Alle blir vi født med blanke ark og et håp om at vi kommer til å få et vakkert og fredfullt liv.

Som små barn er det våre foreldres ansvar og ta vare på oss å passe på at vi har mat på bordet, varme klær og en trygg og fin oppvekst. Vi alle møter alltid motgang i løpet av oppveksten, noen mer en andre. Jeg var en av dem som møtte litt mer motgang enn hva et barn burde gjøre.

Jeg er ei jente på 29 år, født og oppvokst i Honningsvåg i Finnmark. Jeg har en samboer, er mor til 2 nydelige gutter og bonusmor til ei flott jente. Jeg har vokst opp i en kjempefin familie, jeg har en mamma, pappa, stefar, stemor, lillebror og stesøstre som betyr masse for meg. En familie som alltid er der og støtter uansett hva det måtte være.

Men hva hjelper en god nær familie, når andre mennesker i din relasjon ikke ønsker samme gode trygge rammen rundt deg, som det din familie gir. Dette har satt sine spor i meg som person, og når jeg ble voksen og mor selv så forsto jeg fort at barn ikke skal oppleve slike ting som jeg gjorde som barn. Når du blir hjemsøkt av ting fra fortiden, blir hverdagen straks vanskeligere og håndtere. Jeg blir fort stresset over små ting, og har aldri helt klart å finne roen med meg selv og livet jeg nå lever.

Da Anette publiserte innlegget om tid jeg liker, bestemte jeg meg raskt for at dette var noe jeg ønsket å være med på. I blogginnlegget sto det: Jeg har funnet ut noe, og det er at vi rett og slett kan ha det bra hele tiden. Leve nå. Ikke fortid, ikke fremtid.

Disse ordene fanget interessen min. Jeg sendte mail til Anette i mars, og det er vanskelig å beskrive alle elefantene som var i magen i det jeg trykket send.

Det ble et enormt tankekjør de neste dagene etter mailen var sendt. Hvordan skal jeg klare å reise fra mann og barn i ei uke? Hvordan blir det å være totalt isolert fra alt som forgår på sosiale medier, og det og ikke engang kunne ringe hjem til familien når jeg savnet dem som verst?

Nå var det bare å vente på svar, jeg viste jo at det kun var noen få plasser så hvorfor skulle jeg være så heldig å få plass? Men plass fikk jeg, og 9. oktober startet jeg på min reise som skulle forandre mye for meg og min hverdag.

Vi skulle riktignok ikke reise til Spania før morgenen etter, men når man bor så langt nord i landet som man kommer uten å bli våt på bena, så måtte jeg starte dagen før.

Elefantene jeg hadde i magen i mars da jeg sendte mail første gang, var for fult tilbake på morgenen mandag 10. oktober når jeg skulle møte Anette og resten av gjengen på Gardemoen.

Jeg hadde jo aldri møtt noen av disse jentene før, og i tillegg skulle vi ha med oss en healer/sjaman som skulle jobbe med oss denne uken mens vi var i Spania.

Vi var 5 jenter som var med på denne reisen, i tillegg til Anette og Vilde. Vi skulle alle jentene bo sammen, og vi var vel alle like spente når vi møttes for første gang. En 4 timers flytur gikk fort, og plutselig var vi der. Oliva Nova, helt fantastisk. Vi skulle bo i en stor leilighet sammen, men hadde alle hvert sitt soverom og bad.

Rett etter vi ankom hotellet ble vi alle fratatt mobiler, ipad og ipod. Denne uken skulle vi bruke på kun oss selv og tankene våre, noe som i alle fall skremte meg litt. Vi skulle alle ha hver vår dag, der vi fortalte om oss selv og fikk en egen tid med Vilde som healet oss.

Vi fikk alle egne oppgaver for hver dag, der den ene var at vi skulle sette oss ned for oss selv fem ganger om dagen og skrive akkurat det som var i tankene våre der og da. Vi hadde mye egentid, men også mye tid sammen alle jentene.

Vi gikk lange turer på stranden, badet i enorme bølger fra havet. Jeg husker så utrolig godt hvor vanvittig gøy det var i de enorme bølgene. Vi ble sugd tilbake av undervannsstrømmen og kastet framover idet bølgene kom, de var så kraftige at vi både sto truseløse og toppløse i havet noen ganger.  Mens jeg sto der i bølgene, følte jeg meg så enormt levende, jeg var her og nå. Ikke i fortid og ikke i framtid.

Vi hadde flere dager der vi solte oss og hadde gode lange samtaler. Flere av oss koste oss ekstra på hotellets spa område, opptil flere ganger.

Vi hadde en kveld der vi alle spilte alias, og jeg med mitt enorme vinnerinstinkt hadde ingen planer om å tape. Jeg er en elendig vinner og en enda dårligere taper. Hele spillekvelden ble et show uten like, da 2 av jentene som var på lag overhode ikke stresset med og få flest mulig svar på det lille minuttet man har. Vi andre var superivrige over å få flest riktige svar på det minuttet vi hadde, og det ble fliring og skriking om hverandre. Husker godt den siste runden til meg og Anette (som var min partner i spillet), vi var skikkelig fokusert og var superivrige på denne runden i og med at vi viste at om vi klarte nok riktige så vant vi. Jada, vi vant.

Hvem hadde trodd at 5 forskjellige jenter skulle knytte bånd så fort? Hver morgen startet vi på takterrassen, der vi hadde yoga i sol oppgang. Vi lærte å puste riktig, dypt inn med nesa og ned i magen, og så rolig ut igjen.

Hvem hadde trodd at måten vi puster på skal ha så mye å si for hvordan du har det inni deg selv?

Om kvelden hadde vi Chakra-undervisning med Vilde, og jeg for min del fikk allerede første kvelden med undervisning, en stor opplevelse. Vil kanskje gå så langt og si at jeg fikk en åpenbaring den kvelden.

Siste dagen av denne reisen hadde vi en litt annen form for undervisning. Vilde spilte en sang som varte i 30 minutter. Vi danset som gal hele gjengen, slo oss løs og brydde oss ikke om hvor teit vi kanskje så ut mens vi sto der og slo ut med armer og bein. Vi fikk ristet skikkelig løs på kroppen, og virkelig oppleve hvordan det er og ikke bry seg, bare kose seg her og nå. For en opplevelse.

Vi bestilte middag opp til leiligheten vår denne siste kvelden, og pratet om hvordan dette oppholdet har vært for oss alle. Kvelden ble avsluttet med en tur sammen på stranden, vi satt i en ring i måneskinn fra fullmåne og skyfri himmel. Snakket om hva vi sitter igjen med etter denne reisen, hvordan har det vært og om dette er noe vi ville gjort igjen?

Vi ble vel alle enige om at dette har vært en opplevelse for livet. Vi har knyttet sterke vennskapsbånd, og vi har vel alle et håp om å få oppleve denne reisen en gang til.

Jeg sitter igjen med en herlig ro, og følelse av at vi må nyte det og være her å nå. Vi mennesker er alt for flinke til å ta alt for gitt, ikke nyte alt det gode og fine vi har i livene våre. Fortid er vanskelig og glemme, men når vonde ting dukker opp så er det viktig og heller tenk på alle de gode tingene vi har. Alt det positive som er rundt oss.  Vi har alt, vi må bare åpne oss selv og se det. Det er der, rett framfor deg. Blir vi mennesker flinkere til å tenke positivt å se framover, så vil ting bli lettere til slutt.

Jeg vil med dette takke for en fantastisk opplevelse som jeg aldri ville vært foruten. Takk Anette, takk for at du brenner så sterkt for å hjelpe andre <3 Takk til Vilde, for alt du har lært meg på denne turen <3 Takk til Marion, Sandra, Silje og Bettine, venner for livet <3

Jeg håper at Anette velger å organisere flere slike reiser. For meg betydde denne reisen mye, det var og er tid jeg liker.

Takk for meg – Mari Iren