Jeg er sterk. Jeg er uavhengig. Jeg er svak. Jeg er avhengig. 
Du har sett meg på mitt sterkeste. Du har sett meg på mitt svakeste.

Tårene mine er så vake. De har ingen spesifikk formål.
Jeg må minne meg selv om hva alt dette i livet er.
Hikstene mellom tårene er som en halv tankestrek.
Det er ikke alvor, det er ikke farlig, det er som en lek.

Hva er min kamp, hvem er den sin, er den egentlig min?
På det drøyeste, frekvenser og vibrasjoner på det høyeste.
Du kan plassere meg alene i mørket uten en eneste gatelykt.
Ingen penger, ingen mobil, jeg eier ingenting. Ingen frykt.

En sånn forståelse av at det ikke er meg jeg ser i speilet.
Jeg kjenner meg hjemme i noe som ikke har ord til seg.
Det er der kraften min kommer fra, som får meg til å skape.
Og jeg er heldig som har fått kjenne en kjærlighet som agape.

Kreativiteten min sammen med mitt indre driv.
Det fungerer flott med tankene, uten noen forhold.
Men Eros gifter seg med egoet og driver bakhold.
Så mine ord er mitt våpen, men også mitt skjold.

Foto: Aleksander Eilertsen

Jeg sitter på en lysekrone og svinger mot sør.
Vil hjelpe til, strekke ut en hånd, redde de som blør.
De uten hjem i kulden, mens vi sitter inne når det snør.

Men straks jeg når en hånd, svinger jeg mot nord.
Pusten stopper, føler meg svimmel, jeg har ingen ord.
Og nå ser jeg drømmen henge i en tynn snor.

Den ene kommer ikke uten den andre. Det er så mange man vil klandre.
Kunne jeg ikke bare la dette livet gå naturlig som andre, bare vandre.
Noen er jo fornøyde så lenge de har hverandre.
Mens jeg, jeg må forandre.

Kan du hjelpe meg litt, hallo? Er det noen her?
Men her er det bare jeg selv som vanker.
Blant alle tanker,
som i et sankthansbål
ligger strødd ,
i en haug med planker.

Karriere skal være som å bygge lego.
Den jordnære meg, mot et rotløst ego.
Spesielt når følelser er en faktor.
I en schizofren dialog blir jeg nokså enig,
men hvem er egentlig aktor?

Du er ikke sliten, hvisker Agape stille i mitt sinn.
Så lenge du følger min røst, og følger min vind.
Men langs denne veien blir jeg plutselig blind.
Jeg kjenner denne lukten, Eros puster på mitt kinn.

Anette Marie Antonsen