Vi våkner senere enn vi skal. Jentungen er helt i ørska da jeg prøver å vekke henne til skolen. Tenker at hun skal få sove videre. Det er ikke hverdags. Kanskje hun faktisk er syk og jeg har ingen møter å stå opp til, kun hjemmekontor. Hun våkner og blir først lei seg når jeg forteller at hun ikke har rukket skolen. Men så baller hun seg inntil meg og slik blir liggende og holde rundt hverandre. Lenge. Stille. Det var ubeskrivelig godt å bare ligge sånn helt rolig.

– Mamma! Det snør ute! 

Det gjør det. Helt nydelig vakkert. Hun sitter på kne i sengen min og ser ut vinduet på snøen som daler ned. Det er det fineste vi har sett på lenge. Ut vinduene våre har vi skog. Det er en av grunnene til at jeg ville bo akkurat i denne leiligheten. Slik at vi kunne bo i Oslo, men fremdeles ha natur rundt oss.

Vi står opp. Hun har sagt at hun ikke vil på skolen, fordi hun ikke vil komme for sent. Jeg sier det er greit, men snakker litt forsiktig om ting hun holder på med. Som kunst og håndverk. Der hun holder på med en nøkkelring som hun pusser på i treverk. Hun var så entusiastisk i går da hun fortalte om det.

Jeg ser meg selv i speilet og klarer ikke helt bestemme meg for hva jeg skal ta på meg, for dagen er så uforutsigbar. Jeg har en avtale, men mye kontor som skulle vært gjort unna. Mange bilder å redigere, mange tekster å skrive.

Jeg tar på meg morgenkåpen og tusler inn på kjøkkenet. Det føles så annerledes, det er snøen. Det er det hvite på utsiden som gjør det på innsiden enda lunere. Jenta kommer bort til meg, og nevner det med julegavene på sløyden.

– Kle på deg, mamma. Jeg vil på skolen. Du må kjøre meg.

Selvfølgelig, jenta mi. Jeg kaster på meg noe, og hun tar på seg varme klær som hun ellers forbyr og lager trøbbel av. Hun er ungen fra himmelen i dag og stråler. Er det snøen? Og kanskje den fine stunden vi hadde i morges?

Utenfor døra hører jeg henne juble.

– Mamma! Kom å se! Det er så utrolig fint her ute nå!

Kiara kommer løpende inn. Jeg kommer meg ut og låser døren bak meg. Mens jeg tråkker ut i den kramme snøen ser jeg på henne som smiler. Jeg ser rundt meg og kjenner hvordan snøflak raskt prøver å dekke meg. For en følelse. Og vi deler den. Hun er like entusiastisk som meg. Vi ser på bilen og ler litt. Den har masse snø på seg. Men det er lett snø. Koster det vekk og kommer oss i bilen. Jeg kjører kanskje tjue meter før jeg roper et lite gledesjubel over stemningen vi har og hvor fint det er. Hun ler. Vi har den rare greia mellom oss, vi. Det er en fin greie. Den blomstrer når vi er alene og tilstede begge to. Når ingen er sliten og vi kun ser det samme og fokuserer på det samme.

Hun kysser meg farvel i bilen og tråkker ut i snøen. Jeg kjører tilbake og kjenner på gleder i meg og lurer på om jeg hadde glemt dette. Når jeg låser meg inn hjemme er leiligheten min annerledes. Lukten er annerledes. Det er snøen utenfor som gjør det. Jeg kan kjenne minner. Gode minner, uten at jeg tenker på noe. Det er bare følelsen. En god følelse av å være inne i leiligheten og se ut på snøen, mens jeg skriver.

Pus mjauer litt. Hun er kanskje litt skremt av snøen som plutselig kom. Da jentungen gikk ut hadde hun spottet henne under bilen.

På kjøkkenbenken sitter hun plutselig og ser ut på snøen som daler rett utenfor vinduet. Jeg kjefter ikke slik jeg ville, for hun vet hun ikke får lov å sitte der. Men det er snøen, igjen. Jeg tar henne i armene og går ut på balkongen og viser henne. Plukker litt snø fra rettverket og legger den foran henne. Hun snuser på den og ser hvordan jeg bare klemmer på den og leker med den. Jeg kjente at det var riktig å gjøre, som at hun ble litt tryggere, eller kanskje husket den fra sist vinter?

Er hun ikke vakker? Jeg har aldri vært et kattemenneske. Denne katten kjøpte jeg fordi at vi trengte litt påfyll i den lille familie. Det ble katt i stedet for mann. Det var Harald som ville at jeg skulle se på en Savannah. Jeg var å besøkte en annen rase først. Små dotter. Rolige. Ekstremt søte med nedover-ører. Den reiste vi sammen og så på. Men jeg følte ikke noe.

Så reiste jeg ut for å se på denne rasen. En Savannah. En ting var disse kattungene som løp rundt, men det var de allerede voksne kattene som gjorde utslaget. De kom å hilste, så stødig. Og jentungen var jo så forelsket i disse. Kiara ble født med knekt hale, og det var nok der valget falt ekstra. Jeg så en annonse hvor en katt hadde en knekt hale. Jeg hentet henne utenfor Drammen, og Harald var med. Det var han som skulle passe henne når jeg reiste bort. Og det gjorde han, noen få ganger.

Denne rasen krever oppmerksomhet, hun er som en hund på mange måter. Vi kan lære henne ting og hun kan apportere. De lyder på navnet og de kan være med på ferie og gå løs. Aldri vil hun rømme fra oss. Trofast. Hun elsker barn, elsker å leke. Har de lengste klørne, men bruker dem ikke. Hvis ungen holder henne og hun vil ned, dytter hun med potene. Aldri ukontrollert med klørne. Også elsker hun å se på vann, og leke med vann. Så hun kommer alltid inn på badet når vi dusjer. Bare for å se på vannet som renner.

Tidvis har det vært litt krevende, men det fine veier opp for det. Hun sover med jentungen, og jentungen passer på henne veldig godt. At det alltid er mat i skålen og vann til henne. Uansett hvor travelt vi har det, så løper hun en ekstra runde for å sjekke at alt er som det skal ved matskålen.

Nå er klokken halv ett, og jeg har egentlig en avtale om å være med i vegan-podcast  i dag, men jeg har flyttet den til torsdag. Det er godt å lande litt etter helgen. Livet er så vakkert, og spennende, med alt det har å by på. Men for å nyte det må man vite å roe ned når det trengs. For meg var det i dag. Lett hodepine og litt susing. Nå skal jeg meditere litt, så skal jeg sette meg med bildene til Triana Iglesias. De ble så fine. Høst-portrett, rett og slett.

Lag deg en fin vinterdag. Snø eller ei. Det skal jeg.