Vi har disse eldre personene i livene våre, i alle fall noen av oss. Jeg har ikke mamma, men jeg har bestemor. Hun har alltid vært den som har latt meg gjøre som jeg vil, selv om hun ikke er begeistret for at jeg er så uredd som jeg er. Jeg ser aldri nyheter, hun ser på alt. Og uansett hvor jeg skal reise, så vet hun om et faresignal.

Jeg har våknet tidlig, før de andre. Takk, Kiara. Katten som snakker høyere enn noen katt jeg noen gang har møtt. Og den er tilfeldigvis min. Jeg slipper henne ut i regnet. Nei, hun maser i ett sett og vil egentlig ikke ut likevel til slutt. Men da må hun ut, etter så mye mas, så jeg kaster henne ut i regnet. Hørtes kanskje brutalt ut, men jeg viste henne regnet på balkongen mange, mange ganger først. Og der har hun også en do og hadde den muligheten.

Etterpå setter jeg meg og mediterer. 40 minutter er klokken på. Halvveis i meditasjon, eller mer mot slutten, hører jeg bestemor stå opp. Jeg hører henne le litt i det fjerne da hun ser meg sitte der. Så mumler hun og ler litt og sier at hun ikke skal forstyrre. Gongen lager lyd fra appen jeg bruker (insight) og jeg strekker på armer og ben før jeg åpner øynene. Der sitter hun ser og ser på meg og smiler. Hun hoier meg armene og spør meg helt overveldet: Er det yoga du driver med på med? 

De blir til barn igjen, disse eldre. Redsel flyttes bare fra en ting til en annen. Nå har bestemor vært her i tre uker nesten. Det har vært fint for meg, lillemor og Kiara. Disse to går så godt sammen, akkurat som da jeg var lita. Det var meg og bestemor og jeg fikk alltid viljen min.

Nå er det jentungen min som tidvis setter meg på plass når jeg trumfer gjennom dagen. Som når hun drikker for mange kopper kaffe og jeg prøver å si at det kanskje har vært nok kaffe for i dag?

– Mamma! Hun får lov til å gjøre som hun vil!

Så snur hun seg mot bestemor og sier: «Oldemor. Drikk kaffe, det går helt fint.»

I går startet jeg dagen med en løpetur i skogen. Jeg har slitt litt med tiden til meditasjon med så mange folk i hus. Kanskje ikke tiden, men alenetiden. Å meditere litt er ingen problem, men så lenge som jeg ønsker kan være vanskelig på kvelden. Om morgenen er det jo bare å stå opp før alle andre.

I alle fall, så ville jeg dele noe komisk fra turen. Vi sov lenge og hver gang jeg våknet sånn smått bestemte jeg at jeg skulle rett ut og løpe. Så gjorde jeg det. På vei ut døra tenkte jeg på å ta med bankkortet fordi det var noe jeg skulle kjøpt på butikken. Jeg husket ikke hva det var og la det like greit igjen.

Mens jeg løper og drar skogens deilige duft ned i lungene, tenker jeg på hvor viktig det er for meg å være i skogen. Skog og meditasjon. En av delene burde alltid finne sted. Hver eneste dag. Jeg løper til jeg føler at det er på tide å snu. Så stopper jeg opp og hører på en bekk og vannets lyder. Jeg smiler for meg selv og tenker nok en gang på hvor lykkelig jeg blir når jeg er i skogen på den måten. Ingen mobil, ingen tanker om gjøremål. Tilstedeværelse.

Så løper jeg videre med smilet mitt fra øre til øre. Lange steg. Jeg løper og løper og smiler og smiler og vipps.. så tryner jeg. Jeg tryner, men jeg tar meg imot med hendene som har votter på. Så tenker jeg at det var fint med votter. Så ser jeg på ullvottene og tenker at de burde vaskes etter det fallet. Så kommer jeg på at det var Milo jeg skulle innom butikken og kjøpe.

Jeg ler for meg selv og tenker på hvordan fallet fikk meg til å huske på handlelisten min. Så tenker jeg at jeg må dele dette i bloggen. Og nå gjorde jeg nettopp det.

I går var vi i Frognerparken. Jeg kjente på det å være voksen i den forstand samfunnet sier vi er voksen. Jeg tok med meg disse to på en café i parken. Vi drakk kaffe, så klart. Og jenta fikk en Lollipop. Ikke at jeg skal være så voksen at jeg klager på indeks og hvordan prisene skyter i været, men jeg betalte 82 kroner for en Lollipop og to svarte kaffe fra ei kaffekanne.

«Det er påfyll på dem», sa damen i kassen da jeg hadde bemerket meg prisen.

Mens jeg helte kaffe tenkte jeg at jeg så klart skulle kjøpt en, så kunne jeg fylt den opp igjen før vi gikk. Men så er det bare penger. Også er det bare kos. Også gjør vi jo dette så sjeldent.

Anbefaler å sjekke ut denne kjolen om du liker å gå i kjoler (annonselenke). Den er langarmet, varm, og med hals. Perfekt å bruke om vinteren. Som dere vet shopper jeg ikke så altfor ofte, men jeg hadde en liten raid for å oppdatere garderoben min på samme tid som jeg startet å blogge igjen. Denne kjolen og buksa i gårsdagens innlegg, var nok de beste kuppene.

Jeg vet kåpen er fin. Jeg klarte ikke finne eksakt denne igjen, men her er det mange nydelige. Hatten har jeg arvet fra farfar, om du skulle lure.

I kveld skal jeg fortelle deg om ukens plan. Jeg og Therese skal innom fem land på fem dager, og vi gleder oss masse til å starte på denne kommende uken!

Jeg fant en liten bok på hytta, med visdomsord. Den er gammel den boka. Den er fra 1990. Men jeg velger et ordtak som du kan ta med deg i dag:

Når noen gjør deg ulykkelig, så husk at det bare er du selv som kan gjøre deg lykkelig. 

Følg meg gjerne på Facebook. Vi skal poste litt ekstra der nå fremover og spesielt i kommende uke. Og hvis du scroller helt ned kan du se flere innlegg med bestemor. Dette er forresten en fin julegave til en bestemor eller en bestefar. Eller kanskje en oldemor eller en oldefar. Noen som ikke har så mye å gjøre, som setter pris på post i postkassen.