Du sier du ikke vil være sammen med henne, for du vil ikke at hun skal få forventninger. Du vil bare ha det som det er. Henge sammen, ha masse deilig sex og alt det kule som hører med.
Som å bestemme hvordan fremtiden din skal være, uavhengig av hva du føler.
Det føles så bra å se henne, som ligger der ved siden av deg. Naken. Naken til sinns, naken i kropp. Nærheten som hun tillater deg å ta del i. Sinnet som hun slipper løs for å la deg ta del i hennes ego. Du får kysse henne hvor du vil. Du får ta henne med deg hvor du vil. Til et sted på jorden, til et sted i drømmeland. Alt dette fordi hun har sluppet deg inn. Ellers hadde du ikke ligget der ved siden av henne.
Du er redd for å skape forventninger, men du tillater deg å være med henne store deler av tiden likevel. Som at det å si det ikke betyr noe mer, skal endre hva hun føler.
Eller hva hun tillater å føle?
Vi kan tenke og mene, men underbevisstheten vår regjerer over egoet vårt. Så mens egoet sier en ting, sier resten av deg noe annet. Og selv om du tilsynelatende har kontroll, kan det være du undertrykker noe. Eller er det slik at du har bestemt deg for å ikke føle? I så tilfelle er det egoet, altså tankene, som har bestemt dette. Mens inne i deg et sted, føler du mer enn hva du aksepterer.
Og du sier kanskje at du er redd for å såre henne?
Gjett hva. Hvis det er der jokeren ligger, så er det for sent. Det spiller ingen rolle hva som er sagt, så lenge disse båndene er skapt. Du står i en posisjon hvor du har den berikende mulighet til å såre henne, selv om det aldri var intensjonen din. Og disse båndene blir sterkere, selv om ordene sier noe annet. Ord og handling, just saying.
All denne nærheten, dette intime. Alle gangene energien deres utveksles, alle gangene blikket deres sitter dypt og intens og kun dere to – er i den verden som kun finnes mellom dere to. Alt dette skjer uten at det skapes noen bånd, for du sa en gang at du ikke ønsket noe mer, ikke sant? Da har du ingen dritt under matta di.
Tryggheten hun savner
Selv om du ikke gir henne den tryggheten som er etterlengtet i henne, så har du den. Du er trygg, for du har henne. Og dermed, boom, er det lettere for deg å slappe av i denne situasjonen. For du innser kanskje ikke at du er den med toere, knekt, konge og et ess på hånden.
Og ja, vi er ulike. Gutter og jenter er skapt forskjellig, inne i hodet, måten vi er bygd opp på, med hormoner og muskler. Vi er ikke helt like selv om vi på mange måter er det. Selv om jenter skriker etter likestilling og vil være sterke og tøffe. Inne i oss er det forskjeller.
Hun må selv ta ansvar
Inne i hennes hode prøver hun å være denne sterke. Denne tøffe som takler dette. Så klart skal hun takle det når du takler det. Men en liten del i henne frykter nok at du plutselig er med en annen. Nei, du er jo ikke det, men så hvorfor skulle du da være redd for forpliktelser, tenker hun?
Hva er du redd for, mann?
At du skal låse deg fast? Som om du blir sittende inne i et bur? At du skal miste friheten din? Psst: Det er din mentale frykt. Det er egoet ditt, altså tankene som sier noe sånt til deg. For det er ikke hva du føler, om du ikke tenker, eller?
Ingen kan fange deg. Kun du selv. Selv om du er i et forhold, så er du et fritt menneske. Ja, vi kan ta hensyn. Og ja, det skal være ønsket om man tar det hensyn. Men ikke glem, at du er fri.
Så hva er alternativene?
Du kan hoppe i det og se hva som skjer. Og derfra kan det være himmel eller helvete. Om du så lukter på helvete, så avslutter du like kjapt. Ja, litt vondt, men ærlig og med svarene du ikke ville ha tidligere. Nå vet du, det fungerte ikke. Hun ble såret, men nå vet hun også at det ikke fungerte. Det er en ærlighet over det å vite.
Eller så fungerer det. Fantastisk, i så tilfelle!
En mulighet er jo å fortsette, for så å finne svarene om lang tid. Mens hun gradvis må skyve vekk en klump i seg for å holde ut til den dagen du kanskje er klar. Den dagen du enten er med henne, eller en annen. Og hvor såret skal hun ikke bli den dagen du valgte en annen? Når hun faktisk ventet, mens klumpen i henne vokste? Vil vennskapet overleve det? Ville ikke det vennskapet vært bevart om dere allerede nå visste at noe mer enn et vennskap ikke fungerte?
Eller dere ender opp sammen, om lang tid, og du kan gi henne all den kjærligheten som hun fortjener, og hun er evig takknemlig for at hun ventet på deg. For det var jo dette hun følte. At en dag, en vakker dag, så skjønner han også dette. Og livet blir fantastisk i alle deres dager.
Det er en sjanse å ta, men er du villig til å sette måneder eller år av hennes liv på spill for det?
Siste mulighet, med makten i dine hender.
Vær den sterke som avslutter det. Så hvis du absolutt ikke vil ha dette forholdet, og hvis du absolutt ikke vil såre henne i lengden. Avslutt det nå da. Avslutt det med en gang slik at du ikke sårer henne i fremtiden. Slik at hun er fri til å leve livet sitt og møte hvem enn hun er ment å møte, hvis det likevel ikke er deg.
For så lenge hun føler det hun gjør, så er hun blindet av dette båndet som er skapt. Og hun kommer ikke til å klare å være den sterke som avslutter dette, uansett hva hun sier. Du har makten i dine hender og det er ikke en makt man skal leke med. Det er følelsene til et annet menneske.
Eller er det egentlig du som er redd for å bli såret?
Hvorfor være med henne når du kan være med andre? Er det noe i deg som frykter å bli såret? Er det egentlig hos deg selv det ligger?
Se for deg at neste gang du vil se henne, så vil hun ikke se deg. Hun har brått møtt en annen. En annen person er på vei inn i din plass. Dette magiske, dette vakre dere har. Hvordan føles det? Å vite at din plass er erstattet med en annens? Hun vil ikke komme tilbake om du ombestemmer deg heller. Nå er det for sent. Hun er med en annen nå.
Hvordan føles det?
Sier du til deg selv at det går fint, fordi du ikke var klar? Tid eksisterer ikke, min venn. Du har alt akkurat nå. Eller du har ingenting akkurat nå. Og hvorfor er det så vanskelig å gi den bekreftelsen og tryggheten til henne? Fordi at når du gjør det, så er det forventninger skapt. Men er forventninger verre enn et endeløst håp?
For hva er egentlig planen på dette uforpliktede opplegget ditt? Er planen at det bare plutselig går over og at dere slutter å sees? Men da vil du fremdeles bevare vennskapet?
Hva skjer om du blir såret?
Å bli såret er en det av prosessen i dette livet. Vi har aldri noen garanti mot å bli såret. Tenk så kjedelig livet er uten å erfare de følelsene? Hvis alt bare var monotont. Det å bli såret gjør at du vokser enda mer. Det er kun motgang som kan gjøre så store endringer inne i deg. Du kan presse deg ut av komfortsonen og vokse som menneske, mer og mer, men det å virkelig bli såret, det lærer deg mer enn noe annet.
Valget er ditt, når du blir såret. Først da kan du velge å gå, for da har du svaret. Skjønner? Uvitenhet er mer smertefullt enn det er å bli såret. Usikkerhet gjør vondt i åpne hjerter.
Konklusjonen er enkel. Mens du tenker at du lever det brilliante liv, og at hun er din supervenn som du tilfeldigvis kan ha supersex med uten forpliktelser, så skaper du et bånd. Så hva gjør du nå da?
Det er nesten to år siden forrige mannepost, og jeg håper jeg klarer å levere, for dette temaet,
akkurat på denne måten, har jeg ikke skrevet om tidligere. Følg meg også på FB for oppdateringer.
Asså, jeg har ikke ord! Anette Marie, du er en helt. Du er og vil alltid være jævlig bra forbilde for meg og mange andre. Du tar slipper oss inn, viser vei, er ærlig og ikke minst hjelper du oss opp, kanskje uten at du vet det selv. Føler at du har en «spirit» som på magisk vis bare løfter oss opp. Du er en stor helt. Igjen, tusen takk for at du eksisterer, fortsetter å stå på og gjør det du gjør. Vi ❤️ deg!
Tusen takk, Silje. Ord jeg liker. Det er derfor jeg skriver. Takk. 🙂
Shit, du snakker om meg
For det 1 så skriver du så flott åpent og ærlig! Det du skriver er sant på alle plan!! Menn bør lese dette innlegget. Går vi inn så gir vi alt for det føles rett. Men det er ikke rett om han ikke er sikker! Da må han få la deg gå videre i livet å finne nye veier.
Ikke gi deg! Du er tøff og modig og ikke minst inspirerende ❣❣❣
Tusen takk, May-Linn 🙂
Tusen takk! *tårer i øynene*
Takk, Natalie. <3
Åh, elsker disse mannepostene!
Kjempebra innlegg og kjempebra skrevet
Tusen takk, Anette.
Fikk en klump i halsen og kjenner meg så godt igjen i dette du skriver her. Det å ha en person som du er super komfortabel med og så glad i, som jeg prater med hver dag, men han vil ikke det skal bli noe mellom oss. Det å være redd for at han plutselig skal ha noen andre, og det å være så usikker på om det faktisk er verdt noe som helst dette vi driver med. Om han ikke mener at han er så gla i meg som han sier, og om det er verdt å vente. Vente å se, vente på han. Eller om jeg skal si at nå er det nok – at dette gidder jeg ikke.
tusen takk for dette innlegget <3
Tusen takk for tilbakemeldingen, Emilie. <3 Gjør det som gjør at du er glad inne i deg. <3
Og nå gråter jeg, du har akkurat beskrevet mitt forhold og mitt liv! Jeg er i et forhold med akkurat denne mannen, som vil ha alt det som er godt men som ikke vil forplikte seg! Og jeg er hektet!! Jeg elsker ham og vil dele mitt liv med han men han kan ikke bestemme seg for hva han vil! Vi har det selvfølgelig helt supert når vi er sammen, på alle måter. Men når han ikke er sammen med meg har jeg ingen anelse om hva som foregår! Vet at jeg egentlig bare bør bryte ut av dette men jeg henger meg fast og later som det er greit. Du får meg til å tenke på den samtalen vi må ha og at jeg faktisk må bryte ut om han ikke kan gi meg det jeg vil ha!
Takk for hjelpen, kanskje jeg kan finne styrken nå!
Tusen takk for at du deler, Annine. Styrken til hva du vil, er inne i deg. <3
Denne traff meg. Nesten som å lese egne tanker og egen situasjon. Takk Anette ❤❤❤
Tusen Takk, EM. 🙂
Du skriver fantastisk godt!
Takk, Elin!!
Så utrolig bra!! Noe av det beste du har skrevet. Håper mange menn leser dette og gjør seg opp noen tanker
Tusen takk, Linda!
For en fantastisk mannepost!
Du setter ord på de tankene og følelsene mange av oss har, men ikke klarer å uttrykke. Tusen takk❤️
Takk for at du skriver det, Synne. 🙂
Flott skrevet Anette!
Tusen takk, Lizzie 🙂
Ordene dine er magiske, Anette! Du skriver så godt! Som å lese om mitt liv for 8 år siden, så mye håp og lengsel, men samtidig frykt og redsel for at han en dag skulle si at det var over. Men, det er som du skriver, plutselig en dag var det jeg som møtte en annen, sånn ut av det blå, – en dag jeg hvor tårene presset øynene over alt dette håpløse,- ja så stod HAN der! HAN som i dag er min ektemann, HAN som hver dag forteller hvor mye jeg betyr for han og hvor mye han elsker meg. Han som derimot var for 8 år siden, ja, han ble desperat når jeg plutselig hadde overtaket, da ba han på sine knær, da spurte han hva som måtte til for at det skulle bli oss to, da kom all angeren for at han ikke hadde tatt relasjonen vår alvorlig og at han hadde turt å forplikte seg. Da var det for sent!
Takk, R 🙂 Håper å fortsette å spre magi blant ordene 🙂
Fantastisk bra! Du skriver så åpent og ærlig. Tusen takk <3
Takk, Katrine 🙂
Tusen takk! Nettopp vært der, sitter igjen knust, men også med en erfaring rikere!❤️
Det er jo det som betyr noe 🙂
Fantastisk innlegg – som så utrolig ofte! Er nok like mange damer som har nytte av dette, og som trengte å lese disse ordene, som er ord på mange sine tanker og følelser.
DU er fantastisk!
Tusen takk, Jennifer 🙂
Jeg møtte denne mannen for et par år siden. Drømmemannen. Han var perfekt. Han var alt jeg ikke visste jeg ville ha. Jeg ble forelsket for første gang og vi hadde det helt fantastisk sammen. Problemet var bare at han viste seg å være livredd for å føle noe, og så ble han plutselig livredd meg. Hver gang det stakk litt i hjertet ble han borte. Det virker som han tror det er enklere å være sammen med ei han ikke elsker eller ikke være sammen med noen i det hele tatt, at det å føle så mye blir for vanskelig… Jeg forlot han i sommer, men han kommer stadig tilbake. En telefon. En kjøretur. Et kyss. Noen tårer. Bare for å sjekke at jeg fortsatt er her og ikke har funnet en ny. Så kommer følelsene og det blir det stille. Igjen. Han sier han elsker meg, og jeg tror han mener det, men han er redd og trenger tid… Den jævla tiden.
Klarer man å glemme en man elsker? Skal man det?
Du må ta et valg om å gå videre. Du kan ikke vente på det. Han må lære av det også.
Vi er ikke redd for å låse oss eller bli satt i bur.
Alle rotårsaksanalyser vil vise at vi er redd for å kaste bort tid.
Interessant. Takk 🙂
Har lest innlegget ditt flere ganger nå. Tårene renner. Første gang jeg leser noe som traff meg så godt som dette. Jeg var den jenta i 3 år. Det var 3 lange år hvor han bodde langt nord, og jeg i sør. Helt utrolig at vi kunne holde på så lenge med den avstanden. I sommer fant jeg endelig styrke nok til å bryte relasjonen vår. Det tok mange, mange dager og kvelder med tårer og hjertesmerte og to andre jenter i bildet, før jeg endelig fant min grense. Nå har det vært 5 mnd uten noen som helst form for kontakt. Håpet er slukket for godt. Sorgen, smerten og tankene om han er der enda. Jeg begynner sakte, men sikkert å finne meg selv igjen. Dagene er lettere og jeg har mindre bekymringer.
Takk. Tusen takk for at du klarer å sette ord på dette <3
Takk for at du deler, E. Så glad jeg ble for å lese at du endelig har gått videre. Det er jeg veldig glad for! <3
Hei!
Leste denne teksten for noen måneder siden, og jeg kunne virkelig relatere meg til den. På det tidspunktet følte jeg at jeg hadde kommet meg på god vei videre, men nå, over et halvt år senere har jeg et tilbakefall. Kjenner på sorgen nesten like sterkt som den første gangen det skar seg, og den dagen jeg brøt kontakt.
Du er så flink til å skrive, derfor skriver jeg til deg her nå. Jeg vet ikke om du klarte å beskrive denne situasjonen så bra fordi du har gått gjennom noe lignende. Men grunnen til at jeg skriver til deg nå, er fordi jeg lurer på, hvis du har tid, kanskje kunne skrive noen oppmuntrende/fine ord til meg/oss som går gjennom en langvarig kjærlighetssorg? Jeg sliter ikke bare med det faktum at det ikke var gjensidig kjærlighet, men også det faktum at jeg sliter så lenge med kjærlighetssorg over en fyr jeg aldri en gang ble sammen med. Tre år dating til og fra, setter sitt preg såklart, men likevel… Du er så flink med ord, og jeg føler kanskje du er ei som kan forstå det jeg går gjennom nå. Det er vanskelig å prate med venner om dette, da de færreste av dem har opplevd noe lignende, og jeg føler de ikke forstår. Akkurat nå ønsker jeg meg så veldig noen ord, eller en tekst som kan gi meg litt styrke og håp til å komme gjennom dette. Håper ikke dette ble så veldig rart å spørre om! Ønsker deg en fin dag videre <3
Tusen takk, EM. Da har jeg skrevet et innlegg til deg, som svar på denne kommentaren. Jeg håper det er noe som treffer deg. http://www.anettemarie.no/2018/06/21/langvarig-kjaerlighetssorg/