han trekker på smilebåndet i det grove ansiktet. Øynene hans sier meg at det bor mye i ham. Han minner meg om noen. Det er som at jeg kjenner han, og jeg føler meg trygg selv om han ser nokså skremmende ut. Tennene hans kommer til syne og han forteller meg om gymmet som jeg kan få komme til. Vi ender opp med å avtale å bokse i morgen 15.00. Jeg har endelig fått booket meg en time for å bokse. Og treneren har gått en del kamper og drevet med MMA. Han heter Peter Kaljevic og er nå 54 år.

Takker på ny gutten i resepsjonen og trasker ut med et enda større smil. Jeg elsker denne byen, jeg elsker disse folkene. Vi trenger litt mer av dette i Norge.

2. Frokost nummer to. Green Symphony. 255 west 43rd street. 
Jeg bestemmer meg for å finne den tredje restauranten på listen min fra i går. Denne ligger nemlig i 43rd street, den samme som jeg bor i. Den burde være nært. Gymmet er jo bare to kvartaler unna hotellet, og jeg skal tilbake dit for å dusje før jeg reiser videre.

Jeg kommer frem til en liten matsjappe som selger mye rart. De har smoothier og de har det meste. Damen i disken er asiatisk, og kanskje ikke den mest imøtekommende. Litt kort og presis, men hun er kanskje vant til at det alltid er kø og at man må skynde seg videre. Jeg vet ikke, men det er i alle fall ingen kø der nå.

Jeg bestiller en Smoothie Bowl. En kaffe med havremelk. En blåbærmuffin, eller kake, eller hva det er. Poenget er bare at den er kjempegod og må testes. Du må gå hit og kjøpe akkurat den. Den er vegansk, og den smaker himmelsk! Jeg setter meg til rette i viten om at tiden er på min side, selv om jeg ikke bryr meg mye om den. Jeg har én avtale klokken tolv. Det er lenge til. Jeg blir sittende og lese to kapittel videre i boken min. Den er så tykk, og jeg lurer på om jeg har sjans å runde den mens jeg er her.

Jeg leser om hvordan ting vi sier kommer til virkelighet, og hvorfor det derfor er så viktig at vi taler sant. Det er den lovmessige årsaken bak alle hellige skrifters påbud om at mennesket bør tale sant.

3. Mario Badescu. 320 East 52nd Street.
Tilbake på hotellet dusjer jeg og tar på meg en mørkegrå strømpebukse som jeg kjøpte i går, og den ene kjolen som har lange armer og er litt varm i stoffet. Jeg fikser det nyklipte håret mitt mens jeg gransker meg selv i speilet. Jeg ser nokså voksen ut. Mer voksen enn jeg føler meg, tenker jeg. Jeg smiler til meg selv og sier at det går bra. For jeg vet at dette legemet er hva det er, og at det finnes så veldig mye mer enn akkurat det.

Kåpen på, men ikke luen. Jeg tar den med meg i sekken. Prøver meg med støvelettene siden jeg har kjole. Ser ned på beina mine og ler høyt mens jeg snakker til meg selv.

– Seriøst, Anette. Disse sparer du til i kveld om så, nå kommer du til å gå i flere timer og du kommer til å angre om du ikke har gode sko.

Smiler mens jeg tar på meg joggesko og trasker ut av bygningen. Jeg tråkker straks inn på H&M på The Times Square da jeg ser i et speilbilde at håret blåser rett opp. Det kommer til å stå opp av seg selv etter fem minutter om jeg ikke finner noe å ha på hodet. Og den stakkars grå luen bruker jeg ihjel. Så jeg ender med å kjøpe meg en sort lue til 5 dollar.

Jeg går ganske langt før jeg innser at jeg går i feil retning. Og på en måte visste jeg det, men jeg tenkte ikke over det. Jeg har en utrolig god retningssans og jeg finner alltid veien tilbake uten å se på kart. Det er vel en styrke i meg som kommer spesielt når jeg er alene. Jeg går den andre veien og har tråkket i to timer da jeg er fremme ved salongen. Ikke tro at det var slitsomt, det var en ære. Men jeg kjenner det i beina og det irriterer meg litt. Jeg tenker ikke over hvor mye jeg går, og hjemme er det ingen dager hvor jeg faktisk går fra jeg våkner til jeg legger meg.

Det er bare så spennende, så mye å se på.

Alt jeg ser på er magisk, uansett hva det er. Om det er en søppelpose, en taxi som tuter, en uteligger som sitter for seg selv, eller en gatekunstner. For å ikke snakke om alle disse mennene i dress som går og går og går. De bare går. Jeg kan føle livet dems ved å se på dem. De går fra de våkner til de legger seg, enten med kroppen, eller med hodet. På jobben. De handler og handler og handler, for å vokse, klatre, gå høyere. De stopper ikke. Det er fascinerende.

Og blant alle store forretninger er det små forretninger. Uansett om det er et fint sted eller et mindre pent sted, så ser jeg kunsten i det. Så mange farger. Og alle bygningene med stiger mellom alle balkongene! Jeg vil sånn sitte i en slik trapp og bare se ned på gatene mens jeg drømmer meg bort. Jeg får lyst å bo her, være her. Ingenting er farlig, ingenting stresser meg. Jeg er fri.

Endelig fremme med salongen. Her er det faktisk! En dame henter Nicole til meg. Det er hun som har kontakt med Fredrik som driver Karma.no, som er en god venn av meg. Han har solgt Mario Badescu i mange år og jeg testet vel dette produktet for første gang da jentungen var baby. Dette er den eneste salongen de har i hele verden, og de er alltid fullbooket. Hit har mange, mange kjente fjes vært, og det henger bilder av dem rundt over alt. Jennifer Aniston. Cher. Neil Patrick Harris. Liv Tylor. Og mange, mange flere.

Salongen har alltid vært der, og Mario selv har bodd i bygningen. I 1967 ble dette merket etablert, og det sier litt når merket varer så lenge. De har over 200 ansiktsbehandlinger hver dag, med over 40 ansatte. Det var en ære å komme hit med hudproblemene mine som jeg aldri tidligere har hatt. Jeg følte at jeg kom til et sted hvor de har stålkontroll. Jeg får en analyse av huden min og en behandling. Damp og deretter utklemming av disse sorte uvelkomne skapningene som har satt seg i ansiktet mitt. Det gjør vondt, men jeg prøver å kontakte mitt indre meg slik at jeg kan separere meg fra smerten. Det er ikke meg, tenker jeg. Dette er bare utenpå.

Etter en stund er hun ferdig å klemme og jeg får to masker som sitter i femten minutter hver. Jeg sovner begge gangene. Det er deilig og jeg vil egentlig ikke våkne. Kjenner et sukk i meg når hun kommer for å avslutte behandlingen.

Etter endt behandling får jeg treffe Nicole igjen. Hun analyserer meg igjen og gir meg en rekke produkter med forklaring til hva jeg skal bruke hvor og når. De kan sakene sine, og de vet hvorfor jeg får de produktene som jeg gjør. De har mange. Sinnsykt mange.

Jeg forlater stedet med blank hud og en stor pose med produkter. Når jeg kommer hjem skal jeg kvitte meg med alt annet og sette min lit til Mario og se hva som skjer videre med huden min.

4. Mat. Bareburger. 251 east. 52 st.
Jeg går ut døren, til venstre, opp gaten og over en vei. Der ser jeg en burgersjappe med reklame for en plantebasert burger. Jeg kommer inn og spør om alt er vegansk. Ikke i det hele tatt, svarer mannen i kassen. Jeg blir forundret og peker på skiltet på utsiden. Han svarer at den er ny, og at de har den.

Jeg bestiller burgeren mens jeg drar frem boken. Bestiller også en cola light, men angrer etterpå da det smakte ekkelt og jeg burde tatt vann. Han spør om jeg skal ha Fries til burgeren. Jeg er usikker, men så setter ei jente seg ned ved siden av meg i baren og sier jeg burde ta det. Så jeg gjør som hun sier. Spiser en burger som smaker himmelsk. Jeg trodde en stund at det faktisk var kjøtt jeg spiste, og ble litt bekymret. Men det var altså ikke kjøtt. Merkelig følelse.

Leste et kapittel videre. Noterte meg en setning som jeg ofte har prøvd å forklare til dem eller dere som ønsker å forstå dette med indre ro:

«Ensomhet er nødvendig for å bli forankret i Selvet, men deretter vender mestrene tilbake til verden for å tjene den.» 

Jeg tenker over den en stund før jeg leser videre. Hvordan ensomhet faktisk har vært min lærer i dette, og hvordan jeg må søke den på ny når jeg mister meg til tankene som driver meg til vanvidd. Kreativiteten som blomstrer over og ser løsninger og ideer. Tankene som maser og maser. Jeg pleier slutte meg til nået når jeg dusjer. Da er det virkelig mulig, for det finnes ikke annet jeg må gjøre. Jeg ser på vannet som renner på meg og ser på det med full interesse. Jeg ser hvordan det renner og kjenner hvordan det føles mot huden. Det er jo bare dette som er akkurat nå, tenker jeg. Det jeg skal etterpå, finnes ikke. Og det jeg gjorde i sta, finnes heller ikke.

Noen ganger vil jeg gråte av befrielse fra tankene mine når jeg husker hvor lett det egentlig er. En reise inn i seg selv er ikke bare godt. Det er mye, mye vanskelig og vondt, men man vil likevel ikke være det foruten. Det gjør en vis. Og i januar skal jeg noe som kommer til å ta meg dypere enn noen gang. Men dette vil jeg fortelle mer om snart.

5. Mer påfyll. Juice Generation. Broadway. 39 st.
Etter å ha lest kapittelet om en Parfymehelgen, velger jeg å gå videre. Jeg må hjemover. På turen tilbake blir det en stopp på biblioteket. Så stort og vakkert, men jeg så full av inntrykk at jeg lengter etter hvile. Nesten fremme, eller fire kvartal unna, kommer jeg over en vegansk juice-bar. Den er strøken. Jeg kjøper meg en proteinsmoothie og kommer meg til bake til hotellet og klokken nærmer seg seks.

På hotellet ønsker jeg bare hvile og ender med å se på Netflix som jeg sjeldent gjør. Bare litt. Noe fra New York søker jeg opp. Jeg havner på Tom Papa Live in New York City. Ligger og ler litt for meg selv, men merker hvordan jeg dupper av og er klar til å sove.

Jeg har forresten takket ja til en liten omvisnging når det kommer til gårsdagens mail. ?

PS: Stem meg frem i Vixen Influencer Awards HER, under Årets Gullpenn. Du kan stemme hver 12. time. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *