Når du gir noen en ny sjanse

Jeg har hatt mange interessante samtaler i det siste. Den jeg er i dag, er ikke den samme som før. Mye er der, av trekkene mine, men likevel er så mye forandret at jeg ikke kan sammenlignes med en tidligere versjon av meg. Det er deilig å vite at fortid ikke eksisterer, når man faktisk har forstått betydningen av det. Ikke alle gjør det. Faktisk ytterst få.

Topp fra NLY her // Bukse fra NLY her. (annonselenker)

Du kan ikke gi noen en ny sjanse, hvis du skal slå tilbake med en tidligere hendelse straks et nytt feilgrep oppstår. Dette betyr at om du som menneske velger å gi et annet menneske en ny sjanse, så skal du ikke bare sette en strek over fortiden. Du skal slette det fra minnet ditt. For hvis vedkommende da havner i en situasjon hvor det er en ny tabbe, så skal ikke tilgivelsen eller sinnet da baseres på en tidligere hendelse. Da har du aldri gitt en ny sjanse likevel.

Hva betyr det å tilgi?

Å tilgi er å sette seg selv fri. Det er dette vi så ofte misforstår. Hvis du har såret meg og jeg velger å ikke tilgi deg, så er det jo ikke bare deg jeg straffer. Jeg straffer meg selv og bærer på sinne, frustrasjon, hat eller hva enn det er jeg føler. Disse følelsene er det jo ingen andre enn jeg selv som gir meg.

Så ved å tilgi, setter du deg selv fri. Da er det ikke noe å være sint for. Og det er så stort og vakkert å tilgi. Det betyr ikke at du trenger å finne deg i dritt. For selv om jeg tilgir deg, så kan jeg velge å ikke ha deg i livet mitt eller omgåes deg. Skjønner?

Vi mangler kjærlighet i samfunnet, i vennskap, i forbindelser. Alt handler ofte bare om å være den som slår hardt tilbake eller den som «setter ned foten». Å sette ned foten er ikke å bære nag til noen, men å fortelle hva som er greit eller ikke. Hva du tillater i ditt liv.

Jeg tilgir deg fordi jeg vil ha det bra med meg selv, men også fordi jeg vil at du skal ha det bra. Fordi alle kan gjøre feil, og noen kan gjøre det mange ganger. Fordi jeg har kjærlighet nok til meg selv, og til deg. Og fordi at jeg vet, som veldig mange andre, at det ikke føles bra å straffe noen eller å såre noen. Det blir ikke bedre. Straks du straffer andre ved å ikke tilgi, så er det ikke den andre du fanger, men deg selv.

Og en liten tankevekker blant alt dette med å tilgi deg selv. Husk, det er du selv som såret deg til å starte med. For det er alltid deg selv som har tillatt å bli såret. Harde ord å forstå, men det er kun i hodet ditt at reaksjonene får en betydning.

Så velg med omhu hvem du vil ha i livet ditt, og hvem du omgåes med daglig. Men husk at å gi noen en sjanse, er å gi noen en sjanse. Og når man gjør det, gjør det med verdighet og respekt. Respekt for den andre sin nye start. Den andre parten får aldri en ny start om gamle historier blir dratt opp igjen, i nye feiltrinn. Da skal det nye feiltrinnet vurderes i enhet med seg selv, men ikke basert på gamle historier.

Hvordan kan jeg være så sikker i mine ord? Fordi jeg vet vi forandrer oss. Jeg har selv gjort det. Jeg kan tenke tilbake på hendelser som jeg aldri i livet kunne foretatt meg i dag. Fordi jeg er i kontakt med meg selv på en måte jeg aldri var den gang.

Vi lever i konstant forandring og vår største felle er å tro at fortid og fremtid eksisterer, når alt som faktisk finnes er akkurat nå. Det er kun i tankene våre vi kan gjøre noe så dumt som å bruke tidligere hendelser til å ødelegge for nåtidens opplevelser.

Når du heller kan være så tilstede at du elsker alt det fine vi omgis av og med.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *